Å ta en jobb i en ny virksomhet kan sammenlignes med en organtransplantasjon. Det kreves tilpasningsevne om ikke immunforsvaret skal isolere deg og støte deg ut.

Når det nye organet i tillegg er virksomhetens hode og dette hodet har et mandat om å gjennomføre drastiske endringer, blir det fort et hodeløst prosjekt.

Det offentlig utspilte dramaet med Christine Meyer, Siv Jensen og Statistisk Sentralbyrå i hovedrollene har dominert nyhetsbildet den siste uken. Mediene og kommentarene i sosiale medier er først og fremst opptatt av å fordele skyld.

Men SSB-historien handler mindre om skyld og mer om statistisk sannsynlighet.

I ettertid vil analysene antagelig vise at dette måtte gå galt.

Selv uten en forutgående organtransplantasjon er endring vanskelig.

For mange år siden avsluttet jeg min karriere som røyker etter et uendelig antall forsøk på å slutte. Jeg siterte ofte Mark Twain, som skal ha sagt at «å slutte å røyke er ingen sak. Det har jeg gjort hundrevis av ganger».

Mitt hode hadde gjennom mange år forsøkt å sette i gang endringsprosjektet røykestopp. Men de delene av kroppen som sterkest ville merke endringene hadde ikke eierskap til prosjektet, og forstod heller ikke hvorfor denne lidelsen måtte utholdes.

Derfor strandet det ene endringsprosjektet etter det andre.

Først da hodet mitt begynte å alliere seg med kroppen, og alle deler tok «eierskap» og var enige om at den langsiktige gevinsten oppveier den kortsiktige lidelsen, ble røyken lagt på hylla.

Den samme «hodestyrte» tilnærmelsen til endring skjer hver eneste dag i norsk arbeidsliv.

Spesielt i det offentlige settes mange ledere til å gjennomføre endringer som er vedtatt andre steder. De er gjerne faglig dyktige og med stor gjennomføringskraft og sterk lojalitet til sitt oppdrag.

Så kjører de på og driver gjennom endringene de selv vet er nødvendige.

Hodet har bestemt, og vil ikke kroppen være med på det, så skal den.

Motstand ses som en invitasjon til krig. Motstandere skal ikke vinnes over, men overvinnes.

Resultatet er manglende tillit og organisatorisk handlingslammelse.

Endring er en nødvendighet i alle organisasjoner, for ikke å si organismer. Når endringene opphører, opphører også livet. Men du skal aldri glemme at en organisasjon er som en kropp. Den er integrert, hel, og hvis de ulike delene ikke beveger seg i noenlunde samme tempo og samme retning rives den i filler.

For den hodestyrte lederen som har fått et mandat om å gjennomføre endringer, må den første endringen skje i lederen selv.

Han eller hun må ut av hodet og ned i kroppen.

Det er der det skjer.

God tirsdag.

Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach og journalist @ Leveraas AS

Paal Leveraas er 100-dagerscoachen. Med flere tiårs erfaring som kommunikator, leder, gründer og coach fokuserer han nå primært på å støtte ledere gjennom den første kritiske fasen i en ny lederrolle, til beste for virksomheten, lederen selv og de som skal ledes. Les mer om 100-dagersprogrammet på www.leveraas.no.


Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Meld deg på her. 

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This
%d bloggere liker dette: