Krimskrams og lidenskap

Krimskrams og lidenskap

Advarsel: Denne artikkelen inneholder enkelte sterke scener.

Jeg har aldri sett så mye lidenskap på en gang som fra mitt unike utsiktspunkt bak krimskramsbordet på loppemarkedet til Bjølsen skoles musikkorps.

Jeg er heldig. Jeg er far til ei jente som spiller i korps. Derfor blir jeg to ganger i året rekruttert til å selge lopper fra et slitent lagerrom på Vollsløkka.

Etter to dager bak krimskramsdisken er jeg mer utkjørt enn Birken og Vasaloppet til sammen.

Sliten, men lykkelig.

Sett fra en selgers perspektiv er det noe helt vanvittig sterkt over et loppemarked.

Det er en arena hvor noen av våre mest grunnleggende drifter får utløp.

Den første voldsomme erobringen er et høydepunkt i seg selv. I det loppegeneralen klipper båndet som skiller de elskende og målet for deres begjær, starter stormløpet. De første kundene bokstavlig talt spurter inn i lokalet.

Det går fort.

Luften vibrerer av galskap.

Etter den første timen roer det seg noe. Stemningen går i bølger utover dagen. Dype, stille daler veksler med nye bølger av lidenskap i det flere puljer av kunder kommer inn med syltetøy på haken og en halvspist vaffel i hånden.

Noen er der bare for å titte, men en stor andel er gjengangere. De kommer inn om morgenen, parkerer det de har kjøpt bak disken, ringer en kjenning som kan komme og hente dem, og etter lunsj er de tilbake for nye runder.

De kommer i alle slags former og fasonger. Noen er på jakt etter pent brukte klær, og haster forbi krimskrams. Andre bygger rede, og kommer parvis: Hun med kul på magen, han med sekk på ryggen. Så er det mor og datter, på jakt etter noe fint til hybelen hennes. Og de middelaldrende parene; ofte litt slitne og forsofne. Det er de som kjøper de harry krusene og smakløse vasene.

Så er det de eldre herrene. De går som om de nettopp har kommet og bare titter innom, og tror at vi ikke har sett at det er ellevte gang de «tilfeldigvis» går forbi krimskrams. En av de kjøper en boks med utenlandske mynter. En annen er på jakt etter elefanter. En tredje spør om vi har noen norgesglass inne.

Nonsjalant.

Som om de egentlig ikke bryr seg om svaret.

Men inni øynene brenner det en ild av galskap.

De unge pikene er et kapittel for seg. De kommer alene eller i par, og de fniser og rødmer. Noen har nettopp flyttet på hybel, og skal ha noe fint å henge på veggen eller noe nips å pynte med.

En ung pike løfter kjærlig opp en porselensfigur av en gresk gudinne. Hun snur og vender på den. Lenge. Jeg ser på henne og gudinnen hennes, og tenker at jøss, de ligner hverandre!

Det ramler ut av meg:
«Jeg tror jammen det er en av dine tidligere reinkarnasjoner som er avbildet der.»

Hun ler forfjamset, rødmer, og går raskt videre.

Litt senere kommer hun tilbake og spør om prisen.

Så er det de som bare er rare. En ung mann står lenge og fomler med tre defekte armbåndsur. Han har allerede ei klokke på hvert håndledd, hvorav den ene har en dimensjon som ville kledd en romfarer i full utrustning bedre enn denne spinkle skikkelsen. Etter å ha snudd og vendt på klokkene mange ganger, tar han mot til seg og spør:

«Hva koster denne?»
«Ti kroner», svarer jeg.
«Virker den?»
«Nei, det vet jeg ikke, det er derfor den er så billig.»

Det utløser et internt kaos i gutten. Beslutningsvegringen blir total. Han tripper i fem minutter på stedet hvil, mens kroppen vaier fram og tilbake.

En gammel geværkule ligger på bordet. Den har overlevd minst tre loppemarked. Det går en liten djevel i meg, så jeg bøyer meg frem og hvisker fortrolig til ham: «Se på denne. Dette må du ikke si til noen, men det er faktisk den kula som drepte John F. Kennedy».

Det blir for mye for gutten. Det er rett før det går helt galt, men han (og jeg) reddes av gongongen.  En kvinne, antagelig moren hans, kommer bort til ham, tar ham i hånden og sier bestemt. «Kom. Nå går vi.»

Så er det de som alltid pruter. Hvis jeg ber om ti kroner, sier de fem, ber jeg om fem, sier de tre. Og sagt er sagt – holder jeg på fem, er det ikke tale om å legge to kroner til på bordet for å få den vasen, eller lysestaken, eller den asiatisk utseende figuren.

Jeg viste henne fem fingre. Så tok jeg bort fire. En skygge av et smil gikk over ansiktet.

En eldre pakistansk kvinne plukker opp en drikkeflaske. Hun sier ikke noe, bare ser strengt på meg med blikket som spør:

«Hva skal du ha for denne?»

Jeg viser henne fem fingre, og hun gjør straks tegn til å gå.

Raskt fjerner jeg fire fingre, så det bare er én igjen. En skygge av et smil farer over det gamle ansiktet, og hun finner fram en femhundrelapp å betale med.

Hun får 499 tilbake.

Og slik går dagene på krimskrams. Hundrevis av mennesker vandrer langsomt forbi det ufattelig innholdsrike bordet av nips og unyttigheter. Stemningen er elektrisk. Smil, varme, glede og latter er dominerende.

Og lidenskap.

Glødende lidenskap.

Lidenskap – ikke fornuft – driver verden fremover.

Den gir oss forfall og vekst, krig og fred, drap og fødsler.

Og musikkorps.

Få steder ser man Platons ord om at «lidenskapen overvinner fornuften, gang på gang» tydeligere enn på krimskrams på loppemarkedet.

Det er bra for korpset, og det er bra for oss som får lov å være vitne til denne pasjonsfulle gledesfesten.

Og det gir mye mat for refleksjon. For hvor bor all denne hverdagslidenskapen mandag til fredag mellom 8 og 16? Vel vitende om at alle disse menneskene har all denne lidenskapelige energien boende i seg, hva kan vi gjøre for å vende den også mot andre horisonter enn Gøteborg-turen til musikkorpset? Hva ville vært mulig for Norge, for verden, for deg og meg, dersom vi kunne få tak i denne energikilden og bruke den til nå store, hårete mål på vegne av oss alle?

Jeg har ikke svarene.

Jeg bare spør.

God tirsdag.


Tirsdag Morgen skrives av Paal Leveraas, og for å si det som sant er, så juger han i blant. Vær derfor klar over at enhver likhet med eksisterende personer og hendelser er nokså tilfeldig og antagelig påvirket av hans lidenskapelige trang til å smøre litt på for den gode historiens skyld.

 

Myten om den kokende frosken

Myten om den kokende frosken

I Aftenposten fredag 21.05.2009 gjentok Jens Ulltveit-Moe en populær myte blant klimaforkjemperne. Den har han hentet fra Al Gores film «En ubehagelig sannhet», og myten er at frosker som gradvis varmes opp i vann, vil la seg koke til døde fordi endringen skjer i små steg. Motsatt vil den hoppe ut av vannet om den kastes nedi kokende vann.

Frosker og amfibier er en ganske veltilpasset gruppe dyr, selv om de sliter uvanlig mye nå. De har overlevd i millioner av år. Dyr som ikke merker når det blir varmt ville antagelig ikke overlevd i den harde kampen om tilværelsen.

Nei, verken frosker eller mennesker blir sittende i et kar med vann til de koker. Verken frosker eller mennesker vil heller hoppe ut av et kar med kokende vann, om de skulle være så uheldig å falle oppi. Begge to vil daue på flekken i det de er nedsenket i den kokende væsken, og følgelig ikke gå noe sted for egen maskin. Har du noen gang kokt krabber, vet du hva jeg mener.

Det er synd at slike tullete myter gjentas som argumenter for å ta tak i de store utfordringene vi har. Sannheten er ubehagelig nok. Det bare svekker budskapet å krydre den med feilaktige myter.

If you put a frog in boiling water, it won’t jump out. It will die. If you put it in cold water, it will jump before it gets hot — they don’t sit still for you.
Professor Doug Melton, Harvard University Biology Department

Livet

«Livet er det som skjer med deg mens du er opptatt med å legge andre planer.»
-John Lennon

Stairs

Pin It on Pinterest