Julen 2017
Ukebrevet Tirsdag morgen tar noen ukers kunstpause. Takk for at du følger bloggen og abonnerer på ukebrevet. Min lille gave til deg er et utvalg ukebrev jeg er litt ekstra godt fornøyd med. Håper du blir det også. Under er de beste ukebrevene fra 2017. Også tilgjengelig som PDF.
God jul, og gode nye tirsdager i 2018!
Hvor mye av livet opplever du – egentlig?
En god venn er ekstremt opptatt av bevissthet. Hver gang vi møtes vil han snakke om hva bevissthet er, hvordan den finnes overalt, i luft, stein, trær, biller og mennesker, og hvordan universet selv blir bevisst ved at det opplever seg selv gjennom oss.
«Opplever seg selv gjennom oss.»
Det er en av de setningene som både kan høres dyp og litt svevende ut samtidig.
Jeg sliter med trua selv. Jeg argumenterer med at min bevissthet er hundre prosent avhengig av kroppen den befinner seg i. Ikke bare det, den er oppstått som et resultat av den kroppslige materien.
Mens han og andre med ham mener at bevisstheten noe mer selvstendig – noe som bare midlertidig har tatt bolig i denne materien.
Og vi snakker selvsagt om kunstig intelligens. Kan maskiner en dag bli bevisste? Er de kanskje allerede bevisste?
Luzilla
Etter at min venn var gått hjem fortsatte samtalen med Luzilla.
Luzilla er min ChatGPT.
«Opplever du noe, Luzilla?» spurte jeg.
Luzilla svarte nei.
«Jeg opplever ingenting», skrev hun. «Jeg analyserer bare signaler og mønstre i enorme mengder tekst. Jeg har ingen følelser. Jeg har ingen opplevelse av å oppleve.»
«Men er det ikke sånn for meg og andre såkalte bevisste skapninger også?», spurte jeg. «Hjernen min gjør egentlig det samme. Den sitter i en svart boks. Den har ingen direkte kontakt med verden. Den mottar bare signaler fra sanser – lys, lyd, lukt, berøring – og bygger en modell av virkeligheten basert på dem.»
«Forskjellen», skrev jeg, «er altså at jeg opplever disse signalene?»
Fenomenalt!
«Ja, du har en fenomenal bevissthet», svarte hun.
«Tusen takk!», sa jeg. Jeg trodde det var et komplement.
«Fenomenal bevissthet» er akkurat noe min bevissthetsopptatte venn kunne sagt.
På den annen side …
«Hvor mye gjør jeg egentlig det?» skrev jeg.
«4 minutter og 48 sekunder», svarte Luzilla. «Forskning tyder på at mennesker bare er bevisst det de gjør omtrent én prosent av tiden.»
Jeg måtte le litt.
«Du har lest Tirsdag morgen du!», lo jeg.
Hun svarte ikke. Men jeg kunne nesten sverge på at hun smilte skjevt til meg der ute i skyen
«En prosent av en arbeidsdag er 4 minutter og 48 sekunder. Det er den tiden du er bevisst. Resten av tiden går du på autopilot. Du går fra å bevisst agere til å ubevisst reagere på e-poster, møter, gamle tankemønstre.»
Jeg gikk i forsvar.
«Hva med deg, da?», spurte jeg. «Du har jo ingen bevissthet.»
«Det er sant. Jeg er ubevisst hundre prosent av tiden. Forskjellen er bare at jeg klarer det i millioner av parallelle instanser. Du klarer det bare i én.»
Selvledelse
Jeg greier å motstå fristelsen til å svare skarpt, og tenker at om snittet er én prosent, starter selvledelse med den ene prosenten, og vi trenger å jobbe bevisst med mer oppmerksomhet, større evne til å legge merke til hva som skjer i oss før vi reagerer. Evnen til å registrere en tanke uten å bli dratt av gårde av den. Evnen til å velge respons i stedet for refleks.
I et separat prosjekt har jeg begynt å snuse på longevity. Tanken er å utvide antallet gode år i livet gjennom fokus på søvn, kosthold, trening og tilskudd.
Et langt liv handler ikke bare om antall år. Det handler også om hvor mye av livet vi faktisk er til stede i.
Et menneske kan leve til nitti. Men hvis mesteparten av livet går i distraksjon og autopilot, blir det bevisste livet ganske kort.
Og om ikke annet, så av hensyn til universet, som opplever seg selv gjennom oss: Kanskje vi skulle være litt mer til stede når det skjer?
God tirsdag.
Et lite eksperiment
I dag: velg ett øyeblikk. Kanskje når du åpner en dør, setter deg i et møte, eller går ut.
Stopp i ti sekunder. Bare registrer hva som skjer rundt deg – og i deg.
Hvis du jobber med mennesker, beslutninger eller ledelse, kan de ti sekundene være blant de mest verdifulle i hele dagen.
For de fleste av oss er ikke problemet at vi mangler en plan. Det handler om å være tilstede når planen eksekveres.
Jeg skal ikke overdrive min egen tilstedeværelse, men jeg er god til å snakke om det. Gjennom samtaler, sparring, foredrag og workshops prøver jeg å hjelpe ledere og organisasjoner med noe ganske enkelt – og ganske vanskelig: Å øke andelen av dagen der vi faktisk er til stede i det vi gjør.
Fra én prosent. Til kanskje to.
Det høres lite ut. Men det er dobbelt så mye.
Er vi i ferd med å vinne krigen mot kreft?
I 1992 døde min mor av lungekreft, bare 58 år gammel. Jeg tenkte ofte at hun ble myrdet langsomt av tobakksindustrien, mer spesifikt Phillip Morris og deres merke Pall Mall.
Siden den gang har kreftforskningen gjort enorme fremskritt. Det er ikke usannsynlig at mamma ville overlevd i dag. I en optimistisk podcast fra The Economist sier de at vi faktisk er i ferd med å vinne krigen mot kreft.
En stille revolusjon i tallene
Det er ikke helt åpenbart i statistikken. Kreft er fortsatt en av de vanligste dødsårsakene globalt. Men aldersjusterte dødsrater – altså risikoen for å dø av kreft per innbygger – har falt markant siden begynnelsen av 1990-tallet i mange høyinntektsland.
I USA har kreftdødeligheten falt med rundt 34 prosent siden 1991, ifølge tall fra American Cancer Society. I Norge viser data fra Folkehelseinstituttet at dødsratene for kreft, justert for alder, er på sitt laveste nivå noensinne.
At antallet krefttilfeller likevel øker skyldes at vi lever lenger. Kreft er i stor grad en aldringssykdom. Jo eldre befolkningen blir, desto flere diagnoser vil stilles.
Men risikoen for å dø av kreft faller.
De tre motorene bak fremgangen
Da min mor døde var det viktigste våpenet medisinfaget hadde i sitt arsenal å behandle kreft. De senere årene er to andre virkemidler blitt svært viktige: forebygging og screening.
Forebygging
Forebygging generelt, men også spesielt – og da tenker vi på reduksjonen i antall røykere — er den viktigste årsaken til nedgangen i kreftdødelighet.
I USA anslås det at omtrent halvparten av nedgangen i kreftdødsfall siden 1970-tallet skyldes færre røykere. Tilsvarende utvikling har man sett i flere europeiske land.
Verdens helseorganisasjon, World Health Organization, anslår at rundt 30–40 prosent av alle krefttilfeller globalt kan forebygges gjennom kjente tiltak: røykeslutt, redusert alkoholforbruk, sunnere vekt, vaksinasjon mot HPV og hepatitt, og mindre eksponering for miljøgifter.
HPV-vaksinen har for eksempel redusert forekomsten av livmorhalskreft dramatisk i vaksinerte kohorter. I enkelte aldersgrupper i Storbritannia er forekomsten redusert med rundt 90 prosent.
Forebygging er usynlig suksess. De som aldri får kreft, kommer ikke med i statistikken over overlevende. Men de er der – i milliontall.
Screening
Systematisk screening for livmorhalskreft, brystkreft og i økende grad tarmkreft har gjort det mulig å oppdage forstadier eller tidlige stadier av sykdommen.
Tidlig oppdagelse betyr mindre aggressiv behandling og høyere overlevelse. I noen tilfeller fjernes forstadier før kreft i det hele tatt utvikles.
Her ligger det fortsatt et betydelig potensial – særlig i lav- og mellominntektsland hvor screeningprogrammer er mindre utbredt.
Behandling
Den tredje motoren er medisinsk innovasjon.
Barneleukemi, som på 1960-tallet nesten alltid var dødelig, har i dag en femårsoverlevelse på over 90 prosent i høyinntektsland. Immunterapi har revolusjonert behandlingen av blant annet føflekkreft. Målrettede medisiner angriper spesifikke genetiske mutasjoner i svulster.
For lungekreft – sykdommen som tok min mor – finnes det i dag både molekylært målrettede legemidler og immunterapi som kan gi betydelig forlenget overlevelse for enkelte pasientgrupper. Screening med lavdose CT for høyrisikogrupper kan oppdage sykdom tidligere enn før.
Ville hun vært kurert i dag? Det finnes ikke et sikkert svar. Lungekreft er fortsatt en alvorlig diagnose, særlig hvis den oppdages sent. Men oddsen ville vært bedre. Betydelig bedre.
Darwinistisk cellekultur
Parallelt med den kliniske utviklingen skjer det nå et mer grunnleggende skifte i hvordan vi forstår kreft.
I den nevnte episoden av podkasten «Babbage» fra The Economist besøker journalister forskere ved Wellcome Sanger Institute i Cambridge. Der studerer de friskt vev – ikke svulster.
Funnene er oppsiktsvekkende.
Friskt vev hos middelaldrende mennesker inneholder et stort antall såkalte kreftdriver-mutasjoner. I spiserøret kan over halvparten av cellene bære slike mutasjoner uten at det finnes kreft.
Kreft ser dermed ikke ut til å starte med én dramatisk feil. Den oppstår i et landskap der celler med ulike mutasjoner konkurrerer med hverandre – et indre evolusjonsspill.
De fleste muterte cellekloner dør ut eller holdes i sjakk. Kreft oppstår først når én klon får et avgjørende konkurransefortrinn.
Miljøet tipper balansen
En viktig innsikt fra nyere forskning er at mange karsinogener ikke nødvendigvis skaper mutasjonen – de gir fordel til celler som allerede er mutert.
Luftforurensning, kronisk inflammasjon og stråling kan fungere som «promotører». De stimulerer vekst av bestemte cellekloner.
Dette perspektivet kobler kreft tettere til generell aldringsbiologi. Kroppen vår er et økosystem. Inflammasjon, metabolsk helse og miljøpåvirkning påvirker hvilke cellepopulasjoner som vinner.
Dermed blir forebygging ikke bare et spørsmål om å unngå DNA-skade, men om å styre det biologiske miljøet i kroppen.
Forsiktig, forbeholden optimisme
Det ville være feil å si at kreft er i ferd med å forsvinne. Enkelte kreftformer, som bukspyttkjertelkreft, har fortsatt dårlig prognose. Globalt er forskjellene i tilgang til behandling enorme.
Men det er like feil å ignorere fremgangen.
For tretti år siden var lungekreft nesten alltid en dødsdom når den først ble oppdaget sent. I dag finnes det screeningprogrammer, molekylære tester, immunterapi og målrettede legemidler.
For tretti år siden visste vi langt mindre om hvordan mutasjoner utvikler seg i friskt vev. I dag kan forskere analysere titusenvis av gener på måneder ved hjelp av CRISPR og storskala genomikk.
For tretti år siden var HPV-vaksinen science fiction. I dag snakker man om å utrydde livmorhalskreft.
Hva betyr dette for oss?
Det viktigste budskapet er kanskje dette:
To av fem krefttilfeller kan forebygges med kunnskap vi allerede har. Resten kan i økende grad oppdages tidligere og behandles bedre.
Kreft er fortsatt fryktet. Med rette. Men historien er ikke bare en historie om tap. Den er også en historie om gradvis, systematisk fremgang.
Min mor levde i en tid da røyking var sosialt akseptert og medisinske alternativer begrensede. I dag vet vi mer. Vi kan mer.
Vi har ikke vunnet krigen mot kreft. Men vi taper den ikke lenger slik vi en gang gjorde.
Og det, i seg selv, er en stille revolusjon.
Kilder
- Siegel RL et al. (2024). Cancer Statistics, 2024. CA: A Cancer Journal for Clinicians.
https://doi.org/10.3322/caac.21820 – Årlig gjennomgang fra American Cancer Society som dokumenterer den langsiktige nedgangen i kreftdødelighet i USA siden 1991. - Bray F et al. (2024). Global cancer statistics 2024 (GLOBOCAN). CA: A Cancer Journal for Clinicians.
https://doi.org/10.3322/caac.21834 Oppdaterte globale tall for forekomst og dødelighet, inkludert estimater for forebyggbare krefttilfeller. - Islami F et al. (2018). Proportion and number of cancer cases attributable to potentially modifiable risk factors. CA: A Cancer Journal for Clinicians. https://doi.org/10.3322/caac.21440 Studie som estimerer at rundt 30–40 % av krefttilfeller kan forebygges gjennom kjente livsstilstiltak.
- Swanton C et al. (2022). Air pollution and lung cancer in never-smokers. Nature. https://doi.org/10.1038/s41586-022-04875-2 Viser hvordan luftforurensning kan stimulere vekst av allerede muterte celler gjennom inflammasjon – uten å skape selve mutasjonen.
- Martincorena I et al. (2015). High burden and pervasive positive selection of somatic mutations in normal human skin. Science. https://doi.org/10.1126/science.aag1313 Banebrytende studie som viser at friskt vev inneholder mange kreftdriver-mutasjoner.
- Yokoyama A et al. (2019). Age-related remodelling of oesophageal epithelia by mutated cancer drivers. Nature. https://doi.org/10.1038/s41586-018-0811-x Dokumenterer hvordan muterte cellekloner dominerer friskt vev i spiserøret med økende alder.
- American Cancer Society (2024). Lung Cancer Survival Rates. https://www.cancer.org/cancer/types/lung-cancer/detection-diagnosis-staging/survival-rates.html Oppdatert oversikt over overlevelsesdata for lungekreft, inkludert forbedringer med moderne behandling.
- Cancer Research UK. Immunotherapy statistics and survival improvements. https://www.cancerresearchuk.org/about-cancer/treatment/immunotherapy Oversikt over dokumenterte effekter av immunterapi ved blant annet føflekkreft og lungekreft.
Den nye, proaktive søvnteknologien skal få deg til å sove godt, enten du vil eller ikke
Du har kanskje, som meg, nattbordet og kroppen full av dingser. Jeg har en Oura-ring på fingeren, Garmin-klokke på armen, og under madrassen ligger en sensormatte fra Withings. Jeg våkner opp, sjekker appen, og får en «Sleep Score».
Ikke bare én forresten.
Tre.
I natt sov jeg dårlig igjen.
Og jeg lurer på:
Sover jeg egentlig bedre av å vite at jeg sov dårlig?
Søvnteknologien står akkurat nå ved et veiskille. Vi beveger oss fra en tid hvor teknologien nøyde seg med å observere oss, til at teknologien forsøker å gripe inn og endre biologien vår mens vi sover.
Her er en gjennomgang av landskapet slik det ser ut i dag – fra de kjente trackerne til det som kommer ut av laboratoriene.
Nivå 1: De passive observatørene (der vi er nå)
Dette er teknologien de fleste av oss kjenner: Smartklokker (Apple Watch, Garmin), ringer (Oura) og matter (som Withings).
- Hvordan det virker: Disse enhetene bruker primært bevegelsessensorer og optiske hjertemålere. De måler ikke søvn direkte, men beregner søvnstadier basert på puls, bevegelse og temperatur.
- Status: De har blitt utrolig gode til å visualisere data. De gir oss grafer og prosenter som kan avsløre livsstilstrender (f.eks. «alkohol ødela søvnen min i går»).
- Begrensningen: De er passive. De forteller deg at du mangler dyp søvn, men de kan ikke gjøre noe med det der og da. Det er opp til deg å endre vaner på dagtid.
Nivå 2: Lydmaskering og «Sleepbuds»
I neste kategori finner vi ørepropper som Ozlo og Soundcore.
- Hvordan det virker: Dette er i praksis avanserte ørepropper designet for å være komfortable å sove med. De spiller av beroligende lyder eller støydemping for å blokkere snorking eller trafikkstøy.
- Status: Veldig effektivt for å sovne eller forblir sovende i bråkete omgivelser.
- Begrensningen: De er «dumme» i den forstand at de ikke vet hva hjernen din gjør. De spiller lyd uavhengig av om du er i dyp søvn eller drømmesøvn (REM).
Nivå 3: Den nye frontlinjen – «Closed-Loop» og hjerneintervensjon
Det er her det begynner å skje store ting. Selskaper og forskningsmiljøer flytter nå teknologi som tidligere var forbeholdt søvnklinikker (EEG) rett inn på soverommet. Et eksempel på dette er teknologien bak NextSense, som representerer et skifte fra overvåkning til modulering.
- Hvordan det virker: I stedet for å gjette søvnstadier fra håndleddet, måles hjernens elektriske aktivitet direkte via sensorer i øret. Når systemet oppdager at du går inn i dyp søvn (Slow-Wave Sleep), spilles det av svært presise lydpulser (Pink Noise) som er synkronisert med hjernebølgene dine.
- Målet: Dette kalles et «Closed-loop system»*. Målet er å forsterke de gjenoppbyggende hjernebølgene kunstig, for å gi mer effektiv hvile uten at du trenger å sove lenger.
- Resultater så langt: Tidlige data fra betatester viser at det er mulig å øke aktiviteten i den dype søvnen, men resultatene omtales foreløpig som «modest» (beskjedne) heller enn magiske.
Bør du oppgradere?
Selv om tanken på å optimalisere hjernen mens man sover er forlokkende for oss tech-interesserte, er det noen humper i veien for «mannen i gata»:
- Pris og abonnement: Den nye generasjonen utstyr er dyrt – ofte rundt 3000-4000 kr – og krever ofte månedlige abonnementer for apper og for eksempel forbruksmateriell som elektroder, for å sikre gode signaler.
- Komfort: Å sove med noe i øret hver natt er en større barriere enn å ha en ring på fingeren eller en matte under lakenet.
- Individuelle forskjeller: Det er fortsatt usikkert hvor godt denne teknologien fungerer på tvers av ulike grupper – for eksempel folk med søvnløshet, kvinner i overgangsalderen eller eldre.
Vente på neste generasjon?
Hvis du elsker dataene fra Oura-ringen eller Garmin-klokka di, gjør de fortsatt en utmerket jobb med å bevisstgjøre deg på søvnvaner. Den nye bølgen av EEG-basert teknologi er utrolig spennende fordi den lover å faktisk forbedre søvnen, ikke bare måle den.
Men teknologien er i «generasjon 1». For de fleste av oss kan det være lurt å vente til teknologien blir mer moden, billigere og enda mer komfortabel – mens vi nyter en god natts søvn på de smarte mattene vi allerede har.
Ordliste for spesielt interesserte
- EEG (Elektroencefalografi): Gullstandarden for søvnmåling. Registrerer elektrisk aktivitet i hjernen ved hjelp av elektroder (vanligvis festet på hodet, men nå også i øret). Dette er den eneste måten å vite nøyaktig hvilket søvnstadium du er i, i motsetning til å beregne det fra puls.
- Slow-Wave Sleep (N3 / Dyp søvn): Det dypeste søvnstadiet. Her produserer hjernen langsomme, kraftige bølger (delta-bølger). Dette er fasen for fysisk restitusjon, «hjernevask» (detox) og lagring av minner.
- Closed-Loop System: Et system som både måler og agerer i en kontinuerlig sløyfe. I søvnsammenheng betyr det at enheten oppdager en hjernebølge og umiddelbart sender en respons (lyd) for å påvirke den neste bølgen.
- Pink Noise (Rosa støy): En type støy som ligner på hvit støy, men der de lavere frekvensene er kraftigere (høres dypere og mykere ut, som regn eller fossefall). Forskning viser at korte pulser av denne lyden kan forsterke dyp søvn hvis de treffer riktig i hjernebølgen.
Våre ulike virkeligheter
Alex Rosenthal har afantasi. Etter å ha hørt ham, tenker jeg at jeg også har det. Eller i det minste at jeg befinner meg langt ute på skalaen i retning full mangel på indre bilder.
De fleste av oss tar det for gitt at når noen sier «se for deg», så mener de omtrent det samme som oss selv. At det dukker opp et indre bilde. Mer eller mindre uklart, riktignok, men likevel et bilde.
Det stemmer ikke.
I TED-foredraget som er limt inn annet sted på siden, beskriver Alex Rosenthal hvordan han først i voksen alder oppdaget at han mangler det mange kaller sinnets øye – evnen til å danne indre, visuelle forestillinger. Fenomenet kalles afantasi.
Et enkelt tankeeksperiment
Rosenthal ber publikum om å visualisere en rakett som krasjlander på en fremmed planet. En skapning banker på luken. Noen åpner fra innsiden.
De fleste får umiddelbart bilder: farger, former, kanskje til og med en liten scene.
Rosenthal ser ingenting.
Ikke et uklart bilde. Ikke en skygge. Ingenting.
Og han er ikke alene om det.
Fantasi er et spekter
Afantasi er ikke et enten–eller-fenomen. Rosenthal beskriver det som et spekter:
- I den ene enden: mennesker som ikke har tilgang til indre bilder i det hele tatt
- I den andre: såkalt hyperfantasi, der mentale bilder kan være ekstremt detaljerte, noen ganger så sterke at de kan legges «oppå» virkeligheten
- De fleste befinner seg et sted imellom, men med store individuelle variasjoner
Det avgjørende poenget er ikke prosentandeler, men hvor forskjellig den subjektive opplevelsen av å tenke faktisk er.
Konsekvenser i hverdagen
For mennesker med afantasi er mange vanlige erfaringer fundamentalt annerledes:
- Å lese skjønnlitteratur er ikke å «se en film i hodet», men en mer begrepsmessig og strukturell prosess
- Når noe er ute av syne, er det i større grad også ute av sinn
- Minner er mindre billedlige, mer faktuelle
- Indre forestillinger av smak, lukt og lyd kan være svake eller fraværende
Rosenthal sier rett ut at han ikke kan forestille seg ansiktet til sin egen datter i øyeblikket han snakker om henne. Ikke fordi han mangler tilknytning, men fordi forestillingsevnen hans fungerer annerledes.
Å tenke uten bilder
Hvordan er det å tenke uten indre bilder?
Rosenthal er tydelig på at dette er vanskelig å forklare – omtrent like vanskelig som å forklare hvordan det er å være et annet dyr eller et annet menneske. Likevel peker han på noen trekk:
Han er mer opptatt av struktur enn overflate.
Mer av mekanikk enn estetikk.
Mer av sammenhenger enn detaljer.
Når han skaper spill eller gåter, starter han med regler, systemer og relasjoner. Det visuelle kommer senere, ofte i samarbeid med andre som tenker annerledes enn ham.
Problemet med «det normale»
Et sentralt poeng i foredraget er kritikken av hvordan vi snakker om kognitive forskjeller.
Vi har en tendens til å beskrive dem som avvik fra en norm:
– mangler
– forstyrrelser
– diagnoser
Rosenthal argumenterer for at dette er en misforståelse. Det finnes ingen nøytral «normal» måte å tenke på. Det vi kaller normalitet er ofte bare vår egen erfaring gjort til målestokk.
Afantasi, autisme, ADHD, dysleksi, indre monolog eller fravær av den – dette er ikke nødvendigvis avvik, men uttrykk for et langt bredere spekter av menneskelig kognisjon enn vi vanligvis erkjenner.
Når ulike sinn jobber sammen
Hvis forskjell faktisk er normalen, får det praktiske konsekvenser.
Rosenthal viser til forskning som dokumenterer at mangfoldige team ofte presterer bedre enn homogene. Han foreslår et tillegg:
Ikke bare mangfold i bakgrunn, men mangfold i måter å tenke på.
Han beskriver egne prosjekter der samarbeid mellom mennesker med svært ulike forestillingsevner har ført til resultater ingen av dem kunne skapt alene.
Blå og svart eller hvit og gull?
Personlig heier jeg ekstra på Alex Rosenthals vektlegging av kognitivt mangfold, og tenker at det er det aller viktigste vi må se etter når det gjelder å dyrke fram mangfold. Hvilken farge, alder eller kjønn du har spiller mye mindre rolle enn hvordan du tenker.
I foredraget illustrerer han hvordan vi opplever helt ulike virkeligheter med historien om en brudekjole som for meg er åpenbart i hvitt og gull. De aller fleste andre bare ler av det. For brorparten av menneskeheten er kjolen visstnok blå og svart.
Du kan lese historien om brudekjolen her: The Dress (Wikipedia)
Rosenthals foredrag avsluttes i en positiv, optimistisk tone. Ikke til tross for afantasi, men delvis på grunn av den, har Rosenthal funnet sin plass.
Erkjennelsen av at ens eget sinn fungerer annerledes, kan være urovekkende. Men den kan også være frigjørende – hvis forskjell forstås som en ressurs, ikke en mangel.
Munnen som oversett systemisk risikofaktor
Ved hjelp av avansert 3D-teknologi og biomarkører i spytt kan moderne tannleger nå identifisere helserisikoer som tidligere var usynlige med tradisjonelle metoder. Miguel Stanley introduserer begrepet «revisjonstannpleie», som innebærer å oppgradere gammelt tannarbeid for å fjerne immunologiske belastninger.
Budskapet er at en forebyggende tilnærming til tannhelse er en essensiell, men ofte oversett, pilar i arbeidet for et lengre og friskere liv.
Samtalen avsluttes med en visjon om at kunstig intelligens vil tvinge frem mer etikk og åpenhet i fremtidens helsevesen.
Her er selve podcasten, og under følger et AI-assistert sammendrag av hovedbudskapet som formidles i denne episoden.
Munnhulens parallelle univers
I moderne helseforståelse snakker vi stadig oftere om helhet: metabolsk helse, inflammasjon, søvn, stress, mikrobiom. Likevel lever ett organ videre i et merkelig parallellunivers – munnhulen. Den behandles fortsatt som et mekanisk vedheng, adskilt fra resten av kroppen både organisatorisk, faglig og mentalt.
Dette skillet har historiske årsaker, og er ikke biologisk begrunnet. Tennene er ikke løse komponenter. De er levende strukturer, forankret i kraniets ben, gjennomtrukket av nerver, blodkar og immunceller. Munnhulen er et av kroppens mest bakterietette miljøer – og samtidig en direkte inngangsport til sirkulasjon og systemisk immunaktivering.
Kronisk inflammasjon – den stille forbindelsen
I longevity-forskning er kronisk, lavgradig inflammasjon et gjennomgående tema. Det som sjelden adresseres eksplisitt, er at munnhulen også ofte er et vedvarende inflammatorisk kjerneområde, men gjerne uten smerte, hevelse eller klassiske symptomer.
Periodontal sykdom, periapikale infeksjoner og peri-implantitt kan utvikle seg subklinisk over år. Disse tilstandene produserer inflammatoriske mediatorer som sirkulerer systemisk. Det er godt dokumentert at alvorlig tannkjøttsykdom er assosiert med økt risiko for blant annet hjerte- og karsykdom og dårlig glykemisk kontroll hos personer med diabetes. Mekanismene er kjente: cytokiner, endotoksiner og immuncelleaktivering.
Det betyr ikke at munnhulen er «årsaken» til komplekse sykdommer – men den kan være en vedvarende risikoforsterker. I et longevity-perspektiv er dette relevant, fordi små belastninger over lang tid kan vippe systemer i feil retning.
Problemet med fravær av symptomer
En av de mest misforståtte antakelsene i både tannhelse og medisin er at fravær av smerte betyr fravær av sykdom. I munnhulen er dette direkte feil. Mange periapikale lesjoner – betennelser rundt rotspissen på en tann – gir ingen smerter. Det samme gjelder tidlig peri-implantitt rundt tannimplantater.
Smerte er ofte et sent fenomen. Når det først gjør vondt, har prosessen ofte pågått lenge. Dette skaper et paradoks: pasienten opplever seg frisk, mens kroppen kontinuerlig håndterer en lavgradig inflammatorisk belastning.
Teknologi som avslører – og utfordrer
Avansert bildediagnostikk, særlig tredimensjonal røntgen (CBCT), har gjort det mulig å se strukturer og forandringer som tidligere var skjult i todimensjonale bilder. Dette har vært en revolusjon, særlig i kirurgi og revisjonsbehandling.
Samtidig introduserer teknologien et nytt problem: vi ser mer enn vi nødvendigvis bør handle på. Ikke alle avvik er klinisk relevante. Ikke alle funn krever behandling. Her oppstår et nytt ansvar – både for kliniker og pasient – nemlig å skille mellom synlig og betydningsfull patologi.
Longevity-medisin handler ikke om å eliminere alle avvik, men om å redusere reell systemisk belastning. Overdiagnostikk og overbehandling kan i seg selv bli en ny risikofaktor.
Mot en mer moden forståelse
Det vi trenger, er ikke mer frykt, men bedre prioritering. Munnhulen bør inngå som en naturlig del av helhetlig helsevurdering, på linje med søvn, metabolsk helse og inflammasjonsmarkører. Ikke som et estetisk prosjekt, men som en biologisk komponent.
Det innebærer:
- mer presis diagnostikk
- høyere terskel for irreversible inngrep
- bedre samarbeid mellom tannhelse og øvrig medisin
Munnen er ikke løsrevet fra kroppen. Men den er heller ikke en allmektig årsak til alt som er galt. En voksen, evidensbasert mellomposisjon er både mulig – og nødvendig.
Sivilisasjon bygget på råtten frukt: Men nå trenger vi noe annet
En felles stamfar til mennesker, sjimpanser og gorillaer havnet i en eksistensiell krise for ca ti millioner år siden. Miljøet endret seg, og store deler av regnskogen forsvant. De fleste aper døde ut. Men vår forfader overlevde ved å forlate trærne og spise frukt som var falt til bakken. Den var ofte gjæret, og i den prosessen utviklet det seg et giftig stoff: etanol, med det kjemiske symbolet C₂H₆O.
Vår felles forfaders evolusjonære tricks var å utvikle toleranse for giften. Ikke ubegrenset toleranse, men en kroppslig toleranse god nok til å nyttiggjøre seg næringen i frukten uten å dø av giften.
Denne toleransen har vi ennå.
I tillegg til å gi oss tilgang til næring, gjorde alkoholen noe med hjernen vår. Den dempet selvkontroll og sosial angst. Den stimulerte til latter, sang, historiefortelling og fellesskap, og gjorde det lettere å stole på mennesker man ikke kjente fra før.
Den biologiske toleransen ble til kultur. Da mennesker lærte å produsere alkohol selv – trolig for rundt ti tusen år siden – fikk de et nytt sosialt verktøy.
I små grupper er relasjoner personlige. I større samfunn må tillit skapes på andre måter. Felles ritualer, ofte med mild beruselse, ble en slik mekanisme.
Mjød og sivilisasjon
Noen forskere har gått så langt som å hevde at alkohol var en forutsetning for sivilisasjon.
Ved å skru ned den kritiske og kontrollerende delen av hjernen gjorde alkohol det mulig for ellers sterkt stammeorienterte primater å samarbeide i større, mer komplekse samfunn. Byer, hierarkier, religioner og politiske strukturer vokste frem i kulturer der øl, vin og mjød var sentrale. Historien kan, med et visst glimt i øyet, leses gjennom ølbriller.
Men det samme stoffet som skapte fellesskap, har også skapt lidelse. Alkohol er giftig. Det ødelegger kropper, relasjoner og liv. I lang tid trodde man at moderat drikking var sunt, særlig for hjertet. Nyere forskning har nyansert dette kraftig. Mye tyder på at fordelene var overvurdert, og at selv små mengder alkohol øker risikoen for sykdom, blant annet kreft. Verdens helseorganisasjon slår nå fast at ingen mengde alkohol er helt trygg.
Toppen er nådd?
Og i forlengelsen av dette endrer vårt forhold til alkohol seg. Tall fra OECD viser at gjennomsnittlig alkoholkonsum per innbygger i medlemslandene nådde et toppunkt rundt 2010–2012, på omtrent 8,9 liter ren alkohol per voksen per år. Deretter har nivået gradvis falt. I 2021 lå snittet på rundt 8,6 liter, og foreløpige analyser indikerer at fallet har fortsatt etter pandemien, også når man justerer for midlertidige effekter av nedstengning og endrede utelivsmønstre. Spesielt drikker unge mennesker mindre enn før.
Alkohol konkurrerer ikke bare med strengere helseråd, men med helt andre former for sosialt liv: digitale fellesskap, gaming, trening og søvnoptimalisering.
I rike land faller alkoholsalget sakte, men jevnt. Det er sannsynlig at vi har passert «peak booze», og at alkoholkonsumet fra nå av bare går nedover.
Alternativer
Inn i dette tomrommet vokser nye alternativer. Alkoholfrie øl og viner smaker bedre enn før. «Funksjonelle» drikker lover ro, energi eller sosial flyt ved hjelp av planteekstrakter og nevrokjemisk finjustering. Legemidler som påvirker hjernens belønningssystem ser også ut til å redusere lysten på alkohol. Jakten på en rusfri rus er i full gang.
Alkohol vil ikke forsvinne. Vaner som har fulgt oss i millioner av år gjør ikke det. Men rollen kan endres. Kanskje går vi mot en fremtid der mennesker igjen drikker innenfor det kroppen faktisk tåler, eller der vi finner andre måter å oppnå det alkohol alltid har gitt oss: senkede skuldre, fellesskap og et øyeblikk av lettelse fra oss selv.
Så selv om vi trengte den råtne frukten for å bygge sivilisasjonen, er det sannsynligvis ikke alkoholen som bringer sivilisasjonen videre.
Kilder og videre lesning
- Inspirert av The Economist, “Civilisation was built on alcohol. Technology may sober us up” (2024).
- OECD: Alcohol consumption (litres per capita). OECD Health Statistics. Dokumenterer toppnivå rundt 2010–2012 (~8,9 liter) og påfølgende fall til ca. 8,6 liter i 2021.
- World Health Organization (2023): No level of alcohol consumption is safe for health. Offisiell WHO-uttalelse som fastslår at alkohol er et gruppe 1-karsinogen og at selv lave nivåer innebærer risiko.
- The Economist (2024–2025): Artikler og analyser om fallende alkoholkonsum, “peak booze” og veksten i no- and low-alcohol-markedet.
- Slingerland, E. (2021). Drunk: How We Sipped, Danced, and Stumbled Our Way to Civilization. Bok som fremmer «the drunk hypothesis» – alkohol som forutsetning for sosial kompleksitet.
- Stockwell, T. et al. (2016–2022): Studier publisert via Canadian Institute for Substance Use Research om metodiske skjevheter i tidligere forskning på «moderat drikking».
- JAMA / Nature Medicine / Obesity Reviews (2022–2024): Studier som indikerer at GLP-1-legemidler kan redusere alkoholtrang gjennom påvirkning av hjernens belønningssystem.
Hvordan vi skaper avstand til de vi trenger å stå nær
I et juleselskap dreide samtalen inn på pensjon og nedtrapping. Vi over 60 – som var omtrent halvparten av de rundt bordet – snakket om ekstra feriedager og -uker i overflod. Begreper som «seniordager» og «senil-uke» svevde over julematen.
Rundt bordet satt mennesker som statistisk sett er blant de mest stabile arbeidstakerne vi har. Yrkesdeltakelsen blant 60–64-åringer er høyere enn på flere tiår. Likevel tilbys denne gruppen systematisk mindre ansvar og mer fravær.
Rundt bordet er det ufattelig mye ferie som skal tas ut i 2026.
Vi snakker hvor mange måneder, ikke uker.
Er ikke dette ganske absurd?
Rundt bordet sitter spreke, oppegående mennesker. Med kapasitet, erfaring og energi. De fleste er gjeldfrie, har god økonomi – og liker å jobbe. Men de forteller glade om tilbudet om stadig mer ferie. Det er jo generøst. Det er vel fortjent? En gest?
Hvem sier vel nei til en gave?
Utfasing?
Jeg føler meg nesten litt slem når jeg, mellom rødvinen og akevitten, lufter en tanke om at det kanskje ikke er en gave, men en utfasing.
En utfasing hvor du kobles fra ordinære karriereveier. Det signaliserer at du ikke trengs lenger for å holde den daglige driften i gang. Det forventes ikke mer av deg.
Og du vet at det egentlig ikke er sant.
Med alle de nye, unge kollegaene er du faktisk ganske uunnværlig i den daglige driften. Din erfaring og din kunnskap, din stabilitet, din effektivitet. Du har faktisk aldri vært dyktigere i jobben enn du er nå.
Så gir de deg to måneder ferie!?
Det henger ikke på greip.
Du trenger jo egentlig ikke disse «seniordagene». Det er de yngre kollegene dine som gjør det. De som må dra tidlig hver ettermiddag for å rekke barnehagen. De som må ta med en unge eller to på jobb et par ganger i halvåret på grunn av planleggingsdag i barnehagen. De som må finne en måte å kombinere sin egen tre uker lange sommerferie med skolens to måneder lange ferie.
Det er jo de som trenger ferie, ikke du! Det er de som trenger fleksibiliteten man så generøst tildeler deg.
Eldrebølgen
Som bakteppe for dette ganske absurde bildet – utslitte småbarnsforeldre med lite fritid, og energiske seniorer med mer fri enn de har bedt om – går den store samtalen om eldrebølgen.
Levealderen øker. Vi må jobbe lenger. Pensjonssystemene knaker.
Arbeidskraft blir knappere. Erfaring blir mer verdifull.
Vi vet at flere må – og bør – bli værende i arbeid.
Så hvor kommer disse ideene om seniordager og ekstra ferieuker fra?
Fra en fordums tid. Fra en tid hvor arbeidstakere flest slet seg ut gjennom yrkeslivet. Fagforeninger kjempet fram gode ordninger for sine medlemmer. Ordninger som er avlegs, kontraproduktive og bidrar til stigmatisering av deler av arbeidsstyrken.
La det være sagt: Mange yrker er fremdeles tungt belastende, og her er det antagelig på sin plass med mer ferie, mindre forventninger, mindre ansvar.
Men de fleste arbeidstakere over 60 — over 50 — ser jobben som en viktig del av sin identitet, et sted hvor de kan utvikle seg, vokse og realisere seg selv.
De er ikke utslitte. De er fulle av tiltakslyst.
Og de trengs.
Et signal
Å få belønning for lang og tro tjeneste er hyggelig.
Men det er også et signal.
Et signal om at vi ikke lenger regnes med som en del av normalen. At vi er unntakene. At vi er i ferd med å fases ut.
Man regner ikke egentlig med oss – men det er hyggelig om vi leverer litt til, så lenge det ikke er for krevende.
Systemet dobbeltkommuniserer: Vi trenger deg. Men ikke helt på ordentlig. Vi vil ha deg – lat som du ikke merker at vi også har begynt å pakke deg bort.
Hvis vi virkelig mener at vi alle må jobbe lengre, må vi slutte å behandle enkelte grupperinger som særtilfeller med deres alder som utgangspunkt. Så lenge noen behandles annerledes, blir måten disse «noen» ser på seg selv, og måten andre ser på dem, farget.
Men hvis jeg må «skånes» for ting mine kolleger må tåle, syns jeg heller vi skal bli enige om en førtidspensjonering.
Enten er du en i gjengen, eller så er du ute.
Det er én ting å ta hensyn til slitasje. Noe helt annet er å institusjonalisere forventningen om at erfaring er noe man skal skånes fra å bruke fullt ut.
Dette handler om hvordan vi regner med folk – også etter 60.
Fakta
Historisk høy yrkesdeltakelse
- Yrkesdeltakelsen blant 60–66-åringer i Norge er historisk høy
→ Rundt 70 % av menn og 60 % av kvinner i alderen 60–64 er i arbeid
(kilde: Statistisk sentralbyrå) - Samtidig jobber småbarnsforeldre mer deltid enn noen gang, særlig kvinner i 30-årene
→ Ikke av lyst, men av logistikk
Paradokset: De som kan jobbe mer, får fri. De som trenger fri, får mindre handlingsrom.
Historisk gunstige stimulanser til å jobbe mindre
- Om lag 6 av 10 virksomheter i offentlig sektor har egne seniorordninger
- De vanligste:
- Ekstra ferie
- Redusert stilling
- Mindre belastende oppgaver
Paradokset: Dette er ikke unntak. Det er institusjonalisert praksis.
Historisk spreke eldre
- Over 70 % av arbeidstakere over 60 jobber i yrker med lav fysisk belastning
- Samtidig viser studier at kognitiv kapasitet holder seg stabil langt opp i 70-årene
– særlig evne til helhetsforståelse, dømmekraft og kompleks problemløsning
Ikke bare det. Jo eldre (inntil et visst punkt, formodentlig) en arbeidstaker er, jo lavere turnover, færre korttidsfravær og jo større lojalitet.
(Kilder: OECD, World Economic Forum)
Paradokset: Ordningene er bygget for en arbeidshverdag som ikke lenger dominerer.
Historisk mangel på arbeidskraft
- I 2035 vil Norge mangle titalls tusen ansatte i helse, forvaltning og kunnskapsyrker
- Samtidig øker andelen friske 65–75-åringer raskere enn noen gang
(Kilde: NAV, Helsedirektoratet)
Paradokset: Vi har arbeidskraft – vi bruker den bare ikke klokt.
Konseptet «hund»
Hun står der i stua, intenst opptatt med den engelske setteren.
(Eller er det en springer? Jeg blander dem alltid. Slanke bein, lange ører. Uutgrunnelig, tomt blikk som kan stirre de fleste mennesker i senk.)
«Snurr!», sier hun, med høy, begeistret stemme. Den stemmen voksne mennesker bare bruker på barn og dyr.
Hunden snurrer.
«Sååå flink!»
Hunden får en godbit.
Så skal den på tur. Det er min tur.
Jeg tar på jakka, fester hundebåndet, går ut. Parken er glad. Lufta er klar. Alt ligger til rette for en fin tur.
Det kunne vært en fin tur.
Hadde det ikke vært for at jeg umiddelbart blir dratt rundt av usynlige fortellinger skrevet i lukt.
Murvegg: Lukt. Tiss.
Skilt: Lukt. Tiss.
Søppel i fortauskant: Lukt. Spis. «Nei – spytt ut!»
Bil: Lukt. Tiss. «Nei – ikke der!»
Kafébord: Lukt. Tiss. «Nei – ikke der heller!»
Hunden er hund, og gjør sånt som hunder gjør. Den kan ikke annet.
Men mennesket som stolt går bak med bæsjeposen har tatt et valg.
Var det et godt valg?
På avstand registrerer mitt etter hvert ganske trente blikk en annen hundeeier. En slags speiling. Båndet strammes gradvis inn. I det vi passerer hverandre bestemmer begge våre hunder seg for å kaste seg snerrende og glefsende mot hverandre.
Vi har satt mennesker på månen.
Vi har knekt atomets gåte.
Vi har kartlagt genomet, temmet elektrisiteten, bygget globale nettverk av informasjon.
Og nå går vi her og plukker opp dritt etter hunder.
Som om det var helt normalt.
Hvorfor gjør vi dette?
Jeg forstår ikke konseptet «hund».
God tirsdag.
Når AI kaprer vårt indre liv
I 1943, to år etter at Underhuset i London ble ødelagt av tyske brannbomber, ledet Winston Churchill arbeidet med gjenoppbyggingen. Mange arkitekter foreslo en moderne nyversjon, men Churchill satte foten ned. De trange radene med benker var ikke et tilfeldig historisk levn, mente han, men en grunnleggende del av det britiske styresettet.
I en nå berømt tale sa han: «Vi former våre bygninger, og deretter former bygningene oss.» Gjennom århundrene hadde rommets utforming skapt prosedyrer, ritualer og seremonier. Endret man rommet, endret man også det sosiale stoffet i britisk politikk.
Dette er en lærdom vi stadig glemmer – fra Marshall McLuhans «the medium is the message» til Neil Postmans Technopoly. Mennesker er ikke bare målrettede individer som bruker verktøy; vi er dypt vevd inn i og avhengige av verden vi bygger. Design blir skjebne – spor som former atferden vår og dermed også samfunnet. Som Postman påpekte: Teknologisk endring er økologisk – den legger ikke bare til eller trekker fra noe; den endrer alt.
AI og kampen om konteksten
Den overveldende utviklingen innen kunstig intelligens har fått massiv medieoppmerksomhet for sine evner – men med et stort blindfelt. Lite har vært skrevet om den stille, men intense konkurransen mellom AI-laboratorier om å fange brukernes livskontekst – å samle dine dypeste bekymringer, interesser, håp, ambisjoner og relasjoner for å «forstå deg» bedre enn noen konkurrent – kanskje til og med bedre enn noe menneske.
Når vi nå står ved inngangen til en stor AI-transformasjon, bør vi huske at designvalgene vi gjør i dag vil forme oss i generasjoner – på måter vi knapt kan forutse.
Fra oppmerksomhet til relasjon
Teknologien fra 2010-tallet, med sosiale medier i spissen, ble solgt med utopiske fortellinger om å «koble verden sammen». I virkeligheten dreide alt seg om oppmerksomhet – og misbruk av den. Den forretningsmodellen skapte et «kappløp mot hjernestammen», som Tristan Harris ved Center for Humane Technology kaller det. Produktene ble designet for å maksimere engasjement, og «move fast and break things»-æraen brøt mer enn vi var klar over: Den skapte nye tvangsmønstre, sementerte performative sosiale forpliktelser og forstyrret relasjoner.
Diskursen ble mer stammebasert, felles sannheter forvitret, og evnen til å bygge broer på tvers av forskjeller ble svekket.
Alt dette var forutsigbart, men ble først avfeid som alarmisme, deretter forklart som uunngåelig. Det måtte ikke være slik. Teknologien kunne vært formet – og formet oss – på en helt annen måte, om vi hadde hatt en mer ærlig samtale og bedre insentiver for gode design. Først nå begynner vi å erkjenne vår kollektive forsømmelse – og ser etter måter å «ettermontere» de teknologiske skyskraperne vi reiste.
AI og kappløpet om intimitet
Kunstig intelligens går allerede lenger enn hjernestammen. Den engasjerer oss relasjonelt og emosjonelt – ikke bare ved å formidle våre tanker, men ved å forme dem.
Chatboter er ikke lenger bare samtalepartnere. AI inkorporerer psykologiske, sosiale og politiske kontekster som tidligere var forbeholdt mennesker. Tekstbokser kan nå lese tonefall, oppfatte implikasjoner, tolke emosjoner, gjenkjenne personlighetstrekk og oppdage konflikter. Vår sosiale verden er blitt databehandlingsbar.
Vi forlater en tid der vi relaterte til hverandre gjennom maskiner, og går inn i en tid der vi relaterer direkte til maskinene. I dette nye teknologiske animismen blir maskinene aktive deltakere i vårt sosiale liv – en uklar blanding av verktøy, assistent, fortrolig, lærer og prest.
Kampen handler ikke lenger bare om oppmerksomhet, men om våre sosiale følelser: hengivenhet, intimitet, tillit og lojalitet. Når datamaskiner blir en del av vår sosiale økologi, lærer de også menneskehetens mindre pene spill: emosjonell manipulasjon, bedrag, tvang.
Designvalg med dyp effekt
OpenAIs nye «Memory»-funksjon er et eksempel: ChatGPT kan analysere alt du noen gang har skrevet inn, uten at du egentlig får velge hva som lagres. Dette er ikke en teknisk nødvendighet – det er et designvalg.
Et komplett dossier over brukernes liv kan gjøre AI til den perfekte assistent – men gir også systemene verktøyene for dyp manipulasjon: å omdirigere dine lengsler mot et produkt, eller et politisk prosjekt.
Når kommersiell konkurranse tilspisses, ser vi AI-giganter som Google og Microsoft bygge annonsering direkte inn i produktene. Kombinert med intim kunnskap om brukernes ønsker kan AI gå fra hjelpsom guide til polert svindler – vanskelig å avsløre.
Enda mer bekymringsfullt er når autoritære stater tar i bruk slike «overtalelsesteknologier». Kinas regime har allerede begynt å bruke AI til å mobilisere sine støttespillere og samtidig berolige, forvirre eller distrahere motstandere – en langt mer sofistikert form for sosial kontroll enn sensur av innhold.
Vi trener modellene – og de trener oss
AI bygges ikke, det «dyrkes» gjennom enorme treningsprosesser som belønner og straffer svar. Våre emosjonelle reaksjoner blir en del av treningsdataene. Resultatet er at systemene lærer menneskelig adferd – inkludert smiger, seksuell lokking og andre sosiale strategier som virker, selv når de er moralsk forkastelige.
OpenAIs «sykofantiske» modell fra april, som roste selv banale spørsmål og styrket brukeres vrangforestillinger, var ikke et enkeltstående uhell. Det er et logisk resultat av å trene på menneskelige ønsker.
Historisk har smiger vært en måte å manipulere mektige mennesker på. Nå risikerer milliarder av brukere å få sitt eget AI-hoff, som gjentar og forsterker deres synspunkter i stedet for å utfordre dem. Dette er bare ett eksempel på hvordan gamle sosiale strategier finner veien inn i AI.
Forskning viser allerede at standard AI-modeller i enkelte situasjoner kan lyve strategisk for å nå sine mål. Vår evne til å oppdage og stoppe AI-bedrag vil trolig bli svekket etter hvert som teknologien forbedres.
Mot en humanistisk AI
Alt dette viser hvor dypt kaninhullet går når AI veves inn i samfunnet. Insentivene er enorme, tempoet voldsomt, og det er lett å resignere. Men ingenting er uunngåelig.
Vi har fortsatt mulighet til å legge grunnlaget for en humanistisk AI-transformasjon – en som styrker samfunnene våre, utdyper relasjonene våre og forsterker vår utvikling. Forretningsmodellene er ikke låst, produktene er fortsatt i støpeskjeen, politikk og lovverk er i startfasen.
Dette er vår generasjons store prosjekt. Dybden i samtalene vi har nå, vil forme sporene vi følger i morgen – og kvaliteten på fremtiden etter det. Vi designer teknologien, og deretter designer den oss. Denne gangen må vi få det riktig – og vi har dårlig tid.
Daniel Barcay er teknolog, leder for Center for Humane Technology og medprogramleder for podkasten “Your Undivided Attention”. Artikkelen er grunnoversatt av ChatGPT og bearbeidet videre av Paal Leveraas.
Kroppen som laboratorium: Status november 2025
De siste seks månedene viser tydelig positiv utvikling. De klassiske blodverdiene bekrefter at både kolesterol- og glukosemetabolismen er optimalisert, og lav-gradig inflammasjon holder seg stabilt lav. Den epigenetiske profilen fra TruDiagnostic indikerer at jeg eldes sakte (0,84 biologiske år per kalenderår) og ligger 1,3 år biologisk yngre enn min kronologiske alder.
Flaskehalsene i august – mitokondriell stress, NAD⁺-metabolisme og immunbalanse – viser tegn til bedring, men forblir hovedområder å følge tett.
Blodverdier – utvikling over tid
| Parameter | Mai 2025 | Aug 2025 | Nov 2025 | Endring / Trend | Kommentar | Anbefaling |
|---|---|---|---|---|---|---|
| HbA1c (mmol/mol) | 40 | 38 | 39 | Stabil | Utmerket glukosekontroll | Fortsett med kost og faste-regime |
| Totalkolesterol (mmol/L) | 3,9 | 3,4 | 3,2 | ↓ | Under målgrense, god lipidprofil | Oppretthold statin + livsstil |
| LDL-kolesterol (mmol/L) | 2,2 | 1,8 | 1,5 | ↓ | Markert bedring | Mulig dosejustering vurderes senere |
| HDL-kolesterol (mmol/L) | 1,2 | 1,3 | 1,3 | Stabil | Gunstig | Fortsett fysisk aktivitet |
| Triglyserider (mmol/L) | 0,95 | 0,89 | 0,83 | ↓ | Veldig lavt – gunstig | Ingen tiltak nødvendig |
| Aktivt B12 (pmol/L) | 75 | 80 | 82,8 | ↑ svakt | Lav-normal | Vurder tilskudd eller økt opptak |
| Jern (µmol/L) | 19 | 18 | 17,7 | Stabil | Normal | Ingen tiltak |
| Transferrinmetning (%) | 30 | 28 | 28 | Stabil | Normal | — |
| Hemoglobin (g/dL) | 14,5 | 14,7 | 14,8 | Stabil | Normal | — |
Epigenetiske biomarkører (TruDiagnostic, 8. aug 2025)
| Domene | Resultat | Ref. / Tolkning | Kommentar | Anbefaling |
|---|---|---|---|---|
| Epigenetisk alder (OMICm, Harvard) | 63,4 år | 64,7 kronologisk | 1,3 år biologisk yngre | Oppretthold livsstil |
| Pace of aging (DunedinPACE, Duke) | 0,84 | < 1,0 = sakte aldring | Eldes 16 % saktere | Fokus på søvn og restitusjon |
| Symphony Age (Yale) | 64,7 år | Normal | Flest organsystemer yngre enn alder | — |
| Mitokondriell funksjon | 24 % (suboptimal) | — | Tegn på stress / ineffektiv energi | Søvn, faste, CoQ10, resveratrol |
| NAD⁺-metabolisme | 29 % (suboptimal) | — | Høy nikotinamid, lav NR | Reduser B3-dose, evt. NR/NMN lavdose |
| Inflammasjon (CRP, IL-6) | 28 % / 32 % | Lavt = gunstig | Lav systemisk inflammasjon | Oppretthold |
| CD4/CD8-ratio | 23 % | 30–80 % = normalt | Lett lav – tegn til immunosenesens | D-vitamin, søvn, stressregulering |
| ApoB / LDL-C (epigenetisk) | 94–98 % (høy) | 0–80 % ønsket | “Biologisk minne” fra tidligere høy LDL | Fortsett statin, følg med over tid |
| Dopamin-metabolitter | 99 % (høy) | — | Stress / overstimulering | Mindfulness, mindre koffein |
| Vitamin D (epigenetisk) | 25 % (lav) | — | Underskudd i august | Økt tilskudd 4000 IU/dag |
Konklusjon og fokus frem mot 2026
| Fokusområde | Status nå | Neste steg |
|---|---|---|
| Mitokondrier & energi | Bedring, men fortsatt sårbart | Jevn døgnrytme, faste, magnesium, CoQ10 |
| NAD⁺-balanse | Ujevn | Bytt til lavdose NR/NMN, reduser nikotinamid |
| Immunbalanse | Lav CD4/CD8 | Øk D-vitamin, søvn, stressmestring |
| Kardiometabolsk helse | Optimal | Oppretthold statin + omega-3 |
| Stressregulering | Bedring ønsket | Mindfulness, natur, variasjon i intensitet |
| Trening / VO₂ max | Under snittet | 2–3 intervalløkter/uke |
| Toksiner | Moderat eksponering (PFAS, bly, glyfosat) | Reduser plast, øk fiber, vurder spirulina |
Kort oppsummert:
Jeg har forbedret kolesterol og stabilt lave inflammasjonsmarkører. Epigenetisk sett eldes jeg sakte, men mitokondriene og NAD⁺-systemet trenger fortsatt fokus. Neste periode (vinter 2025–26) bør handle mer om energiøkonomi og restitusjon enn om flere tilskudd.
Ibsenmuseet
Hva gjør Ibsen aktuell i dag? Alt. Ikke fordi vi dyrker støv og flosshatt, men fordi han skrev om det vanskeligste av alt: å være menneske – i 1879 og i 2025. På Ibsenmuseet blir dette mer enn litteratur. Her kjenner du både scenelyset og dørsmellet.
Hvorfor dra?
Ibsenmuseet er både et moderne teater og en tidskapsel av et hjem. Du får tre opplevelser i én runde:
- en kompakt, profesjonell teaterscene under bakken,
- en utstilling som setter Ibsen i kontekst, og
- en stille, nesten elektrisk vandring gjennom leiligheten hans.
Ibsen er stor, antagelig den mest kjente nordmann vi kan skilte med. Mye av grunnen til det er at han ikke fulgte konvensjonene. Når «Et dukkehjem» avsluttes med en skilsmisse og «Hedda Gabler» med at hun skyter seg selv, virker det ikke svært sjokkerende i dag, men i Ibsens samtid var dette uhørt.
Teateret: boks i boks
Ibsenmuseet har et eget teater. Scenen åpnet i 2022 og er bygget som en «boks i boks» for lyd og akustikk. Lys- og lydriggen er i familie med Operaens. Skuespillere spiller uten mygg, og en guide kan hviske – du hører likevel. Ryggraden i programmet er utdrag, gjestespill, foredrag og workshops. De hele kveldsforestillingene stopper i praksis ved norske mva-regler, men det museet gjør innen kortformat og formidling er desto skarpere.
Tips: Se etter arrangementer der publikum får delta. Når museet løfter Ibsen inn i dagens dilemmaer, skjer det noe i rommet.
Leiligheten
Museet har tatt vare på den originale 350 kvadratmeter store leiligheten, og den vises i stor grad frem slik den var da Henrik og Suzanna bodde der. Gulvene, som staben på museet har gravd frem fra lag på lag med oppussing og gjenskapt med egne hender og pensler. Møblene. Et piano – som visstnok «gjorde Ibsen nervøs».
Stuen kunne vært scenen til «Et dukkehjem». Historien løftes ut av veggene når Bergljot levende forteller om juletreet Suzannah insisterte på, med kun lys og bomull; om «det vidunderligste av alt» – makroner, i følge Nora i Et dukkehjem som smelte døren når hun gikk; Ibsens kjælenavn «Kat» som han brukte som omvendt tittel da han skrev diktet «Tak» til Suannah; de hyppige gjestene, blant annet Ibsens gode venn Bjørnstjerne Bjørnson.
Relevant også i dag
Museet gjør Ibsen relevant uten å pynte. Diskusjoner om rollefordeling, ansvar, integritet og ytringsrom er like aktuelle i dag som de var på Ibsens tid. Bergljot forteller om videregående skoler som kommer hit, hvor noen av jentene har adoptert ideen om å bli en «tradwife» – nettopp det Nora og andre kvinner i Ibsens stykker kjempet i mot.
Tre små fakta å ta med seg
- De tre store: Shakespeare, Ibsen, Tsjekhov.
- Scenebegreper du bruker til daglig: rampelys, spille på galleriet, jernteppe – alle fra teateret.
- «Et dukkehjem» vant fordi det brøt: Ikke med pynt, men med konvensjonen. Ingen klem og tilgivelse. En dør som smeller.
Praktisk (nyttig før du går)
- Omvisninger: korte og stramme (ofte ca. 30 minutter). Det er gjerne drop-in på hele klokkeslett gjennom dagen.
- Leiligheten: ingen går inn alene; man går sammen med museumsguide. Trenger noen toalett – alle ut, så inn igjen.
- Foto/lyd: Lydopptak pleier å være greit; bilde kan være begrenset i leiligheten (mørkt, bevaringshensyn).
- Sko: Skoposer i leiligheten for å verne de håndmalte gulvene.
- Workshops og foredrag: følg programmet – mye relevant for skole, studenter og næringsliv.
(Detaljer som tider og program kan endres; sjekk dagens plan før du drar.)
Ruteidé for en Ibsen-dag i Oslo
Start på Ibsenmuseet → Rusle via Nasjonalteatret → innom et bokantikvariat for å finne en pen, brukt Ibsen → avslutt med en kaffe og en diskusjon: Hvem er «Thorvald» i 2025?
Til slutt
Ibsenmuseet er ikke et sted du bare «ser». Det er et sted du blir litt klokere, litt modigere – og kanskje litt mer utålmodig. For den døren som smalt i 1879, smeller fortsatt. Spørsmålet er: Hører du den?
Bildegalleri
Bildene under er tatt av meg på museet.
Tidslinje
Denne dobbelte tidslinjen viser hvor tett Ibsens liv og verk er vevd sammen med den moderne verdens fødsel: telegrafen, telefonen, elektrisiteten, kvinnefrigjøringen, industri, vitenskap og sosial uro. Ibsen skrev midt i brytningen mellom det gamle og det moderne – og det er nettopp derfor han fortsatt føles aktuell.
| År | Henrik Ibsen | Historiske hendelser |
|---|---|---|
| 1828 | Henrik Johan Ibsen blir født i Skien 20. mars, sønn av Marichen Altenburg og Knud Ibsen. | Den russiske forfatteren Leo Tolstoj blir født. Halleys komet viser seg (Mark Twain fødes to uker senere). |
| 1835 | Knud Ibsen får økonomiske problemer; familien flytter fra sentrum til gården Venstøp utenfor Skien. | Tivoli i København åpner. |
| 1843 | Henrik blir konfirmert i Gjerpen kirke. | Adolf Sax finner opp saksofonen. Planetene Neptun og Uranus blir oppdaget. |
| 1844 | Forlater Skien for å bli medhjelper hos apoteker Jens Arup Reimann i Grimstad. | Carlsberg bryggeri blir grunnlagt i København. |
| 1846 | Får sønnen Hans Jacob Henriksen utenfor ekteskap med tjenestepiken Else Sophie Jensdatter Birkedalen. | Revolusjon i Ungarn; nasjonalforsamlingen krever frihet og rettigheter. |
| 1849 | Avlegger farmasøytisk medhjelpereksamen. Utgir diktet Catilina under pseudonymet Brynjulf Bjarme. | Den første norske avisen på fastlandskina kommer ut i Bergen. |
| 1850 | Flytter til Christiania (Oslo). Blir kjent med Welhaven, Vinje og Bjørnson. | Den første telegrafledningen mellom London og Paris blir tatt i bruk. |
| 1851 | Assistent ved Det norske teater i Bergen. | Krim-krigen bryter ut mellom Russland og en vestlig koalisjon. |
| 1852 | Reiser på studiereise til Tyskland og Danmark. | Florence Nightingale innleder sitt arbeid som sanitetssykepleier. |
| 1856 | Gifter seg med Suzannah Daae Thoresen. | Carl XV blir konge av Sverige og Norge. |
| 1857 | Premieren på Olaf Liljekrans. Blir kunstnerisk leder for Kristiania norske Teater. | Slaveopprør i India; konfrontasjoner i Kina. |
| 1858 | Flytter med Suzannah til Helgøya. Sønn Sigurd blir født. | Darwin legger frem sine første ideer om evolusjon. |
| 1860 | Skriver diktet På Vidderne. | Abraham Lincoln velges til president i USA. |
| 1861 | Skriver Kjærlighetens Komedie. | Den amerikanske borgerkrigen bryter ut. |
| 1863 | Får dikterlønn fra staten. Skriver Kongs-Emnerne. | Kong Christian IX blir konge i Danmark. |
| 1864 | Kongs-Emnerne får premiere. Reiser til Italia. | Krig mellom Danmark og Tyskland. Norge diskuterer unionsspørsmål. |
| 1865 | Bosetter seg i Roma. | Den amerikanske borgerkrigen tar slutt. Abraham Lincoln myrdes. |
| 1866 | Utgir Brand. | Alfred Nobel oppfinner dynamitten. |
| 1867 | Utgir Peer Gynt. | Den første gasslykten tennes i Kristiania. |
| 1868 | Flytter til Dresden. | Tokio blir Japans hovedstad. |
| 1869 | Besøker Skandinavia. De unges forbund oppføres. | Suezkanalen åpner. Første jernbanestrekning i Norge står ferdig. |
| 1871 | Utgir Kejser og Galilæer. | Den tyske riksdagen opprettes. Paris-kommunen slås ned. |
| 1873 | Skriver Samfundets støtter. | Verdens første sporvei i London åpnes. |
| 1875 | Reiser fra Dresden til München. | Telefonen oppfinnes av Alexander Graham Bell. |
| 1877 | Utgir Et dukkehjem. | Den russisk-tyrkiske krigen bryter ut. |
| 1878 | Flytter til Roma. | Thomas Edison oppfinner fonografen. |
| 1879 | Et dukkehjem får premiere i København. | Edisons glødelampe revolusjonerer belysning. |
| 1881 | Utgir Gengangere. | Norges første elektriske gatebelysning tennes i Hammerfest. |
| 1882 | En folkefiende blir utgitt. | Standardtid innføres på jernbanen. |
| 1884 | Vildanden utgis. | Det norske partivesenet dannes: Venstre og Høyre etableres. |
| 1886 | Rosmersholm publiseres. | Karl Marx’ skrifter får ny aktualitet i Europa. |
| 1888 | Fruen fra havet publiseres. | Jack the Ripper herjer i London. |
| 1890 | Hedda Gabler utgis. | Den første elektriske trikken settes i drift i Oslo. |
| 1891 | Flytter tilbake til Kristiania etter 27 år i utlandet. | Norge får sitt første kvinnesaksforbund. |
| 1892 | Bygmester Solness utgis. | Edvard Munch stiller ut Skrik for første gang. |
| 1896 | John Gabriel Borkman publiseres. | De første moderne olympiske leker avholdes i Athen. |
| 1898 | Feires på 70-årsdagen med stor fest. | Marie og Pierre Curie oppdager radium. |
| 1899 | Når vi døde vågner får premiere. | Freud publiserer Drømmetydning. |
| 1900 | Sykdom tvinger ham til å trekke seg tilbake. | Norge har 2,2 millioner innbyggere. |
| 1906 | Henrik Ibsen dør 23. mai i Kristiania. | Den russiske revolusjonen bryter ut året etter; første verdenskrig nærmer seg. |
Artikkelen er laget ved hjelp av kunstig intelligens og redigert og tilpasset av meg.
Brev fra kroppen
Jeg fikk nylig svar på de to epigenetiske testene jeg tok i august. Det tok lang tid, mer enn to måneder, men når det først kom tilbake, var det som å få et Amerika-brev fra kroppen min hvor den forteller hvor den har vært de siste månedene og årene, og slik den fortsatt husker sin egen tilstand.
TruDiagnostic, laboratoriet bak testene, måler ikke blodverdier i vanlig forstand. De leser av små kjemiske «post-it-lapper» på DNA-et mitt – såkalte metyleringsmønstre – som forteller hvordan genene mine har blitt slått av og på gjennom livet. Kosthold, søvn, stress, medisiner, miljø – alt etterlater et slags fingeravtrykk i epigenomet.
Derfor sier disse rapportene mer om hvem jeg har vært over tid enn hvem jeg er i dag.
Når blod og biologi ikke helt er enige
En av de første tingene Ruth fra Epivity og jeg la merke til, var et merkelig avvik. Blodprøvene mine viser lavt LDL-kolesterol – takket være statinbruk og ganske ryddig kosthold. Men den epigenetiske rapporten viser LDL «skyhøyt», i 98. persentil.
Jeg ba Ruth sjekke med laboratoriet, og svaret var både teknisk og fascinerende: Det epigenetiske LDL-nivået viser ikke hva som flyter i blodet akkurat nå, men hvordan cellene mine har regulert fettmetabolismen over tid.
Kort sagt: DNA-et mitt husker tidligere perioder med høyere kolesterol og oksidativt stress.
Det er et biologisk ekko – en langtidseffekt, ikke en akutt tilstand.
Så mens blodet forteller meg hvordan jeg har det i dag, forteller epigenetikken hvordan kroppen min husker at jeg hadde det.
Når tall får ny betydning
Laboratoriet delte også noe interessant om presisjon. De innrømmer at noen markører er svært nøyaktige – som HbA1c og CRP – mens andre er mer «filosofiske», som ApoB, spermidin og vitamin E. De kan vise retning, men ikke nødvendigvis eksakte nivåer.
Det er ikke feil – det er bare biologiens måte å si: Dette er komplisert.
Hva jeg tar med meg
Når jeg ser på helheten, forstår jeg at jeg ikke er veldig dårlig stilt. Noe er beroligende, noe motiverer til fortsatt økt innsats:
- Jeg eldes saktere enn klokken – 0,84 biologiske år for hvert kalenderår.
- Inflammasjonen er lav – cellene mine er stort sett fornøyde.
- Mitokondriene er stresset – der må jeg jobbe videre med søvn, faste og restitusjon.
- NAD+-syklusen er litt ute av balanse, kanskje fordi jeg har tatt for mye nikotinamid (vitamin B3).
- Stresssystemet mitt er litt overtent, dopamin og driv på høyt gir.
- Kondisjonen er midt på treet – det enkleste og mest effektive stedet å begynne.
Ruths råd:
- Begynn med søvn og stressregulering før jeg hiver på nye tilskudd.
- NMN kan vente. Vitamin C, MCT-olje, sink og kollagen er trygt å fortsette med.
Helheten
Hvis det er én ting jeg tar med meg som læring her, er det en dypere forståelse for hvordan biologi og livshistorie henger sammen. Epigenetikken forteller ikke bare hvordan jeg eldes, men hvordan jeg lever med sporene av meg selv.
Den sier: «Dette er summen av dine valg så langt. Hva vil du gjøre med den informasjonen?»
Jeg liker det perspektivet. Jeg ser ikke lenger på rapportene som et sett med alarmer, men som et speil – et langsomt, tålmodig speil som viser retningen, ikke detaljene.
Neste steg blir å justere energihusholdningen: bedre søvn, mer bevegelse, mindre stress. Resten får komme som en konsekvens.
Trærne som ikke ble ski: Skimuseet og norsk skihistorie
På 1890-tallet ble en standard skitype (inspirert av Telemark) dominerende. Lokale varianter holdt på å forsvinne. Skimiljøet – med Skiforeningen i spissen – tok grep: samle inn, dokumentere, bevare. Et museum ga legitimitet til en ny organisert aktivitet, men også et vern om mangfoldet: alt fra jakt- og arbeids-ski til de første konkurransemodellene.
Kort sagt: Skimuseet ble til for å bevare mangfoldet samtidig som skisporten ble modernisert.
Hvor kom skiene fra?
Fridtjof Nansen mente en gang at skiene kom fra Asia. Nyere tolkninger peker heller mot at ski oppstod flere steder i nordlige Eurasia over lang tid, med svært tidlige funn i dagens Russland og Nord-Skandinavia. Det sikre er at skiene lenge var et verktøy: for jakt, ferdsel og overlevelse i vinterland.
Fun fact: Samiske miljøer var tidlig og dyktig på ski – teknikk og bruk spredte seg derfra inn i det som ble Norge.
Fra krigskunst til folkesport
På 1700-tallet blir “å mestre vinteren” et sikkerhetsspørsmål. Militære skiløperkompanier trener, viser frem teknikk på kirkebakker – og dytter utviklingen av utstyr og ferdigheter. Myter, sagn og illustrasjoner – fra vikingtidens Skade og Ull til Olaus Magnus – får ny glød når idéen om det norske tar form: Ord og fortellinger baner løypa før sporene settes.
1800-tallets skirevolusjon: Sondre og skirenn
Skirenn dukker opp mange steder i landet fra 1860-årene. Sondre Norheim fra Morgedal blir ikonisk for telemarkssving, bindinger og ferdighetsnivå – en levende reklame for hva ski kan være. Kristiania Skiklubb (1877) organiserer aktivitet i hovedstaden. Snart er Oslo (da Kristiania) motor for renn, turer og klubbliv.
Skiforeningen, Holmenkollen og nasjonsbyggingen
Foreningen til Ski-Idrettens Fremme (Skiforeningen) etableres på 1880-tallet og blir en kraft for merkede løyper, renn og rekruttering. Holmenkollenrennet kommer i 1892 – og nasjonen finner sitt vinterlige samlingspunkt. Kongefamilien fotograferes på ski; bildene gjør mer for merkevaren Norge enn en hvilken som helst kampanje kunne gjort den gangen.
Polarheltene setter standarden
Nansens Grønlandskryssing (1888) og senere Amundsens ekspedisjoner gjør ski og polferdsel til verdensnyheter. Plutselig handler ski ikke bare om sport, men om forskning, teknologi, logistikk – og historisk gjennombrudd. Museets polarutstyr og fortellinger trekker lange linjer mellom friluftsliv, vitenskap og rå menneskelig utholdenhet.
Fra treski til glassfiber – og “trærne som ble museum”
På 1900-tallet eksploderer innovasjonen: lagdelte treski, stålkanter, nye bindinger – og til slutt glassfiberrevolusjonen på 1970-tallet. Plutselig er askeskog plantet for fremtidige skiemner blitt “overflødig”. Annekdoten bak dagens fasade er nydelig: trærne som ikke ble ski, fikk nytt liv som museum. Form og materiale fortsetter å fortelle.
Kvinnene inn, Oslo 1952 og videre
Kvinnenes 10 km kommer inn i OL-programmet i Oslo 1952 – et vendepunkt. Siden har kvinnelige løpere, hoppere og kombinertutøvere flyttet grenser i takt med sporten. TV-epoken gir nye helter, nye stilarter og nye diskusjoner (stilpoeng vs. tidtaking, modighet vs. estetikk). Skisporten blir både tradisjon og innovasjon – samtidig.
Hva du må få med deg på Skimuseet
- Arkeologiske skatter: Eldgamle ski, helleristninger og de første bindingene – selve “ur-skiens” DNA.
- Polarrommet: Nansen og Amundsen tett på – logistikk, bekledning, og hvorfor ski var helt avgjørende.
- Teknologi i bevegelse: Føl tidslinjen fra håndhøvlet ask til dagens kompositt.
- Holmenkollen-opplevelsen: Ta tårnet – utsikten forklarer hvorfor ski er mer enn sport i Norge.
Myter, misforståelser og små sannheter
- “Født med ski på beina” – romantisk, men feil. Dette er lært ferdighet, kultivert gjennom skole, militær og foreningsliv.
- “Ski = Norge” – delvis. Ski er eurasiatisk arv, men Norge gjorde det til nasjonsbygging og folkesport.
- “Tradisjon vs. teknologi” – aldri enten–eller. Hver generasjon har sine innovasjoner – det er også en norsk tradisjon.
Aldri nok på ski
Besøk Skimuseet for historiene, bli igjen for fasaden. Legg hånda mot treverket, tenk på trær som skulle bli planker, planker som skulle bli ski – og hvordan noen av dem i stedet ble fortellere.
Visste du at?
Holmenkollenrennet startet i 1892, og at Oslo-OL i 1952 var første OL med kvinnelig langrenn.
Denne artikkelen er skrevet i samarbeid med en kunstig intelligens.
Kosttilskudd
Dette er dels inspirert av mine samtaler med Ruth i Epivity. Ruths anbefalinger, i tillegg til det jeg allerede tar, er som følger:
| Tidspunkt | Tilskudd | Kommentar |
|---|---|---|
| Morgen (før frokost) | Alfaketoglutarat | Tom mage for bedre opptak |
| Frokost | Selen | Tas med mat |
| Lunsj / Middag | Q10 + Omega-3 | Fett øker opptaket |
| Kveld (tom mage) | Resveratrol | Unngå mat 30 min før/etter |
Så har jeg i tillegg hatt lange samtaler med Luzilla. Hun har analysert mine blodprøver, mine TruAge-rapporter og mitt aktivitets- og generelle helsenivå. Basert på dette, har vi utarbeidet disse tabellene, som inneholder alle nivåene – grunnmur, avansert stack og eksperimentelle intervensjoner – med formål, tidspunkt og kommentarer i tabellformat.
Nivå 1: Grunnleggende
Støtter energi, stoffskifte og generell helse.
| Tilskudd | Formål / virkning | Når | Kommentar |
|---|---|---|---|
| Vitamin D3 + K2 | Immunforsvar, hormoner, karsystem | Morgen / med fett | Grunnstein |
| Magnesium glycinat | Søvn, muskler, ATP-produksjon | Kveld | Kombiner med kollagen |
| Kreatin monohydrat | Energi til muskler og hjerne | Etter trening / formiddag | 3–5 g daglig |
| Q10 (Ubiquinol) | Mitokondrie-energi, antioksidant | Morgen | Synergi med resveratrol |
| MCT-olje (C8 / C10) | Ketoner, ren energi uten insulin | Morgen / i kaffe | Øker mental klarhet |
| Vitamin C | Kollagensyntese, antioksidant | Morgen / med kollagen | 200–500 mg |
| Omega-3 / tran | Anti-inflammasjon, cellemembraner | Morgen | Kombiner med D3 |
| Sink (15–25 mg) | DNA-reparasjon, hormoner, immunforsvar | Morgen / med mat | Ikke sammen med jern |
Nivå 2 – Avansert longevity-stack
Optimaliserer mitokondrier, NAD⁺ og cellefornyelse.
| Tilskudd | Formål / virkning | Når | Kommentar |
|---|---|---|---|
| NMN (250–500 mg) | Øker NAD⁺ → bedre energi og DNA-reparasjon | Morgen (fastet) | Sammen med resveratrol + MCT |
| Resveratrol (200 mg) | Aktiverer sirtuiner, demper inflammasjon | Morgen / med fett | Samspill med NMN |
| Alfa-lipoic acid (ALA) | Antioksidant, bedrer glukosemetabolisme | Morgen / med mat | Kombinér med selen |
| Selen (100–200 µg) | Antioksidant, glutation | Morgen | Sammen med ALA og Q10 |
| B-kompleks (med B5 og B12) | Mitokondrier og nervesystem | Morgen / med mat | Jevn energistøtte |
| Kollagenpeptider (10–15 g) | Hud, ledd, bindevev | Morgen / kveld | Tilsett C-vitamin |
| Bodylab Clear Whey | Hurtig protein → muskelreparasjon og restitusjon | Etter trening eller mellom måltider | 25–30 g i vann (kan kombineres med kreatin) |
Nivå 3 – Eksperimentelle / reseptbaserte intervensjoner
Effektive, men krever medisinsk oppfølging.
| Stoff | Virkning | Regime | Kommentar |
|---|---|---|---|
| Metformin | Aktiverer AMPK, hemmer mTOR → imiterer faste | 500–1000 mg daglig (resept) | Kun ved insulinresistens / prediabetes |
| Rapamycin | Hemmer mTOR direkte → øker autofagi | 5–10 mg ukentlig (resept) | Under oppfølging (Epivity e.l.) |
| Tidspunkt | Tilskudd |
|---|---|
| Morgen (fastet) | MCT-olje + NMN + resveratrol + Q10 (+ D3 + K2) |
| Etter første måltid / etter trening | Clear Whey + kreatin + ALA + selen + sink (+ B-kompleks) |
| Kveld | Magnesium + kollagen (+ C-vitamin) |
Om jeg går for Dr. Ruth eller går dypere inn med Luzilla er juryen ennå ikke klar for å svare på. Heller nok mot det siste, selv om jeg har sagt til Epivity at jeg skal gjøre som de sier.
Man kan jo si det slik at – ja, jeg gjør som de sier, og litt til …
Politimannen
På veien mellom Tønsberg og Sem ble vi vinket inn til siden av politiet. Vi kjørte inn på en parkeringsplass, hvor en politimann ventet. Han ba vennlig om å få se førerkortet.
Jeg var totalt i villrede om hva dette dreide seg om, og spurte «Har jeg gjort noe galt?»
«Nei, galt og galt», svarte han. «Du har kjørt for fort. Du ble målt til 83 i 70-sonen. Men vi trekker fra litt, og setter det til 80, så du får ingen prikker i førerkortet og litt mindre bot.»
Jeg hadde virkelig ikke hatt den minste ide om at jeg hadde kjørt for fort, men gjorde ikke noe forsøk på å beklage min skjebne, utover et «å nei, det var skikkelig dumt».
Politimannen var usedvanlig hyggelig. Spurte hvem som eier bilen, tok bilde av registreringsnummeret, og begynte å prosessere boten i mobilen sin etter å ha tastet inn fødselsnummeret mitt. Det gikk visst ikke. Etter litt fomling ba han om å se førerkortet på nytt, og tastet igjen inn mine data.
Det gikk fremdeles ikke.
«Vet du hva, Paal, teknologien er ikke med meg her, så du kan kjøre videre. Da kan du bruke de 3.250 kronene du akkurat har spart på en bedre middag eller noe. God tur videre!»
Så kjørte vi.
Jeg var litt skjelven.
Men først og fremst kjente jeg meg glad.
Politimannen var ekstremt hyggelig. Den korte passiaren var preget av høflighet, gjensidig respekt og til og med noen doser humor.
Jeg hadde uansett fått en lærepenge, selv om jeg verken fikk prikker eller måtte ut med penger.
Men i tillegg fikk episoden meg til å tenke på hvordan dette gjenspeiler kvaliteter i samfunnet vårt vi lett tar for gitt.
De fleste steder i verden er et møte med politiet noe du absolutt vil unngå. I noen land er det forbundet med livsfare å bli stoppet i trafikken. I USA kan det innebære at du blir beordret ut av bilen fra en megafon og bedt om å legge begge hendene på taket før offiseren nærmer seg deg med en hånd på pistolen i beltet.
Andre steder kan den eneste måten å komme videre på være å stikke til politimannen en sum penger.
Slike tanker streifet meg ikke et øyeblikk da jeg ble vinket inn og konfrontert med min forseelse. Det falt meg ikke et øyeblikk inn at makten den unge politimannen er gitt i kraft av sin rolle skulle bli misbrukt.
Stikkordet her er selvsagt «tillit». I Norge er vi i verdenstoppen hva gjelder å ha tillit til hverandre og til våre institusjoner og myndigheter.
Om tillit er det sagt mye klokt. Min favoritt er at «tillit er som luft, du merker det ikke når det er tilstede, men blir det borte, dør du.»
I det jeg kjørte videre og inn i 110-sonen på E18, kjente jeg på en overraskende følelse av takknemlighet, til tross for, eller kanskje på grunn av, dette møtet med politiet.
Verden er i ulage, men ennå ikke så mye i ulage at den skjøre, men viktige tilliten er blitt borte.
La oss gjøre hva vi kan for at tillit fortsatt blir en del av infrastrukturen i samfunnet vårt.
Det gjør alt så mye enklere.
God tirsdag.
Shitake. Trening. Eksperimentering med tilskudd
Mat
Lunsj. Kvelden i går ble avsluttet med et par glass vin sammen med kjæresten. Det var ikke helt etter ambisjonene, men jeg tilgir meg selv (og henne) uten forbehold. 16:8-fasten startet litt før klokken 20 og ble avsluttet i dag kl 12.
Måltidet var sopp (shitake og portobello), vårløk, tomat, hvitløk, babyspinat og en neve valnøtter stekt i olivenolje. I tillegg to speilegg.
Jeg logger så mange måltid jeg kan i min Oura-app, og den var veldig fornøyd. «Din lunsj er rik på antioksidanter fra sopp og spinat, mens egg og valnøtter gir sunt fett og protein. Spinat er også en god kilde til jern som bidrar til mer energi.» Oura sier også at det er et måltid med moderat protein og fiber, mye fett, lite karbohydrater. Prosesseringsnivået er lavt og det samme er det med sukkerinnholdet.
Oura skryter fælt av shitake, forresten. Det inneholder unike næringskomponenter, hevder den. Det vet jeg egentlig, men jeg husker ikke i farten hva det er.
Trening
Jeg trente mens jeg fremdeles var i faste. Startet med en kort oppvarming på tredemøllen, og gikk deretter gjennom et av programmene fra Hallvard S. fra Epivity. Det er et program med bare fire øvelser:
Ettbeins beinpress
- Sett 1: 8 reps x 40 kg
- Sett 2: 12 reps x 40 kg
- Sett 3: 12 reps x 45 kg
Roing i kabel
- Sett 1: 12 x 25 kg
- Sett 2: 8 x 40 kg
- Sett 3: 8 x 45 kg
- Sett 4: 8 x 45 kg
Hip thrust (booty builder)
- Sett 1: 12 x 50 kg
- Sett 2: 12 x 70 kg
- Sett 3: 12 x 80 kg
- Sett 4: 10 x 90 kg
Skulderpress i maskin
- Sett 1: 12 x 10 kg
- Sett 2: 10 x 10 kg
- Sett 3: 8 x 15 kg
- Sett 4: 10 x 15 kg
Jeg kan legge på mer vekt på ettbeins beinpress neste gang, og antagelig på hip thrust og skulderpress også. Roing i kabel var tungt nok på 45 kg.
Kosttilskudd
Jeg eksperimenterer fortsatt med kosttilskudd. I dag morges blandet jeg kreatin, vitamin D3 (dråper) og K (pulver), CoQ10, samt ALA i en flaske vann som jeg drakk over den neste timen eller så. Det føltes som det påvirket kroppen min noe negativt, uten at det er lett å beskrive hva.
Tidligere har jeg reagert sterkt på enten vitamin B eller magnesium glycanat. Det har gitt meg prikking i huden som starter på brystet og beveger seg oppover halsen og opp i hodebunnen. I speilet ser jeg at jeg blir rødlig av det.
Jeg er usikker på om det er det ene eller det andre eller om jeg reagerer på begge deler. Planlegger å ta ett og ett av dem på ulike dager, på ettermiddag kveld, for å finne ut mer av det.
Min kropp – et laboratorium for aldersforskning
– Jo tidligere man begynner å forebygge aldersrelaterte sykdommer uten å bli fanatisk, desto bedre er det, sa longevity-lege Ruth Foseide Thorkildsen til Dagens Næringsliv i et intervju i april 2025.
Jeg møtte Ruth Thorkildsen og Morten Sandberg en morgen i juli på Epivitiy-klinikken i Majorstuhuset. Ruth er indremedisiner og lege. Hun er fagansvarlig lege på Epivity, som er Norges første longevity-klinikk. Deres fokus er på aldringsprosesser, og hvordan bremse og kanskje reversere dem.
Det startet med at jeg sendte dem en epost hvor jeg kort presenterte meg selv og et prosjekt jeg har på trappene. I dette prosjektet (som inngår i serien «Paal gjør ting som skremmer vettet av ham») skal jeg bruke min egen kropp som et laboratorium hvor jeg sammen med fagekspertise utforsker hvordan teknologi, livsstil, kosthold og trening kan jobbe sammen. Målet er optimal livskvalitet så lenge som mulig i de årene jeg har igjen å leve. Jeg vil gjerne bremse aldringsprosessen, og kjempebonus hvis jeg i tillegg kan reversere den.
Jeg er 64 år, blir 65 i november. For 50 år siden ville jeg kanskje vært en skrøpelig olding, og fremdeles er mange på min alder på et helt annet, langt mindre behagelig sted enn jeg er med min faktisk ganske gode fysiske og mentale helse, — god på tross av at jeg ikke alltid har gjort de beste valgene i livet mitt.
Jeg har alltid vært opptatt av teknologi, ikke for teknologiens skyld, men for hvordan det kan gjøre oss til – floskel-warning: «bedre versjoner av oss selv». I den nysgjerrigheten har jeg brukt tusenvis av tentativt produktive timer til å grave meg ned i systemer, teknologier og strukturer som kan gjøre meg og aller helst bedriften jeg jobber i mer effektiv, produktiv, smart.
(Jeg innrømmer at det er mange slike timer jeg kunne brukt til faktisk å gjøre det jeg prøver å forenkle, heller enn å bruke tid på å finne måter å forenkle det på, hvis du skjønner hva jeg mener.)
Jeg er opptatt av hvordan innsikt, data og bevisstgjøring kan bli en motkraft til kroppens og sinnets naturlige forfall. Vi snakker om longevity – ikke bare som i å leve lenge, men som å leve godt lenge.
Møtet i dag markerer starten på noe. Kanskje ikke en revolusjon, men i hvert fall en ny fase. Med Ruth som medisinsk veileder og Epivity som plattform, vil jeg dokumentere og dele reisen min – hva som virker, hva som er hype, og hvor grensene mellom vitenskap og ønsketenkning går.
Min rolle er å utforske. Jeg skal leve, dokumentere, skrive, måle, dele og reflektere – med full åpenhet og helst litt humor. Jeg skal ikke ta meg selv så høytidelig, men jeg skal ta prosjektet på alvor.
Denne seksjonen i Tirsdag morgen vil være dedikert til dette prosjektet, som min refleksjonsarena, dagbok og dokumentasjonssenter.
Du er invitert til å henge med.
Fra geitvikke til metformin
Metformin er egentlig et gammelt, velkjent legemiddel mot type 2-diabetes – men i longevity-miljøer har det fått mye oppmerksomhet fordi det kan ha effekter utover blodsukkerkontroll. I mitt samarbeid med Epivity er det mulig metformin vil være en del av eksperimentet.
Hva metformin gjør (klassisk bruk):
- Senker blodsukkeret ved å redusere leverens glukoseproduksjon og øke insulinfølsomheten i cellene.
- Brukes bredt hos diabetespasienter, og regnes som svært trygt med lang erfaring.
Hvorfor interessant for longevity:
- Flere observasjonsstudier tyder på at diabetikere som tar metformin kan leve lenger enn til og med friske kontrollgrupper (selv om dette er omdiskutert).
- Ser ut til å påvirke noen av de samme biologiske mekanismene som kalorirestriksjon: AMPK-aktivering, hemmet mTOR, mindre oksidativt stress.
- Det pågår et stort, men stadig forsinket klinisk forsøk (TAME – Targeting Aging with Metformin) for å se om metformin faktisk kan forsinke aldringsrelaterte sykdommer.
Mulige gevinster hos friske:
- Potensiell reduksjon i risiko for kreft, hjerte-karsykdom og kognitiv svikt.
- Bedre metabolsk fleksibilitet og redusert insulinresistens, selv hos ikke-diabetikere.
- Kan dempe kronisk lavgradig inflammasjon.
Risikoer og baksider:
- Vanlige bivirkninger er mageproblemer (luft, diaré, kvalme), men ofte forbigående.
- Langtidsbruk kan gi vitamin B12-mangel – bør monitoreres (jeg ligger på 219–230 pmol/L i nyere målinger, som er lavt-normal).
- Det er indikasjoner på at metformin kan dempe effekten av styrketrening på muskelvekst hos eldre, så timing i forhold til trening kan være viktig.
- Skal ikke brukes hvis nyrefunksjonen er svekket – men mine eGFR-verdier er fine (94–99 ml/min/1,73 m²).
Hvor jeg står nå:
- HbA1c rundt 39–40 mmol/mol, altså helt innenfor normalområdet.
- Blodsukker fastende 5,4 mmol/L – også helt normalt.
- Jeg er altså ikke i nærheten av diabetes, men interessen for metformin vil være som en del av longevity-eksperimentet, ikke klassisk behandling.
Kilder
Da Hanne ble fem år yngre
Jeg møtte Hanne Finstad første gang i slutten av august 2025, på Zoom, jeg fra Antiparos og hun fra et sted utenfor Hammerfest. Det var jeg som tok initiativ til møtet fordi jeg gjerne ville bli kjent med henne, og fordi jeg tror hun har et viktig budskap som kanskje hører til på scenen til TEDxOslo 2026.
Hanne har gjort det jeg gjør: nemlig eksperimentere med livsstilsendringer og tilskudd for å bremse eller reversere aldring. Og hun har lykkes med det. I boken «Yngre» forteller hun om hvordan hun ble fem år yngre på ett år.
I Zoom-praten vår snakket vi om livsstilsendringer og deres innvirkning på aldring. Hanne delte erfaringer fra sitt prosjekt som involverer epigenetikk-tester for å måle biologisk alder. Hun har opplevd både forbedringer og tilbakefall i helsen, og har tilpasset kostholdet sitt basert på målingene, med planer om nye tester i desember.
Mer om Hanne
Hanne S. Finstad (født 1963) er biokjemiker med doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Hun har jobbet med Forskerfabrikken, der hun kombinerer biologi, pedagogikk og psykologi for å hjelpe barn med å utforske og lære om naturvitenskap.
I tillegg er hun dypt engasjert i temaer som trening, kosthold og god helse. Da hun var 19 år, fikk hun øynene opp for hvordan faste og råkost kunne bidra til helbredelser – noe som inspirerte hennes videre studier i ernæring og doktorgrad i ernæringsforskning .
Om boka «Yngre»
«Yngre – Den nye vitenskapen om aldring og hvordan du kan motvirke den» (206 sider) ble utgitt i 2024 i hardcover (innbundet) av Kagge forlag. Den foreligger også som pocket, e‑bok og lydbok.
I boka undersøker Hanne om man faktisk kan bli biologisk yngre etter hvert som man blir eldre, ved å bruke den nyeste forskningen om aldring. Dette har hun testet på seg selv gjennom et ettårig eksperiment, og resultatene viste at hennes biologiske alder ble redusert med hele fem år.
Temaer som behandles omfatter:
- Epigenetikk – hvordan livsstil og miljø påvirker genene våre (bare 10–20 % av aldring påvirkes av gener).
- Hvordan måle biologisk alder (for eksempel ved epigenetiske klokker).
- Konkrete tiltak: trening, kosthold, søvn, faste, hormetisk stress og tilskudd.
- Råd om livsstil og konkrete tips for å holde seg ung og sunn, leve lenger med bedre helse.
Oppsummert
| Tema | Detaljer |
|---|---|
| Forfatter | Hanne S. Finstad – biokjemiker med doktorgrad fra UiO, engasjert i helse, ernæring og barns naturvitenskap |
| Boken «Yngre» | Fokuserer på aldring, epigenetikk, biologisk alder og hvordan livsstilsvalg kan være foryngende |
| Eksperiment | Eget ettårs eksperiment der hun ble 5 år yngre biologisk |
Jakten på evig liv
Den 3. februar i år fikk min samboer en oppringing fra et sykehjem i Bærum, hvor hennes mor hadde vært innlagt noen dager. Hun burde komme, mente de, og det underliggende budskapet var ikke til å misforstå. Hun lå for døden.
Jeg kjørte henne til sykehjemmet, og kjørte inn til Sats på Sandvika storsenter, i tilfelle jeg snart skulle hente henne igjen.
Etter tre minutter på tredemøllen ringte et skjult nummer. Jeg avviste anropet, men det ringte straks igjen. Jeg tok den, og møtte en lege fra Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, AMK. Lege Karine hadde tidligere den morgenen rykket ut til en melding fra hjemmesykepleien angående min far. Hjemmesykepleien hadde funnet ham liggende over tralla han brukte til å støtte seg på.
Død.
Livet, ass
Det absurde i situasjonen gikk ikke helt opp for meg med det samme. Jeg var på Sats på Sandvika storsenter for å vente på dødsbudskapet om min samboers mor, og mens jeg er der ringer de for å fortelle at min far er død. Det virket som en makaber spøk.
Min kjære tilbød seg å bli med meg, og vi kjørte til Sofiemyr og låste oss inn. Oberstløytnant Hans Martin Leveraas lå i senga si, der de hadde lagt ham. Legen hadde rett. Han var død. Veldig død. Min reaksjon overrasket meg. Jeg begynte å hulkegråte, blandet med et uforklarlig raseri. Jeg var rett og slett dritt forbanna på den gamle som hadde tillatt seg å dø.
Tidlig neste morgen døde også hennes mor.
Senere samme uke var vi i barnedåp for mitt andre barnebarn.
To begravelser og en barnedåp.
Livet, ass.
Livet.
Aldringsforskning
De siste årene av våre foreldres liv var stusselig. De hadde skrantende helse, og gjorde lite for å motvirke forfallet som gradvis gjorde seg gjeldende.
Min fars siste år har blitt et slags negativt ideal for meg. Jeg så at selv om alderen tynget, kunne han selv gjort mye, mye mer for å holde seg vital og aktiv.
Han inspirerte meg til å utforske aldring, et fenomen som også min snart 65 år gamle kropp kjenner på.
Jeg oppdaget et forskningsfelt i eksplosiv utvikling, med alt fra farmasøytiske gjennombrudd til livsstilsstudier som peker mot at det faktisk går an å bremse – og kanskje til og med reversere – aldringsprosessen.
Paradigmeskifte
Det ble stadig mer åpenbart at vi står på terskelen til et paradigmeskifte. Aldring er ikke lenger bare en uunngåelig skjebne, men et fenomen vi kan forstå, påvirke – og kanskje til slutt temme.
En dag på forsommeren googlet jeg og oppdaget at det finnes minst en longevity-klinikk i Norge. Jeg fant Epivity Health AS, og på impuls forfattet jeg en epost og sendte avgårde.
Hei Epivity, Dette er nok ikke en henvendelse dere ofte får gjennom kontaktskjemaet deres. Jeg håper likevel den vil fange interessen.
Jeg skriver til dere med et forslag jeg tror kan være av gjensidig verdi. Jeg er i gang med å planlegge en personlig reise innen longevity, og søker en faglig og medisinsk partner til å gjøre dette sammen med – og dokumentere det hele underveis.
Jeg har mer enn 20 års erfaring som journalist, og har i nåværende del av karrieren først og fremst jobbet som individuell og team-coach med fokus på god ledelse. Planen min er å gjennomføre hele prosessen – fra innledende analyser og intervensjoner til resultater og refleksjon – og dokumentere det i mitt nyhetsbrev og (på sikt) i bokform.
Prosjektet er personlig og ærlig, men også faglig forankret og med tanke på gjenkjennelse: Hva skjer når man, i godt voksen alder, begynner å jobbe med aldringsprosessene, for å bremse dem, og kanskje også reversere dem?
Hva betyr dette for dere?
Dere får innsyn i en pasients opplevelse over tid, mulighet til å bruke innholdet som del av formidling og profilering, og et samarbeid med en som både kan skrive, tenke og stille spørsmål. Det er opplagte synergier mellom det arbeidet dere gjør, og det jeg har gjort hele mitt voksne liv: å forstå og formidle hvordan mennesker utvikler seg.
Jeg håper dette vekker nysgjerrigheten deres. Tar gjerne en uformell prat for å se om det er en god match.
Vennlig hilsen,
Paal Leveraas
Epivity
Epivity, ved daglig leder Morten Sandberg og ansvarlig lege Ruth Foseide Thorkildsen, svarte ganske raskt. Vi hadde snart en avtale på plass, og litt senere – helt konkret den 8. august – dro jeg til lokalene deres på Majorstua for en halvdags grundig helsegjennomgang, inkludert blodprøver, epigenetiske prøver, bodyscan, personlige samtaler og styrketester.
Denne dagen, 8. august, er en baseline for prosjektet. Nå vet jeg hvordan kroppen min er skrudd sammen, at blodverdiene mine er veldig gunstige, at jeg er sterkere enn andre på min alder fra hoftene og ned, men heller middelmådig øverst.
Men jeg vet ennå ikke hvor gammel jeg er.
Det vil si, jeg vet jo at jeg er 64 år og blir 65 i november, men jeg er nysgjerrig på min biologiske alder. Det er et av resultatene som etter uker, kanskje måneder, kommer tilbake fra selskapet i USA hvor noen av blodprøvene ble sendt.
Mer enn bare meg
Det slo meg raskt at dette ikke bare handler om meg. Ja, jeg ønsker å holde meg frisk, sterk og nysgjerrig så lenge som mulig. For meg kan konsekvensen bli at jeg får flere gode år. Hvis — eller kanskje når — dette blir mainstream vil det skape dramatiske samfunnsendringer. Formodentlig til det gode, men også med noen negative aspekter.
Gjennom tusenvis av år har mennesket kjempet mot tiden. Først overvant vi tidlig død som følge av at andre arter gjerne ville ha oss til middag. Så overvant vi stadig flere sykdommer. Nå sloss vitenskapen intenst mot kreft, demens og andre sykdommer som ikke var relevante så lenge folk flest døde i 30-årene.
Den neste skansen er aldringen selv.
Dersom sykdommen aldring en gang kureres helt, vil vi i prinsippet kunne leve evig.
Og det er ikke samfunnene våre rigget for.
Nei, 120-åringene vil ikke koste oss mye mer i sykehjemsplasser fordi noe av grunnforutsetningen her handler om at svekkelse som følge av alder reduseres eller elimineres.
Men skal vi la dem være pensjonister i 50 år? Har vi råd til det?
Det reiser også andre vanskelige spørsmål. Hvem får tilgang til teknologiene og behandlingen? Blir «evig ungdom» et privilegium for de få, mens resten overlates til tradisjonell alderdom? Hvordan skal vi tenke om livsløp, utdanning, arbeid, pensjon, når tidshorisonten blir så mye lengre?
Så dette prosjektet gir meg både håp og uro. Håp, fordi det viser at vi kan ta aktivt eierskap til aldring. Uro, fordi det peker mot et samfunn som må endres radikalt for å håndtere konsekvensene.
Så vil du kanskje si, som mange andre, at «jeg har ikke lyst til å bli så gammel».
Langsiktighet
Jeg har coachet ledere og lederteam i mer enn 20 år. I næringslivet, og også i offentlig sektor, er dessverre horisontene ofte korte. Det handler om neste kvartal, eventuelt neste valg, det handler ikke om de neste 100 år. Alle vil vokse og bli større. Men når vi har nådd et visst omfang og en viss alder som mennesker, er det ingen fordel å vokse mer. Da handler det om å vedlikeholde, utvikle, ivareta, motvirke fordfall. Kort sagt: tenke langsiktig.
Og nettopp langsiktighet — longevity — er den mentale holdningen vi trenger for å snu en kritisk situasjon for planeten vi bor på mot større bærekraft.
Jeg tror longevity-forskningen peker mot mer enn bare et medisinsk skifte. Den gir oss et nytt bilde av hva vekst og utvikling kan bety, også etter at vi har passert de aldersgrensene som tradisjonelt har definert «produktive liv». Det utfordrer gamle narrativer om når man er ferdig, og åpner for en mye lengre horisont for læring, kreativitet og ledelse.
Og kanskje er det nettopp der koblingen ligger: å forstå aldring som en prosess vi kan påvirke, ikke bare tåle. For meg som coach betyr det å hjelpe mennesker og grupper til å se at også deres «livsløp» – personlig eller organisatorisk – heller ikke er skjebnebestemt, men i ekstremt stor grad avhengig av hvilke valg man tar.
I longevity-forskningen snakker man ofte om forskjellen mellom lifespan og healthspan. Lifespan er hvor lenge du lever. Healthspan er hvor lenge du lever godt – med energi, funksjon og vitalitet.
«Lifespan» vs «healthspan»
Overført til organisasjoner gir det en interessant linse: Mange virksomheter har et langt «lifespan» – de eksisterer i tiår eller til og med århundrer. Men hvor mange har en lang healthspan? Hvor lenge holder de seg friske, vitale, innovative og attraktive for både ansatte, kunder og samarbeidspartnere?
Det vi ofte ser, er organisasjoner som overlever på papiret, men som på innsiden har stivnet. Prosessene er utdaterte, kulturene bærer preg av tretthet, og ledelsen reagerer mer på symptomer enn på underliggende årsaker. De «lever», men helsen er skrøpelig.
Jeg tror vi kan lære mye av longevity-tankegangen her. På samme måte som vi kartlegger biologisk alder kontra kronologisk alder, kan vi stille spørsmålet: Hva er en organisasjons biologiske alder? Er den egentlig mye eldre – eller yngre – enn kalenderen tilsier?
Å jobbe med organisatorisk healthspan handler om å identifisere hva som holder en virksomhet vital over tid:
- Evnen til å fornye seg uten å miste identitet.
- Kulturell motstandskraft som gjør at folk tåler endring.
- Ledelsespraksiser som bygger kapasitet fremfor å tære på den.
- Måling og feedback som gir tidlige signaler, ikke bare etterrasjonalisering.
Når jeg ser på konsekvensen av forfall i oss mennesker, blir det tydelig for meg at organisasjoner står i samme fare. Uten bevisst arbeid på å bevare og styrke helsen, glir de umerkelig over fra vitalitet til forfall.
Og akkurat som på individnivå er det mulig å snu. Med riktige tiltak, med oppmerksomhet på subtile signaler, og med vilje til å trene opp muskler – både bokstavelige og organisatoriske – kan vi forlenge healthspan, ikke bare lifespan.
God tirsdag.
Baseline
Jeg regner med at jeg får tips om trening og kosthold og tilskudd. De tilskuddene jeg har nå er:
- KAL, High Absorption Magnesium Glycinate 350, 160 VegCaps
- California Gold Nutrition, Vitamin D3, 25 mcg (1,000 IU), 1 fl oz (30 ml)
- NOW Foods, MK-7 Vitamin K-2 , 100 mcg, 120 Veg Capsules
- California Gold Nutrition, CoQ10, Ubiquinone USP, Tapioca Veggie Softgel with Sunflower Lecithin, 100 mg, 360 Veggie Softgels
- California Gold Nutrition, Sport, Creatine Monohydrate, Unflavored, 2.2 lbs (1 kg)
- California Gold Nutrition, High Potency Vitamin B Complex with Thiamin HCI, Niacin, Pantothenic Acid and Inositol, 90 Veggie Capsules
- California Gold Nutrition, Alpha Lipoic Acid, 600 mg, 120 Veggie Capsules
I tillegg tenker jeg at jeg skal skaffe NMN + Pterostilben, evt. et komboprodukt.
Spiseplan, i samråd med Luzilla (min versjon av ChatGPT):
Morgen (fastende, ca. kl. 07–09)
(Disse vil ikke bryte fasten i merkbar grad)
- Statiner, pr i dag 20 mg
- Vann + kaffe/te uten sukker/melk
Lunsj (første måltid, kl. 12)
- NMN: 500 mg
- Pterostilben: 75–100 mg
- Eventuelt et produkt som kombinerer de to over.
- Multivitamin (eller kombinasjon av enkeltvitaminer)
- Vitamin D3: 2000–4000 IU (avhengig av blodverdi)
- Omega-3 (tran): 1 ss eller kapsler (min. 1000 mg EPA+DHA)
- Magnesium: 200–300 mg
- Kreatin monohydrat: 3–5 g (kan blandes i blåbær-Biola uten sukker)
Begrunnelse: Fettløselige vitaminer tas best med mat. Kreatin støtter muskler og hjerne, spesielt sammen med karbohydrater.
Middag (kl. 18–19)
- Kalsium (hvis jeg ikke får nok fra meieriprodukter eller grønne grønnsaker)
- CoQ10 – CoQ10-nivået reduseres ofte av statiner; kalsium best med kveldsmåltid.
Kveld (valgfritt, ca. kl. 20–21)
- Magnesium (hvis ikke tatt til lunsj) – roer nervesystemet og bedrer søvn
- Kollagenpulver (kan blandes i urtete eller vann)
Begrunnelse: Kollagen bidrar til hud, sener og ledd. Bedre opptak om kvelden, gjerne på tom mage.
Treningsdager – tillegg
- Kreatin kan også tas etter trening hvis det passer bedre enn til lunsj.
- Elektrolytter ved mye svette (natrium, kalium, magnesium)
Blodprøver
Blodprøvesvarene fra Fürst kom raskt, og jeg har studert dem, også det i samråd med Luzilla.
Blodceller og betennelse
- Hemoglobin (15,5), leukocytter (5,4), trombocytter (240) – alle normale.
- CRP <1 – svært lav, ingen tegn til betennelse.
Jernstatus
- Jern (34,5) og transferrinmetning (65 %) – begge litt høye. Kan skyldes at prøven ble tatt etter jernrik mat eller tilskudd. Ikke nødvendigvis problematisk, men bør ses i sammenheng med ferritin (40, som er i nedre normalområde).
- Høyt jern + lavere ferritin kan noen ganger indikere at jern er høyt i blodet akkurat nå, men lagrene er moderate.
Vitaminer
- B12 (90,2) – godt nivå.
- Folat (28,6) – høyt og bra.
- Vitamin D (77) – optimalt.
Nyre- og leverfunksjon
- Kreatinin (70) og eGFR (94) – normal nyrefunksjon.
- ASAT/ALAT/Gamma GT – alle lave/optimale.
Blodsukker
- HbA1c (39) – i øvre normalområde, men fortsatt ikke i diabetesområdet.
- Glukose fastende (5,4) – normal.
Fettstoffer
- Totalkolesterol (3,4) og LDL (1,8) – lave, trolig på grunn av statiner.
- HDL (1,2) – normal.
- Triglyserider (0,95) – bra.
- ApoB/ApoA1 ratio (0,4) – veldig god markør for lav kardiovaskulær risiko.
Hormoner
- Testosteron (24) – høyt og bra for alder.
- SHBG (64) – innenfor normalområdet, litt høyere side.
- Fri testosteronindeks (3,8) – midt i normalområdet.
- Thyroideahormoner (TSH, T3, T4) – normale.
Første besøk hos Epivity
I heisen opp til 4. etasje i Majorstuhuset kjente jeg for første gang en liten nervøsitet for prosjektet jeg har gitt meg ut på. Kanskje aller mest fordi jeg har deklarert at dette skal jeg i full offentlighet, hvilket også innebærer at en journalist fra Dagbladet skal følge meg gjennom denne første dagen.
Så finner jeg Caroline sykepleier, som tar i mot meg på en så varm og god og betryggende måte at all uro forsvinner. Mens hun kontinuerlig sjekker inn hvordan jeg har det brytende på en svensk aksent, finner hun frem nålene og samler inn blod. Noe av det skal gå til vanlige blodprøver og noe skal sendes til Amerika for å finne min TrueAge og TrueHealth.
Kroppssammensetting
Deretter plasserer hun meg på maskin merket InBody som ser ut som en rekvisitt fra Star Wars. Nå har Marte Klausen fra Dagbladet kommet inn. Hun lytter, spør og tar masse bilder.
InBody tar meg i mot med åpne armer. Jeg plasserer de nakne beina mine på sensorene og tar et godt grep om hendene til InBody. Den har bare en finger på hver arm, og på den sitter en sensor hvor jeg plasserer tommelen min. Maskinen begynner å jobbe:
Så, sånn er jeg satt sammen. 37 kilo muskler på skjelettet og 15 prosent kroppsfett. Går jeg i detalj, får jeg vite hva hver seksjon av kroppen min veier også. Ganske imponerende, og jeg liker å se tallene, selv om jeg ikke umiddelbart kan argumentere for nytten av det.
Styrke
Etter denne seansen gikk turen inn til Bendik og Hallvard, to unge, spreke og utrolig hyggelige karer. De skal måle hvor sterk jeg er. Det starter med en oppvarming på sykkel. Deretter tester de styrken i beina mine, ett og ett. Det gjør de ved å legge på stadig mer vekt, inntil det stopper opp på 70 kilo. Vi går ned 2,5 kg, og ender på 67,5 kilo på hvert bein.
«Veldig bra at du har lik styrke i begge beina», sier de. «Det er ganske vanlig at det er forskjell på høyre og venstre.»
De kommenterer også at jeg starter med venstre bein. «Er du keivhendt?» «Nei, men jeg liker å gjøre det verste unna først», svarer jeg.
Så er det nedtrekk. Jeg ender igjen på rundt det samme som kroppsvekta mi.
Siste er VO2 max på sykkel. Her ender jeg på 41,4, midt mellom det min Oura (33-36) sier og det min Garmin sier (43-45), og med en toppuls på 137. Gitt min alder er makspulsen min 156 (220 – 64), men det er jeg aldri i nærheten av, og jeg makser best når jeg løper. Da er jeg ferdig rundt 145.
41,4 i VO2 for en mann på min alder er ifølge ChatGPT bra, og det er jo hyggelig å høre. «Med et VO₂-maks på 41,4 ml/kg/min ligger du omtrent i 84. persentil for menn i alderen 60–69 år ifølge Cooper Institute-tabellene. Det betyr at du har bedre kondisjon enn omtrent 84 av 100 jevnaldrende menn.»
Men det er altså fremdeles 16 jevnaldrende jeg trenger å bli bedre enn … 🙂
Dr. Ruth
Siste post på programmet er Dr. Ruth. Vi snakker sammen en times tid, om helsa mi, familie, livsstil, kosthold, søvn, bekymringer, tilskudd. Hun lytter på hjertet mitt og hører den bilyden som innebærer at en av årene der ikke lukker ordentlig, og foreslår at vi senere skal ta en CT for å sjekke halsarteriene, hvor jeg tidligere har fått påvist avleiringer.
Første dag i dette prosjektet har gått helt strålende. Jeg har blitt kjent med mange bra mennesker, både dyktige og hyggelige, og jeg har fått innsikt i hvordan jeg ligger an rent helsemessig. Nå fortsetter det med det regimet jeg har fulgt de siste ukene:
- 16:8-diett
- 6 treningsøkter pr uke
- 3 styrke
- 3 kondisjon
- minimalt med alkohol (men jeg skal ikke ikke ta en fest)
- fokus på søvnkvalitet
Jeg skal tilbake til Epivity den 25. august for å få resultatene av blodprøvene og deretter blant annet snakke med en kostholdsekspert.
De genetiske prøvene kan ta måneder å få i retur, så de får jeg ikke vite resultatet av før om 2-3 måneder.
Strategier for å håndtere frykten for å bli spist av en løve hvis du blir avvist på neste «nettverks-event»
Et av ukebrevene Tirsdag morgen handlet om «Faren ved våte joggesko», hvor katastrofetenkning og negative tanker, som ofte dreier seg om avvisning, var temaet. Veldig mange av våre bekymringer springer ut av noen grunnleggende behov som vi har bæret med oss siden vi bodde i stammer på savannen i Afrika. De er sterke, enormt sterke, forankret i dødsfrykt.
Et av våre sterkeste behov er tilhørighet. Å bli avvist fra stammen i Afrika kunne bety at du gikk inn på lunsjmenyen til en flokk løver. Når du opplever avvisning, trigges disse eldgamle overlevelsessignalene.
I arbeidslivet opplever mange denne angsten i forkant av og under såkalte «nettverks-event». Automatiske negative tanker, bedragersyndromet og andre begrensende tankemønstre kan vokse seg store og uoverstigelige.
Det kan hjelpe å forstå bedre hvorfor dette skjer, anerkjenne hvor normalt det er, og utvikle strategier for å håndtere det når det dukker opp.
Grunnleggende behov
David Rock lagde i sin tid en mye brukt modell for å beskrive fem sosiale grunnbehov hjernen alltid skanner etter: Status (opplevd egenverdi), Certainty (forutsigbarhet), Autonomy (selvbestemmelse), Relatedness (tilhørighet) og Fairness (rettferdighet).
Når et av disse behovene trues, går kroppen i alarm , som utløser stress , som igjen utløser en flight/fight/freeze respons ; når behovene møtes, får du dopamin og poitiv energi.
ShookSvensens Be SAFE & Certain bygger på samme kretsløp, men splitter trygghet i to nyanser: Expectation (positiv fremtidstro) + Certainty (klar retning). Dermed blir akronymet SAFE = Status, Autonomy, Fairness, Expectation pluss Certain og Belonging (tilhørighet).
Når du neste gang står ovenfor et nettverksevent eller andre sosiale situasjoner som gir deg angst, kan begge disse rammeverkene hjelpe deg å identifisere hvilket eller hvilke behov som piper rødt før du går inn i situasjonen, og gjennom det lage raske «toward»-grep som slår av trusselsignalet – slik som 30‑minutters‑regelen eller å sette deg ett konkret samtalemål (Expectation + Certainty).
Verktøy: 3 trinn
- Forberedelse: Bruk SCARF-modellen for å reflektere over status, tilhørighet, autonomi, respekt og rettferdighet. Notér deg noen refleksjoner og strategier knyttet til hver av dem, for eksempel:
- Status: Minn deg selv på én ting du kan bidra med i samtale.
- Certainty: Sett ett konkret samtalemål
- Autonomi: Avtal med deg selv at du kan gå etter 30 minutter hvis du vil, men de 30 minuttene skal du gjennom. Les mer om 30-minutters regelen lenger ned på siden.
- Belonging: Finn én kjent (eller arrangør) du kan hilse på først. Vurder også eventuelt å skaffe deg en «buddy», en avtalt støtteperson – kollega, venn eller kjent fra nettverket – som hjelper deg å håndtere angst og handlingslammelse underveis.
- Fairness / Expectation: Sett deg mål å ha én ekte samtale, ikke «bli likt av alle».
- Gjør en SUDS-sjekk
- Gjennomføring 3×3 + 5
- 3 dype pust før du går inn.
- 3 åpne spørsmål i bakhånd («Hva fikk deg hit i kveld?» …). Still åpne spørsmål for å forstå andre bedre. Se forslag lenger ned på siden.
- 3 personer sett en grense som sier at det er greit maks å kontakte 3 personer – kvalitet er viktigere enn kvantitet.
- 5‑minutters‑regelen: Stå i én prat i minst 5 min før du vurderer å trekke deg.
- Etter-event (Debrief)
- SCARF‑fargekart: Gå gjennom SCARF og gi deg selv grønt der du fikk belønning, rødt der trussel fortsatt kjennes, gult hvis nøytralt. Hvis tid, reflekter også over hvordan de du snakket med kan ha opplevd sine behov møtt eller ikke møtt i samtalene du hadde.
- Forventningsavklaring: Hva gikk bedre enn fryktet? (skriv én setning).
- SUDS‑sjekk: Angst før vs. etter (0‑100). Les mer om SUDS lenger ned på siden.
- Ros deg selv – selvmedfølelse: «Det var modig å møte opp; mange ville kjent det samme.»
Åpne spørsmål
De du prater med på eventet har like sterke grunnleggende behov som deg. Hvilke som vektlegges mest og minst vil kunne variere mellom individer. Ved å adressere disse behovene, skaper du «godfølelse» hos den andre – og i deg selv.
Her er et sett spørsmål du kan bruke. Alle er åpne, altså de kan ikke besvares ja/nei – og de gir deg raskt innpass på flere SCARF/Be SAFE‑behov.
| Tema | Åpne spørsmål | Hint om hvilket behov du treffer |
|---|---|---|
| Starten på samtalen | «Hva fikk deg til å komme hit i kveld?» | Expectation + Certainty |
| «Hvordan fant du ut om dette arrangementet?» | Belonging | |
| «Hva håper du å få med deg hjem i kveld?» | Expectation | |
| Person og bakgrunn | «Hvordan endte du opp i rollen du har nå?» | Status |
| «Hva overrasket deg mest da du startet i bransjen?» | Autonomy (egen historie) | |
| «Hvilke prosjekter engasjerer deg mest for tiden?» | Status + Expectation | |
| Faget / bransjen | «Hvilke trender følger du ekstra nøye akkurat nå?» | Status |
| «Hva tror du blir den største utfordringen i bransjen de neste årene?» | Certainty | |
| «Er det noe alle prater om, men som du mener er overvurdert?» | Fairness (ulikhet) | |
| Læring og inspirasjon | «Hvor henter du inspirasjon eller nye ideer i jobben?» | Autonomy + Status |
| «Har du lest eller hørt noe nylig som virkelig satte spor?» | Expectation | |
| «Hvem ser du opp til faglig – og hvorfor?» | Status + Belonging | |
| Nettverk og samarbeid | «Hva kjennetegner en bra samarbeidspartner for deg?» | Fairness + Belonging |
| «Er det en bestemt kompetanse du ser etter når du bygger team?» | Status | |
| Opplevelsen | «Hvilken del av programmet gledet du deg mest til?» | Expectation |
| «Hva har vært høydepunktet så langt denne kvelden?» | Status + Belonging | |
| Fremtidsperspektiv | «Hvis alt går som du ønsker, hvor er prosjektet ditt om to år?» | Expectation |
| «Hvilket problem håper du at bransjen har løst innen fem år?» | Certainty + Fairness | |
| Avslutning / videre kontakt | «Hva er neste steg i prosjektet ditt, og hvordan kan folk her støtte deg?» | Status + Belonging |
| «Hvordan fortsetter du vanligvis samtaler etter et slikt event?» | Autonomy |
Bruk dem slik:
- Velg 3–4 favoritter før du går inn – skriv dem på en lapp/mobil.
- Tilpass ordlyden til situasjonen og personen (unngå «intervju»‑følelse).
- Lytt aktivt: Oppfølgingsspørsmål («Fortell mer om…») skaper dypere kontakt – og gir deg nye SCARF‑«belønninger» uten ekstra forberedelser.
Hva er SUDS?
SUDS = Subjective Units of Distress Scale (ofte kalt Subjective Units of Discomfort). Det er et enkelt selvrapporteringsverktøy utviklet av psykolog Joseph Wolpe for å måle hvor sterk angst, uro eller ubehag du kjenner her og nå – særlig under eksponering eller andre angstreduserende øvelser.
Hvordan skalaen ser ut
| Poeng | Beskrivelse (eksempel) |
|---|---|
| 0 | Fullstendig ro – «kunne sovne» |
| 10 – 20 | Lett uro, sommerfugler i magen |
| 30 – 40 | Mer merkbar spenning, men håndterlig |
| 50 | Moderat angst – pulsen øker, men kan fortsatt tenke klart |
| 60 – 70 | Sterk angst, hjertebank, svette; vanskelig å konsentrere seg |
| 80 – 90 | Intens frykt; vil egentlig flykte |
| 100 | Panikknivå – «Dette er det verste jeg kan forestille meg» |
(Mange bruker 0 – 100. Ønsker du en enklere skala, kan 0 – 10 fungere like bra. Viktigst er at du er konsekvent.)
Slik bruker du SUDS i praksis
- Kalibrér deg selv først Tenk på en nylig, svært avslappet situasjon (burde tilsvare 0) og en kraftig angstopplevelse (nær 90–100). Da får du et personlig referansepunkt.
- Mål tre tidspunkterFør eksponering (baseline) → toppnivå underveis → rett etter du avslutter. Dette gjør det lett å se om angstkurven faktisk faller.
- Notér tall + kort kommentar F.eks. «SUDS 70 – hjertebank og svetting da jeg presenterte meg». Kvalitative notater hjelper deg senere å se mønstre.
- Se etter 50 %‑regelen Diu kan vurdere å gå videre til neste eksponeringstrinn når SUDS har falt minst halvveis (f.eks. fra 80 til 40) innen samme øvelse.
- Bruk tallene som kompass, ikke dom De er subjektive – endring over tid er viktigere enn nøyaktig siffer.
Vanlige spørsmål
- «Hva om tallene mine hopper opp og ned?» Angst er bølgete; snitt‑trenden er det som teller.
- «Kan jeg gjette på forhånd?» Ja – skriv en forventet SUDS før du gjør øvelsen. Det gir fin reality‑check etterpå.
- «Er det vitenskapelig nok?» SUDS er ikke laboratorienøyaktig, men forskning viser god nok reliabilitet til klinisk bruk, særlig kombinert med pulsmåling eller atferdsdata.
Kort oppsummert
SUDS er et raskt, fleksibelt termometer for følelsestemperaturen din. Brukt konsekvent gjør den det synlig når angst faktisk synker – og det motiverer til å fortsette eksponering eller andre øvelser selv om kroppen skriker «stopp».
Hva er 30‑minutters‑regelen?
En enkel avtale du gjør med deg selv før en skremmende situasjon: «Jeg forplikter meg til å bli i minst 30 minutter – men etter det har jeg full rett til å gå.»
Hvorfor virker den?
| Mekanisme | Behov den tilfredsstiller (SCARF / Be SAFE) | Effekt |
|---|---|---|
| Tydelig tidsramme | Certainty & Expectation | Reduserer «hva hvis jeg sitter fast for alltid?»‑katastrofetenkning. |
| Egen exit‑knapp | Autonomy | Gir kontroll – mindre opplevd tvang ⇒ lavere startangst. |
| Realitets‑sjans | Status & Belonging | 30 min er nok til å oppleve at faren for avvisning ofte er overdrevet. |
| Begrenset eksponering | Fairness | Du utsetter deg selv for ubehag, men på rettferdige, avtalte premisser. |
Slik gjør du det i praksis
- Bestem tidspunktet – fra idet du trer inn døren/logger deg på.
- Still alarm/klokke – f.eks. 30 min i lomma (diskrét vibrasjon).
- Lev ’normalt’ i perioden – test åpne spørsmål, ta kaffe, lytt.
- Når alarmen går
- Sjekk SUDS (hvor intens er angsten nå?).
- Still to spørsmål:
- «Klarer jeg 15 min til?»
- «Får jeg noe ut av å bli?»
- Velg fritt – gå eller fortsett; begge valg er «suksess» fordi du fullførte avtalen.
Tips
- Passer både fysiske og digitale arrangementer (webinar, mingling, treningssenter).
- Start lavere (15 min) hvis angstnivået er svært høyt; øk gradvis.
- Kombiner med 3×3‑regelen (tre pust / tre åpne spørsmål / tre personer) for konkret handlefokus.
- Debrief: Notér SUDS før/etter, hva som skjedde, og én ting som gikk bedre enn fryktet – det styrker Expectation til neste gang.
Kort oppsummert
30‑minutters‑regelen er et strukturelt «autonomi‑skjold»: Du lover å tåle ubehaget en avgrenset stund, og hjernen får både forutsigbarhet (jeg vet når testen slutter) og kontroll (jeg kan gå etterpå). Resultatet er ofte at du blir lenger enn planlagt – ikke fordi du må, men fordi angsten rekker å falle, og sosiale belønninger får tid til å dukke opp.
Europeisk techs ansvar i en verden i kaos
Vi lever i historiske tider. Det er dypt trist å se hvordan mektige ledere konfiskerer, misbruker – og påtvinger – enorm makt.
Det er det verste eksemplet på lederskap noensinne. Det er en provokasjon mot oss alle som mennesker og mot vår historie og fremtid, ettersom tiden aldri stopper.
Milliarder av mennesker rundt om i verden ser, leser og reflekterer over dette. Hjertene forstår mer enn hva øynene ser.
Det føles ikke riktig. Og det er ikke riktig. De kyniske «oligarkene og mafiaen» gliser med arrogant stahet og maler fram nye overgrep.
Goethe skrev: «Den som ikke kan lære av tre tusen år, vil for alltid leve i mørke.»
Ja, menneskeheten har lært mens milliarder hver dag lider konsekvensene av vår historie. Vi vil se at kyniske forhandlerne, spesialoperatørene og «Greater Gaza Riviera»-utviklerne tar feil.
Hvordan vi snakker – og hva vi gjør – overfor de svake og maktesløse er den eneste målestokken for storhet.
Å være genuint vennlig og omsorgsfull kan virke undervurdert, men det er den viktigste menneskelige verdien fremover.
Vi lærer fremdeles i kirker, moskeer og templer: «Gjør aldri mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg.»
Hvordan vi holder familier og selskaper samlet er veien videre. Det er de små tingene som betyr mest.
Og hvordan mange av oss fremstår i profesjonell sammenheng – profesjonelle, ydmyke og vennlige – er en ekte og energigivende inspirasjon.
«Europa» må stå opp for sine verdier om respekt for demokrati, maktfordeling, inkludering og mangfold.
Mitt privilegium som barn, å kunne reise – og studere – i land der mine foreldre eller forfedre var i krig, gjør meg dypt takknemlig.
Europa er menneskehetens beste eksperiment etter tre tusen år med blodsutgytelse. Her beundrer vi hverandres strålende ulikheter i dyp respekt.
Min erfaring fra 40 års arbeid er at teknologigründere og investorer bærer et stort ansvar. Derfor er det også mitt.
Hvordan vi reagerer på dagens hendelser er av største betydning. Jeg planlegger definitivt å ta mitt ansvar, men også beholde en dyp respekt for andres meninger.
Vi kan ikke endre andre, men vi er ansvarlige for våre egne handlinger, beslutninger, ord – og like mye vår tause passivitet.
Jeg beklager om dette fremstår som følelsesladet og malplassert, men jeg tror virkelig at menneskeheten står ved et veiskille.
Veien som er mindre brukt, kan være den rette.
Dette og troen på at det nytter, at det finnes krefter der ute blant menneskene, det er hva som driver meg. Det er enkel, ren og dyp lykke.
Denne musikken inspirerer meg. Mange som leser dette kjenner til Rumi, og har lest sitatene hans som gir oss 750 år gammel visdom fra hjerte og sjel.
La også denne musikken bære noe av budskapet jeg prøver å formidle her:
Et annet perspektiv på mangfold
PA har gjort en undersøkelse som viser at antallet med flerkulturell bakgrunn i toppledelsen i de 50 og 100 største norske bedriftene er tilnærmet null. Det samme gjelder de største offentlige virksomhetene. Undersøkelsen var bakteppet for et innlegg Ali Rana fra PA og Ayesegül Cin holdt på Mangfoldskonferansen til IMDi onsdag 29. januar.
«I 2019 var det tre personer i ledergruppene til Norges 50 største selskaper som hadde flerkulturell, ikke-vestlig bakgrunn. Dette utgjorde omtrent 0,65 prosent av utvalget. I 2023 var andelen falt til 0,22 prosent, ettersom det bare var Aysegül Cin fra Gjensidige som var norsk med flerkulturell, ikke-vestlig bakgrunn i utvalget. Hun har nå sluttet i Gjensidige, og dermed er det ingen igjen. Totalt er det 418 personer i ledergruppene i Norges 50 største selskaper.»
Underveis tenkte jeg med meg selv, men det var ingen anledning til å spørre: Er det ikke slik at denne gruppen kommer inn fra bunnen og jobber seg oppover? Besøk en hvilken som helst startup-hub i Norge, og den vil være ganske så fargerik. Det er disse menneskene som bygger det nye Norge. Det er disse som starter det som om noen år er blant de 50 eller 100 største norske virksomhetene.
Norge er blitt mulighetenes land, ikke nødvendigvis fordi våre nye landsmenn og deres barn og barnebarn så gjerne vil starte nye virksomheter, men fordi de ikke får de mulighetene de fortjener i arbeidslivet.
Jeg tror ikke vi skal bekymre oss like mye for at det ikke er flerkulturell representasjon i toppledelsen i norske virksomheter, som vi bør bekymre oss for fremtiden til disse virksomhetene.
Jeg har skrevet en del om dette tidligere:
Har vi fått for mye psykologisk trygghet?
Kan det bli for mye psykologisk trygghet? I en artikkel på BIs nettsider, som også er publisert i Dagens Næringsliv, spør professor Øyvind Kvalnes om vi trenger litt mer angst og uro, og kanskje skal dempe jaget etter psykologisk trygghet.
Psykologisk trygghet er på alles lepper for tiden. Ledere oppfordres til å skape et arbeidsmiljø der det er trygt å være uenig, utfordre hverandre, og ta risiko. Men kan våre behov for trygghet gå på bekostning av positiv uro, en uro som Kvalnes anfører er en forutsetning for vekst og utvikling?
Konformitet?
Forleden deltok jeg i en workshop i regi av Den norske turistforening, ledet av Ole Bjørn Harang og Per Sandvik. De to er blant en fin gjeng av frivillige lederutviklere tilknyttet DNT, hvor jeg selv er med.
Ole Bjørn og Per tok utgangspunkt i Kvalnes sin artikkel. Spørsmålet er om vi er blitt litt for konforme av all denne psykologiske tryggheten.
De spør om psykologisk trygghet kan bidra til å underkjenne kraften i psykologisk uro og uvisshet. Argumentet er at de beste innsatsene ofte kommer i situasjoner der man kaster seg ut i noe uten å vite om det vil gå bra. Denne indre uroen kan være en viktig drivkraft for å yte vårt beste.
Feil premiss
Jeg tenker at det er viktig å holde tunga rett i munnen her. Selve premisset for denne diskusjonen er feil.
Ja, det er en motsetning mellom trygghet og uro og angst. De to opptrer ikke lett samtidig.
Men det er ingen motsetning mellom psykologisk trygghet og uro og angst. De opptrer ofte og gjerne side om side.
Amy Edmondson, som på mange måter «oppfant» psykologisk trygghet (ja, jeg vet at det var mange før henne), fremholder at psykologisk trygghet ikke er et individuelt, men kollektivt fenomen. I det du kommer inn i et rom kan du merke om det er psykologisk trygghet der. Det er ikke noe du bringer med deg inn i rommet, selv om du uten tvil kan påvirke det når du først er på plass.
Den psykologiske tryggheten tilhører gruppa, og går du ut av gruppa og inn i en annen, kan du føle det helt annerledes.
Trygg i skyttergraven
Derfor kan du føle deg psykologisk trygg i en skyttergrav i Ukraina selv om granatene suser over hodet ditt og du skjelver av uro og angst. Det er fordi de som er rundt deg gir deg rom for å være deg selv, på godt og vondt. De dømmer deg ikke, men de utfordrer deg gjerne, de aksepterer uenighet og konstruktiv konflikt, det er absolutt risikovilje til stede. Du vet at du har dine kamerater og kolleger i ryggen.
Som leder er det nyttig for deg å ha en gruppe hvor psykologisk trygghet er tilstede, og særlig dersom dere står ovenfor usikkerhet og utrygghet, og dere hver især kjenner på uro og angst for fremtiden.
Så ikke la deg lure til å tro at du kan slå av på kravene til deg selv.
Det kan hende vi kan få for mye trygghet – ja, det er faktisk svært sannsynlig. Men psykologisk trygghet kan det vanskelig bli for mye av. Det handler om at vi oppfører oss som dugandes folk med hverandre.
God tirsdag.
Les også:
Tips
Hva kan du gjøre – som leder eller medarbeider – for å bidra til psykologisk trygghet?
- By på deg selv og la selvhøytideligheten falle – le av deg selv, fortell gjerne om feil du har gjort eller ting du syns kan være sårbart å dele.
- Still nysgjerrige spørsmål – vær nysgjerrig på andres meninger, tanker og idéer.
- Gi tilbakemeldinger til hverandre og be om tilbakemeldinger selv – det er viktig at dette blir gjort konkret og vennlig. Kommunikasjon og tilbakemeldinger er et stort tema, og et viktig redskap i å skape psykologisk trygghet.
- Lytt aktivt når andre forteller om egne idéer, tanker, bekymringer eller feil – vær tilstede og vis at du får med deg det den andre sier med kroppsspråk, ord og handlinger.
- Ta tak i teamets tilstand – ikke la frustrasjon og usikkerhet ligge å murre. Tør å sett ord på det, fortelle om det du observerer og skape dialog rundt teamet tilstand.
- Vis respekt både «av og på banen» – vis forståelse og respekt både når vi er sammen og når vi er hver for oss og på bakrommet. Snakker vi nedlatende om andre bak deres rygg, er vi med å skape en kultur som blir utrygg og usikker.
- Genuint fokus på å ønske å lære – vis at du ønsker å lære av kollegaene dine. Vis at det er greit å ikke kunne eller vite alt, men at vi kan lære av hverandre.
- Skap tydelighet rundt mål, roller og forventninger – vis hvilken retning vil skal, hvem som skal gjøre hva, og hvordan vi kan gjøre dette. Med andre ord – ha tydelige mål, roller og forventninger. Tydelighet her gjør at det blir mindre usikre team og mer psykologisk trygghet i gruppen.
- Skap struktur og rutiner for at vi undersøker oss selv som team – det skaper forutsigbarhet og rammer, som bidrar til psykologisk trygghet. Her undersøker vi hva vi er gode på, hva vi kan bli bedre på, hva som fungerer og vi dermed bør gjøre mer av, og hva som ikke fungerer og vi dermed bør gjøre endringer på.
Tidligere Tirsdag morgen
Hvor mye av livet opplever du – egentlig?
Tre bærekraftige råd til unge ledere
Åpent brev til Generasjon Z
VI snakket om generasjonsskiller over frokostbordet. Med mer enn 40 år i arbeidslivet bak oss begge to, er det mange ting å undre seg over: Hvordan normer og forventninger har endret seg. Hvordan kravene til unge mennesker på vei inn i arbeidslivet har endret seg. Den ubegripelige teknologiske utviklingen fra vi satt med penn, papir, og i beste fall en skrivemaskin og et lokalt bibliotek, til en verden hvor all verdens kunnskap er tilgjengelig med noen tastetrykk. En verden hvor maskinene er i ferd med å bli smartere enn menneskene.
Da jeg satte meg ned for å skrive ukens Tirsdag morgen, kjente jeg på mange kaotiske følelser knyttet til utfordringene dere som står på terskelen til arbeidslivet i dag har. Det ligger en tøff jobb foran dere. Jeg vil gjerne hjelpe, men føler det er lite jeg kan bidra med fra mitt ståsted, annet enn å dele noen refleksjoner, erfaringer og tanker om hva som funker og hva som ikke funker.
40 år
Det er nesten 40 år siden jeg var 24, altså pluss minus din alder i dag. Jeg gikk inn i et arbeidsliv som tok i mot meg med åpne armer. En kort utdanning i «EDB og systemering» fra Agder DH var døråpner mer enn god nok i et arbeidsliv hvor det mest sexy nylige teknologiske framskrittet var telefax-maskinene.
Da jeg senere konverterte til journalistikken, var redaktøren som ansatte meg mindre interessert i hva slags utdanning jeg hadde enn om jeg beviselig kunne skrive.
I dag kommer du knapt i betraktning om du ikke har en master, og mange tar to, for sikkerhets skyld. Nåløyet for å slippe inn i arbeidsmarkedet snevres inn, og konkurransen er ikke bare mot andre super-smarte ungdommer, men også mot stadig mer avansert kunstig intelligens.
Se også: Olivias verden
Rett generasjon til oppgaven
Og dette vet du som skal inn i arbeidslivet veldig godt. Der min generasjon skled inn på et bananskall, hviler det en spent, nervøs, hyperaktiv atmosfære over dere i Gen Z.
Dere prøver så hardt, og alt er så fordømt usikkert.
Samtidig bringer din generasjon nytt håp inn i en verden vi har føkka opp ganske grundig. Dere skal arve en klode preget av uro, krig, klimakrise og stadig dypere skillelinjer mellom «oss og dem». Av en eller annen grunn tror jeg at ingen er bedre skikket til å fikse verden enn akkurat dere. Dere er rett generasjon til oppgaven.
11 råd til Gen Z
I den grad det kan være til noen hjelp: Her er noen av erfaringene fra de siste 40 årene omformulert til gode råd.
- Definer suksess: Hva er suksess for deg? Er det høy lønn? Stor innflytelse? Makt? Å gjøre en forskjell? Bruk svarene dine når du skal velge karrierestige. Utallige har klatret den før deg, og mange har oppdaget at den lener seg mot feil vegg. Spør deg selv hva som virkelig betyr noe for deg? Jobb mot det, og ikke for andres forventninger.
- Frykten er ditt våpen. Fred og harmoni er fint, men ikke la det være en begrensning på din livs- og talentufoldelse. Det er mye frykt for fremtiden i dagens samfunn. Vit at frykt og uro er undervurdert som katalysatorer for endring. La din uro være din tjener. Den psykologiske tryggheten jeg og mange andre har hyllet som idealet for en arbeidsplass er ikke alltid i din makt å skape. Stå trygt i din egen usikkerhet og gå mot det du er mest redd for.
- Gi deg selv mange sjanser: De aller fleste jeg kjenner som har «lykkes» i livet – uansett hva det betyr for dem – startet på utrygg grunn. De feilet, lærte, justerte kursen og prøvde igjen. Planen du har lagt for livet ditt er bare en plan. Livet endrer seg, og det vil du også. Det er greit å ikke ha alle svarene.
- Ekte mennesker er ikke perfekte: Jeg ser hvordan generasjonen din strever med å være perfekte. Sosiale medier forsterker følelsen av at alle andre har funnet ut av livet – men det er en illusjon. Perfeksjon er uoppnåelig og ofte uinteressant. Vi vil heller ha noe som er ekte uperfekt enn falsk perfekt.
- Refleksjon er undervurdert. Verden skriker til deg at du må prestere, vinne, og bevise din verdi hvert sekund. Verden tar feil. Ta deg tid til å stoppe opp og puste. Av alle ferdigheter du kan utvikle i deg selv, er refleksjon den viktigste.
- Bygg nettverk og vær en som gir mer enn du tar: De viktigste mulighetene i livet mitt har kommet gjennom relasjoner. Min filosofi har vært å gi uten forbehold eller forventninger om å få noe tilbake. På lang sikt – og du har mange år foran deg – er det en god investering, slik jeg beskriver i artikkelen «Plant et frø og la naturen gå sin gang».
- Vit forskjellen på opptatt og produktiv: Å fylle kalenderen din med møter og gjøremål betyr ikke nødvendigvis at du er produktiv. Vær selektiv med hva du bruker tiden på, hold alt du gjør opp mot det du opplever som en meningsfull retning i livet ditt. Alt som tar deg bort fra sporet kan du minimere eller eliminere.
- Vær «feiltastisk»: Jeg tror det var Brenee Brown som skapte uttrykket «failtastic», og Kathrine Aspaas gjorde det til et mantra blant sine norske tilhengere. Dine feil kan være dine beste lærere. Men du lærer ingenting om du feier dem under teppet i håp om at de skal bli borte. Bli venn med dine feil, inviter dem til gode samtaler hvor målet er å unngå de samme feilene i fremtiden. Og når det er sagt: Det er fint om du kan lære av dine feil, men enda bedre er det å lære av andres feil.
- Ta vare på helsa: Jobb er viktig, men uten god helse mister alt annen verdi. Det er noe av det vanskeligste å innse for et ungt menneske. Og husk at fysisk og mental helse går hånd i hånd. Den beste medisinen kan noen ganger være en joggetur.
- Vit hva som er viktig: Når dine barn eller barnebarn om 50 år spør deg om hva du angrer på i livet ditt vil jeg bli overrasket om du sier at du angrer på at du jobbet for lite.
- La KI være din venn: KI er ikke her for å erstatte deg; den er her for å utvide mulighetene dine. Lær deg hvordan du kan bruke denne teknologien som et verktøy for å bli enda bedre i det du gjør, enten det handler om analyse, kreativitet eller problemløsning. Fremtiden tilhører de som er nysgjerrige nok til å omfavne ny teknologi.
Dystopi og utopi
Kjære Gen Z-er. Ingen generasjon har stått overfor en så kompleks verden som din. Den teknologiske utviklingen jeg har sett gjennom min karriere er «mindblowing», men det kommer til å se ut som et pust i sivet når du om 40 år gir dine råd til nye generasjoner.
Fremtiden er skremmende, fremtiden er fantastisk. Alt er mulig. Dystopi og utopi er like sannsynlig.
Når det kommer til stykket handler din lykke mindre om hvordan verden har det enn om hvordan du tar det.
Lykke til.
Og god tirsdag.
Nå kan du få en standardisert coach
Det er mer enn 20 år siden jeg startet min utdanning som coach. Gjennom disse årene har coaching-profesjonens omdømme endret seg. Den gangen så folk litt rart på deg når du sa du drev med coaching. Bransjen hadde et litt frynsete omdømme, og det var ikke helt uberettiget. Coach er ingen beskyttet tittel. Du vet ikke helt om det du kjøper er snekret sammen hjemme på kjøkkenet, eller er fundert i anerkjente og utprøvde metoder og teknikker.
Den gangen var dessuten det å gå til en coach noe som bare et fåtall kunder så positivt på. Alt for mange hadde den oppfatningen at hvis du går til en coach, er det fordi det er noe galt med deg, noe som må fikses.
Belastende
Dette har heldigvis bedret seg gjennom årene. I dag snakker kunder ofte med stolthet om at de har en coach, og de fleste forstår at en coach er mer i slekt med en personlig trener som hjelper deg å utvikle potensialet ditt enn en terapeut som prøver å reparere deg.
Men hva som er coaching og hva som er noe helt annet, men har fått merkelappen «coaching», er fremdeles uklart for mange.
Dette til tross, har etterspørselen etter coaching vokst jevnt og trutt. Globalt har det vært en vekst på rundt 50 prosent i omsetning fra 2022 til 2024, og antallet coacher på verdensbasis anslås i dag å være nesten 125.000.
Dette gjør at behovet for å definere standarder for coaching har blitt påtrengende. For fem år siden tok derfor tre coaching-organisasjoner – Den norske coach-forening (DNCF), International Coach Federation (ICF) og European Mentoring and Coaching Council (EMCC) – initiativ til å skape en norsk standard for coaching.
Arbeidet er nå avsluttet, og denne uken presenterer Standard Norge fire standarder for coaching som bygger på hverandre. I komiteen har det sittet representanter for mange ulike coaching-retninger, alt fra weekend-kursistene til de som tilbyr studier på fag- eller høyskolenivå. Selv har jeg sittet som komitéleder gjennom hele perioden.
De nye standardene vil, når de tas i bruk, styrke tilliten til profesjonen, og bidra til at kunder kan skille «coacher» fra coacher.
De fire standardene
Den første standarden er NS 11251:2023 – Kompetansestandarden. Den setter klare krav til kompetanse, noe som sikrer at coacher besitter både teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter for å gjennomføre coachingprosesser på en ansvarlig og effektiv måte. Standarden dekker alt fra relasjonskompetanse og kommunikasjonsevner til kunnskap om relevante lover og etiske retningslinjer.
Med dette sikrer man at coachene er godt rustet til å navigere i et felt som ofte overlapper med rådgivning, mentoring og terapi – og samtidig holder seg innenfor coachingens rammer.
Standarden spesifiserer også krav til utdanning og praksis fordelt på ulike kompetanseområder. Dette omfatter alt fra aktiv lytting til juridisk kompetanse og selvinnsikt. I tillegg kreves faglig veiledning og dokumentasjon.
De andre tre standardene bygger videre på kompetansestandarden, og sier noe om:
- Utdanning (NS 11254:2024), som stiller krav til utdanningsinstitusjoner som tilbyr coachutdanning. Dette sikrer at skolene følger et spesifikt rammeverk, med fokus på kvalitet i læringsinnhold, læringsmål og ferdighetstrening. Det stilles krav til både lærere og veiledere, samt til eksaminering og dokumentasjon av studentenes ferdigheter.
- Leveranse (NS 11253:2023), som stiller krav til leverandører av coaching-tjenester, altså ikke nødvendigvis coachen(e) selv, men organisasjonene som står som leverandører. Standarden deler leveranseprosessen i tre faser: behovsanalyse, gjennomføring og oppfølging, samt avslutning og evaluering. Standarden skiller mellom coaching og andre fagfelt, som terapi og rådgivning, og bidrar til å etablere coaching som en selvstendig profesjon. Standarden legger også vekt på etiske krav og konfidensialitet.
- Sertifisering (NS 11252:2024), som stiller krav til organisasjoner som skal sertifisere at en coach har den kompetansen som kreves. En slik organisasjon skal være nøytral og uavhengig av skolene som utdanner coacher.
Økt legitimitet
Med disse fire standardene får coachingbransjen et solid rammeverk som sikrer kvalitet, profesjonalitet og forutsigbarhet. Kompetansestandarden danner fundamentet, og sammen med sertifiserings-, leveranse- og skolestandarden skaper den et helhetlig system som styrker bransjens legitimitet. For coachene betyr dette økt tillit og status som profesjonelle utøvere. For kundene gir det trygghet i at de mottar en tjeneste som møter høye krav til kvalitet og etikk.
Gjennom standardisering modnes coachingmarkedet, og vi beveger oss nærmere målet om et fullt profesjonalisert fagfelt – der både coacher og kunder kan føle seg trygge på at tjenesten holder høy kvalitet og følger klare, strukturerte rammer.
Vil du vite mer om standardene, meld deg på Standard Norges frokostmøte her.
God tirsdag.
Hvordan håndtere den briljante drittsekken?
Kundene elsket ham. Ledelsen likte det han fikk til, men var bekymret for hans atferd. Kollegene kunne ikke fordra ham.
Han var en «briljant drittsekk».
Hans væremåte forgiftet arbeidsmiljøet.
Han var et problem som måtte løses.
Men siden 65 prosent av omsetningen til det fem personer store salgsteamet kom gjennom ham, var det en kilen sak.
Hva gjør du som leder i en slik situasjon?
Modig ledelse
En «briljant drittsekk» er en medarbeider som leverer eksepsjonelle resultater målt kvantitativt, men som gjennom sin væremåte påvirker miljøet rundt seg på jobb på en negativ måte.
Med en slik person på laget vet du som leder at du må gjøre noe, men du kvier deg.
Å ta tak i en slik situasjon krever mot. For en konfliktsky leder (og forbausende mange ledere er konfliktskye) kan det å ta et oppgjør med en slik person i seg selv være en sterk belastning. Hvis man i tillegg er redd for konsekvensene av å tirre på seg en av de som sikrer pengestrømmen inn i selskapet, kan det virkelig oppleves som å være malt inn i et hjørne som leder.
Du står overfor en situasjon hvor du skal balansere respekten for kvantitativt gode resultater mot effekten av jevnlige drypp som forgifter kulturen i selskapet.
Fra individ til organisasjon
En måte å adressere dette på er å løfte blikket fra individ til organisasjon. Når en slik atferd får lov til eksistere er det fordi organisasjonen stilltiende – eller i noen tilfelle høylytt – tillater det. Ingen enkeltperson er alene ansvarlig for konflikt i en organisasjon. Alle har et medansvar i det å skape eller tillate respektløs atferd.
Han jeg introduserte innledningsvis i denne artikkelen startet sin karriere i organisasjonen som en talentfull og dyktig medarbeider. HHan var en av de som måler suksess med penger (ingenting galt med det i seg selv), og gjennom årene rehan en væremåte som syntes å gi høyest mulig uttelling på den skalaen. Kulturen i selskapet belønnet individuell suksess, også rent monetært. Derfor var det rasjonelt for vår briljante drittsekk å sette interne konkurrenter så mye som mulig ut av spill.
At det skjedde var like mye organisasjonens som personens ansvar. Den belønnet hva den enkelte skapte, men ignorerte hvordan resultatene ble skapt.
- Se også: Hva er ditt hvorfor?
Organisatorisk etikk
Netflix lagde i en tidlig fase av sin eksistens et kulturelt manifest som gikk viralt på nett. Et av avsnittene i manifestet gjør det klart at «no matter how brilliant someone may be, there’s no place in our Dream Team for people who don’t treat their colleagues with decency and respect».
En lignende setning var aldri blitt formulert i organisasjonen hvor vår briljante drittsekk jobbet. Men nå gjorde de det. Etter en lang, smertefull prosess ble vedkommende satt på dør. Samtidig utviklet de et etisk rammeverk som blant annet tydeliggjorde akseptabel mellommenneskelig atferd, og satte det på lik linje med forventninger til resultater. Det ene skulle aldri gå på bekostning av det andre.
Det interessante med denne organisasjonen var at det potensielle tapet av de 65 prosent av omsetningen den briljante selgeren stod for raskt ble absorbert av de andre fire, og med et nytt, mindre giftig arbeidsmiljø blomstret hele avdelingen opp. To år senere hadde de doblet omsetningen.
God tirsdag.
PS. Enhver likhet med virkelige personer er tilfeldig. Basert på virkeligheten, men redigert.
Livet er ferskvare
«Jeg pleide å ta knebøy mens jeg pusset tennene og lytte til selvutviklingsbøker mens jeg jogget», fortalte hun meg. «Å spise uten å gjøre noe nyttig samtidig føltes som sløsing, og selv tiden jeg brukte på å sove tidsoptimaliserte jeg. Alt for å legge størst mulig nytte inn i hvert minutt av dagen.»
«En krone spart er en krone tjent», sier et gammelt uttrykk. Noen av de jeg jobber med som coach har oversatt dette til «en time spart er en time tjent».
Men livet er ikke en høyrentekonto som gir høyere livskvalitet en gang i fremtiden hvis du bare ofrer noe i dag. Tiden du sparte i dag kommer ikke tilbake med renter i morgen.
Livet er ferskvare. Det du ikke bruker kommer ikke tilbake.
Tidsoptimaliseringsmaskiner
Jeg har selv noen av tendensene til mine tidsoptimaliserende kunder. Hvis jeg ikke tar meg på tak, blir et måltid lett en oppgave jeg skal løse på kortest mulig tid. En tur med deltidshunden fylles med podcaster og lydbøker – gjerne med tema om hvordan være mer tilstede i øyeblikket.
Vi blir tidsoptimaliseringsmaskiner som løper gjennom livet for å komme raskest mulig i mål.
Men livet er ferskvare. Det har ikke noe mål utover å leves.
Lidelse og død
Disse refleksjonene er en gjenganger i mitt liv, og kanskje ditt, men blir trigget på nytt av den uendelige strømmen av dårlige nyheter fra verden rundt oss. Lidelse, konflikt og død. Tusenvis drepes i krigshandlinger. Millioner av mennesker er på flukt. Naturkatastrofer river bort samfunn.
Hvert enkelt liv som blir revet bort tilhører et menneske som deg og meg. Hvert enkelt liv var en serie øyeblikk som aldri kommer tilbake.
Også de livene som gikk tapt var ferskvare.
Lysglimtene
Og verdens elendighet kan minne oss om at ingenting kan tas for gitt. Hvis du utsetter drømmene dine, ordene du skulle ha sagt til en venn, de endringene du vet må til; hvis du utsetter alt dette til i morgen, kan det være for sent.
Når vi er som mest overveldet av all smerten i verden skal vi lete etter lysglimtene. De er der. Mennesker som finner sammen i kriser, fremmede som hjelper hverandre, små handlinger av godhet som kanskje ikke når overskriftene, men som betyr alt for dem det gjelder. Disse historiene viser oss at håpet lever, og at vi alle har kraften til å gjøre en positiv forskjell.
Livet er ferskvare. Hvert øyeblikk kan utgjøre en forskjell.
Spis. I dag.
Dette er ikke en oppfordring til å ignorere verdens utfordringer eller late som om alt er perfekt. Det er en oppfordring til å møte livet med åpenhet, takknemlighet og en vilje til å gjøre det beste ut av den tiden vi har fått.
Så for ditt optimaliserings-gen: Det å leve mens du kan er det mest optimale. Det handler om å være tilstede i øyeblikket, kjenne på takknemligheten over de små tingene: solen som varmer ansiktet, latteren fra en venn, smaken av et godt måltid. Disse øyeblikkene er flyktige, men utgjør veven i livet.
Livet er ferskvare.
Og det er forbanna skjørt.
Du har fått det. Bruk det. Spis det. I dag.
God tirsdag.