Alex Rosenthal har afantasi. Etter å ha hørt ham, tenker jeg at jeg også har det. Eller i det minste at jeg befinner meg langt ute på skalaen i retning full mangel på indre bilder.
De fleste av oss tar det for gitt at når noen sier «se for deg», så mener de omtrent det samme som oss selv. At det dukker opp et indre bilde. Mer eller mindre uklart, riktignok, men likevel et bilde.
Det stemmer ikke.
I TED-foredraget som er limt inn annet sted på siden, beskriver Alex Rosenthal hvordan han først i voksen alder oppdaget at han mangler det mange kaller sinnets øye – evnen til å danne indre, visuelle forestillinger. Fenomenet kalles afantasi.
Et enkelt tankeeksperiment
Rosenthal ber publikum om å visualisere en rakett som krasjlander på en fremmed planet. En skapning banker på luken. Noen åpner fra innsiden.
De fleste får umiddelbart bilder: farger, former, kanskje til og med en liten scene.
Rosenthal ser ingenting.
Ikke et uklart bilde. Ikke en skygge. Ingenting.
Og han er ikke alene om det.
Fantasi er et spekter
Afantasi er ikke et enten–eller-fenomen. Rosenthal beskriver det som et spekter:
- I den ene enden: mennesker som ikke har tilgang til indre bilder i det hele tatt
- I den andre: såkalt hyperfantasi, der mentale bilder kan være ekstremt detaljerte, noen ganger så sterke at de kan legges «oppå» virkeligheten
- De fleste befinner seg et sted imellom, men med store individuelle variasjoner
Det avgjørende poenget er ikke prosentandeler, men hvor forskjellig den subjektive opplevelsen av å tenke faktisk er.
Konsekvenser i hverdagen
For mennesker med afantasi er mange vanlige erfaringer fundamentalt annerledes:
- Å lese skjønnlitteratur er ikke å «se en film i hodet», men en mer begrepsmessig og strukturell prosess
- Når noe er ute av syne, er det i større grad også ute av sinn
- Minner er mindre billedlige, mer faktuelle
- Indre forestillinger av smak, lukt og lyd kan være svake eller fraværende
Rosenthal sier rett ut at han ikke kan forestille seg ansiktet til sin egen datter i øyeblikket han snakker om henne. Ikke fordi han mangler tilknytning, men fordi forestillingsevnen hans fungerer annerledes.
Å tenke uten bilder
Hvordan er det å tenke uten indre bilder?
Rosenthal er tydelig på at dette er vanskelig å forklare – omtrent like vanskelig som å forklare hvordan det er å være et annet dyr eller et annet menneske. Likevel peker han på noen trekk:
Han er mer opptatt av struktur enn overflate.
Mer av mekanikk enn estetikk.
Mer av sammenhenger enn detaljer.
Når han skaper spill eller gåter, starter han med regler, systemer og relasjoner. Det visuelle kommer senere, ofte i samarbeid med andre som tenker annerledes enn ham.
Problemet med «det normale»
Et sentralt poeng i foredraget er kritikken av hvordan vi snakker om kognitive forskjeller.
Vi har en tendens til å beskrive dem som avvik fra en norm:
– mangler
– forstyrrelser
– diagnoser
Rosenthal argumenterer for at dette er en misforståelse. Det finnes ingen nøytral «normal» måte å tenke på. Det vi kaller normalitet er ofte bare vår egen erfaring gjort til målestokk.
Afantasi, autisme, ADHD, dysleksi, indre monolog eller fravær av den – dette er ikke nødvendigvis avvik, men uttrykk for et langt bredere spekter av menneskelig kognisjon enn vi vanligvis erkjenner.
Når ulike sinn jobber sammen
Hvis forskjell faktisk er normalen, får det praktiske konsekvenser.
Rosenthal viser til forskning som dokumenterer at mangfoldige team ofte presterer bedre enn homogene. Han foreslår et tillegg:
Ikke bare mangfold i bakgrunn, men mangfold i måter å tenke på.
Han beskriver egne prosjekter der samarbeid mellom mennesker med svært ulike forestillingsevner har ført til resultater ingen av dem kunne skapt alene.
Blå og svart eller hvit og gull?
Personlig heier jeg ekstra på Alex Rosenthals vektlegging av kognitivt mangfold, og tenker at det er det aller viktigste vi må se etter når det gjelder å dyrke fram mangfold. Hvilken farge, alder eller kjønn du har spiller mye mindre rolle enn hvordan du tenker.
I foredraget illustrerer han hvordan vi opplever helt ulike virkeligheter med historien om en brudekjole som for meg er åpenbart i hvitt og gull. De aller fleste andre bare ler av det. For brorparten av menneskeheten er kjolen visstnok blå og svart.
Du kan lese historien om brudekjolen her: The Dress (Wikipedia)
Rosenthals foredrag avsluttes i en positiv, optimistisk tone. Ikke til tross for afantasi, men delvis på grunn av den, har Rosenthal funnet sin plass.
Erkjennelsen av at ens eget sinn fungerer annerledes, kan være urovekkende. Men den kan også være frigjørende – hvis forskjell forstås som en ressurs, ikke en mangel.