90 prosent av Internettet er snylteri. Ti prosent er genuint innhold. 90 prosent av denne tiprosenten er søppel. Resten er nok til å rettferdiggjøre hele rabalderet. Men nå er tiden inne for de virkelige verdier.

I den “virkelige” verden er det stygt å peke. I den virtuelle internett’ske verden er peking opphøyet til en dyd som ikke bare er fullt ut akseptert, men også ansett som en av de mest åpenbare måtene å forsøke å tjene penger på nettet.

Ta Yahoo. Denne amerikanske pekertjenesten har ikke noe innhold som er skapt selv; ikke én egengenerert nyhet, ikke én god historie, ikke noen kule lyder eller fancy animasjoner. Yahoos eneste eksistensberettigelse ligger i at tjenesten har kategorisert og rubrisert titusenvis av andre steder på nettet etter deres innhold. I en verden av kaos er orden blitt en turistattraksjon.

Ta Lycos og den nå stadig mer populære AltaVista fra Digital. Begge lever av å peke. Ta Schibsted Netts Kvasir, Telenor Medias Index eller Scandinavia Onlines SOLur. De tre største aktørene i det norske Internettmarkedet er alle mest kjent for sin satsning på pekingens kunst.

Ta en hvilken som helst hjemmeside på nettet. “Hei på deg, jeg heter Per og liker jenter. Her er noen kuule linker.”

Etterhvert har ulike pekersteder utviklet egne profiler. Noen satser på massiv peking til så mye som mulig av det elektroniske rom. Noen velger å plukke ut områder innen spesielle nisjer. Andre lager roboter som snuser rundt omkring på hver eneste IP-adresse som finnes og rasker med seg en bit som tas med hjem hvor det gnages gjennom en massiv datakvern som senere porsjonerer ut innholdet i passende doser til de besøkende.

Dette pekefenomenet gjør Internett til et merkelig rastløst sted, hvor du aldri unngår å bli gjort oppmerksom på at det finnes mer. Stadig mer, mer, mer. Uansett hvilken gullgruve du har snublet over, så venter det enda mer gull rundt neste sving. Bare følg pilen, garantert tilfredsstillelse.

Det har en viss sjarm. Ingen steder du kommer gjør egentlig krav på å besitte den fulle og hele sannhet, men tar et slags beskjedent forbehold på egne vegne. “Hvis du syns det jeg har gjort er bra, så skulle du bare sett …”

Dette er hva jeg mener med “snylteri”. Det er egentlig ikke det riktige ordet. Mer korrekt er det å betegne det som en slags parasittisk symbiose, hvor både innholdsskaperen og innholdspekeren får glede av innholdet. Origos “Hyperdesk” gir inntrykk av å inneholde det samlede nettets visdom, men hver gang noen klikker på en peker kan den virkelige verdiskaperen – om det er Dagbladet, CNN, Aftenposten eller Computerworld – også notere seg en ekstra besøkende i boken. Origo vinker farvel til den besøkende med et fornøyd smil, og Computerworld tar imot med et like strålende glis i den andre enden. Alle er fornøyd, inkludert den forvirrede surferen som ikke riktig skjønner hva som skjer, men forbløffet registrerer at det hvertfall skjer noe.

Pekingen vil leve videre på Internett, men nivået på den vil måtte avbalanseres noe i forhold til volumet av de virkelige verdiene. Like lite som TV-verdenen kan tilfredsstille kunnskaps- og underholdningstørste seere ved å fortelle seerne om alt som foregår på alle de andre kanalene, kan mediekanalen Internett leve videre uten å tilby mer genuint kvalitetsinnhold.

De virkelige verdiene i en mediekanal ligger i innholdet. Janco og Telenor Avidi kan kable hvert hjem i Norge, og Philips og Nokia kan selge farge-tv’er til hver eneste nordmann. Reklamebransjen kan likeledes lage TV-reklame for hvert eneste aksjeselskap som er registrert i Brønnøysund. Men hvis ingen lager et TV2, TV3 eller et TV Norge så kan vi like godt senke hele den underliggende verdikjeden på havets bunn. Den er null verdt.

Der står likevel Internett i dag: Det er fullt av pekere til alskens genuint søppel samt til en rekke likegyldigheter. Innimellom finner du riktignok de små skimrende og glitrende gullkornene. Men de er sjeldne. Altfor sjeldne. I lengden er de for vanskelige å finne til at vi kan regne med at den “gemene hop” fortsatt gidder å bruke nettet.

Det eksisterer derfor en reell fare for at nettet vil bli kvalt i sin egen forurensning. Brukerne begynner å kjenne søppelbergene sliter på tålmodigheten. Antall timer på nettet synker som følge av mangelen på genuin nytteverdi.

Derfor brygger det nå opp til et nytt slag i cyberspace. Røyken begynner å legge seg etter slaget om aksessmarkedet. Vinnerne kan skimtes gjennom restene av kruttrøyk. Reklamebransjen har også inntatt sine posisjoner. Nå er det det siste store slaget som gjenstår: Kampen om innhold og kontekst.

Eksisterende innholdsskapere – i realiteten mediehusene og TV- og radiokanalene – strever for å finne ut hvordan de skal behandle den nye kanalen. Man begynner å ane at Internett ikke bare er et supplement, en slags alternativ distribusjonskanal på linje med tekst-TV. Internett er selve Kanalen, som i løpet av få år vil oppta i seg alle eksisterende kanaler. Denne fornemmelsen av revolusjon er likevel for traumatisk til at det er mulig å ta det ordentlig inn over seg: Alt som er investert i eksisterende medier, enten det er i form av trykkpresser, avisbud eller typografer, nullstilles dersom dette man ennå bare aner virkelig er sant. For en multimillionbedrift som lever av å trykke og distribuere døde trær er situasjonen intet mindre enn prekær. Det er ikke mulig å overse Internett, men satser man for sterkt på det, tar man livet av kua som gir melk i dag.

Svaret er å pøse ut tonnevis av “innhold”. Internett er blitt en sidekanal for samtlige medier med mer enn 40 millioner kroner i omsetning. Man tar hva man har og resirkulerer det på nett, så håper man at et eller annet spennende skal skje.

Jeg tror de fleste tar feil. Hvis avisverdenens tilnærming til Internett er den riktige måten, ville TV-skjermene i dag inneholdt avissider med levende bilder. Horisonten er mørklagt av de svimlende summene på fakturaen for de siste trykkpressene. Det blir spennende å se hvem som blir den første etablerte innholdsskaper som våger å innse at melkekua før eller siden vil dø likevel, og i stedet søker seg fram til de rette måtene å drive nett-publishing.

Kommet dit, kan vi begynne å snakke om å kapitalisere på de virkelige verdiene.

Paal Leveraas har bakgrunn blant annet som mangeårig redaktør i ukeavisen Computerworld Norge, senere som ansvarlig for world wide web-tjenesten Scandinavia Online fra Telenor Online. Nå leder han selskapet Internett Kanal 1 as, et selskap som arbeider med medier og Internett. Du kan sende ham elektronisk post på paulus@telepost.no.

Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach og journalist @ Leveraas AS

Paal Leveraas er 100-dagerscoachen. Med flere tiårs erfaring som kommunikator, leder, gründer og coach fokuserer han nå primært på å støtte ledere gjennom den første kritiske fasen i en ny lederrolle, til beste for virksomheten, lederen selv og de som skal ledes. Les mer om 100-dagersprogrammet på www.leveraas.no.


Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Meld deg på her. 

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This
%d bloggere liker dette: