«Uten jobben vet jeg ikke hvem jeg er», skrev han. Etter mer enn 20 år som ingeniør i oljebransjen hadde han mistet jobben. Det han ikke hadde sett komme var at han samtidig mistet mye av identiteten.

Mange kan kjenne seg igjen i følelsen av å miste seg selv sammen med jobben. Det handler om hvordan du ser på deg selv, men det handler enda mer om hvordan omverdenen ser på deg.

Min onkel triller piller på byens apotek. Han er så tynn og trist og blek, og triller hvite piller.

Da jeg for mange år siden sluttet i jobben som sjefredaktør i Computerworld Norge kjente jeg på det for første gang. Verden ble stille. Telefonene sluttet å ringe.

Det gikk opp for meg at det ikke var meg som person som var interessant, men den rollen jeg hadde.

Det føltes overraskende tomt og rart.

Samtidig ble det et spark bak for å gjenoppdage meg selv og hvem jeg egentlig er.

Andre har fortalt meg om lignende opplevelser, inkludert Sigrun Vågeng, toppsjef i NAV, som jeg intervjuet på vegne av HR Norge for en tid tilbake. Hun fortalte om hvordan det var da hun måtte gå fra en tidligere topplederstilling. «Da fikk jeg virkelig kjenne på hvordan det er å stå uten jobb», sa hun. «Fra den ene dagen til den andre sluttet telefonen å ringe. Det ble stille.»

Sigruns strategi var å ha avtaler, hver dag. Min strategi var selvsnakking. Jeg fortalte meg selv at «Paal, du er ikke jobben din. Du er også far, bror, sønn, ektefelle, venn. Du er dine fritidsinteresser, og du er dine ord og handlinger fra dag til dag.»

Jeg ble aldri helt overbevist.

«Det er en grunn til at vi på engelsk er Human beings, ikke Human doings», var det en som sa til meg en gang.

Likevel tok jeg meg ikke så mye tid til å være, men skyndte meg videre til ting å gjøre.

For utover din nærmeste krets handler det ikke om hvem du er, men hva du gjør. 

Min tante baker kaker i byens bakeri. Hun er så rund og rød og blid, og baker bløte kaker.

Søndag, dagen før Arbeidets dag, gikk jeg en tur på Vestre gravlund. Det er et vakkert sted, verdighet og harmoni og fred hviler over de tusener som ikke lenger vandrer på jorden.

Mens jeg gikk der og leste mellom linjene om levde liv, slo det meg enda en gang hvor viktig nettopp arbeidet var for de døde.

Kirkegården er som en tidlig versjon av LinkedIn på stentavler, – om enn mindre selgende og uten påtrengende call to action-knapper.

Her er siv. ing. Even Per Aase og der er fabrikkeier Harry Normann Johansen. Det er apoteker Sverre Thürmer med frue og det er sorenskriver N. L. Nicolaysen.

Jeg forsøker å forestille meg hvordan livet til Generallöitnant Hans Peter L’Orange, Födt 8de Septbr. 1835, Död 31te Januar 1907, Chef for Trondhjemske Brigade. Generalstabschef. Kommanderende General  og hans kone Alvilde kan ha vært. Eller sigøynerdronningen Lola Karoli som har et gravsted en dronning verdig. «Hele verdens sigøynerdronning», står det på graven. Generaldirektør Erling Eriksen * 20-7-1893 ✝ 20-1-1967 har en mer diskret tilstedeværelse.

Min fetter fanger slanger til byens brannstasjon. Han er en underlig person. Han fanger lange slanger.

Veldig prangende er heller ikke graven til «Pressemannen Kåre Valebrokk». Den skarp-pennede redaktøren og angivelig nokså fraværende familiefaren mente selv de to ordene på graven hans er en grei oppsummering av liv og karriére.

«Fortsatt savnet», står det.

Sigøynerdronningen, generaldirektören, generallöitnanten og pressemannens graver forteller meg at de åpenbart hadde et lignende forhold til jobben sin som den arbeidsløse oljeingeniøren, Sigrun Vågeng, meg selv og kanskje deg.

Deres identitet var sterkt knyttet til jobben, selv i døden.

(Og ingen gravstener annonserer at her hviler en arbeidsløs, en uføretrygdet eller en ME-syk, ei heller en mor, bestemor, sønn eller god venn.)

Men min kusine Line, som får gjøre hva hun vil, hun gjør seg bare til.

Inger Hagerup

I livets teater er jobben for de fleste hovedscenen. Det er den vi inntar hver dag for å vise oss frem og spille ut våre talenter.

Men din arbeidsgiver er også teatersjef og regissør og bestemmer hvem som får skinne og hvem som må forsvinne. Når du – frivillig eller ufrivillig – går av scenen, følger aldri lyskasterne etter.

Mitt råd, både til den arbeidsløse oljeingeniøren og til deg som (fremdeles) føler deg trygg på din rolle og plass i scenesettingen, er å bygge alternative scener hvor du selv er teatersjef, regissør og hovedrolleinnehaver.

På én slik alternativ scene har du akkurat nå lest deg fram til slutten av ukens forestilling.

God tirsdag.


P.S. Jeg setter stor pris på dine tilbakemeldinger i kommentarfeltet under, på Facebook-siden til Tirsdag morgen, i mail eller via andre kanaler.

 

Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Meld deg på her. 

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This
%d bloggere liker dette: