Musikere spiller sine instrumenter, jeg spiller orkesteret. Musikk er en kraftig metafor for å beskrive ulike aspekter av lederskap.

I filmen Steve Jobs, bygd på Walter Isaacsons biografi, er det en scene hvor Steve Jobs diskuterer med Steve Wozniak. Wozniak konfronterer Jobs med om han egentlig bidrar med noe som helst. 

«Hva gjør du egentlig? Du er ikke en ingeniør. Du er ikke en designer. Du kan ikke slå en hammer på en spiker. Hva gjør du?»

De to befinner seg i en konsertsal hvor de forbereder lansering av NeXT. Steve Jobs, spilt av Michael Fassbender, peker på orkestergrava.

«Musikere spiller på sine instrumenter», sier han.

«Jeg spiller på orkesteret.»

Den visstnok fiktive (men ifølge Wozniak idémessig korrekt gjengitte) dialogen peker på noe jeg har observert ofte: hvor vanskelig det er å ta en virksomhet fra å være et rockeband til å være et symfoniorkester.

En gründer er mer i slekt med Bruce Springsteen enn Herbert von Karajan. Gründeren er den karismatiske, briljante stjerna. Bandet, de ansatte, er der for å være en plattform som stjerna kan skinne fra.

Det er rått, flott og inspirerende, men det skalerer dårlig.

The E Street Band blir aldri et Royal Philharmonic Orchestra.

Bruce er gründeren. Herbert von Karajan er lederen.

Og måten en Karajan «spiller orkesteret» gjør en stor forskjell, selv om dirigenten selv ikke bidrar til å skape lydene.

I en Tedtalk (gjengitt under) snakker Itay Talgam om likheten mellom store dirigenter og store ledere.

«Hva gjør egentlig dirigenten?», spør Talgam. «Hmm. Han er lykkelig ... han sprer glede. Og det fine er at lykken ikke bare kommer fra hans egen historie og glede over musikken. Gleden er å gjøre det mulig for andre menneskers historier å bli hørt samtidig.»

Og Talgam bekrefter indirekte idéen om at det viktigste du kan gi dine medarbeidere er mestring, mening og kontroll.

Han snakker om dirigentene Riccardo Muti og Herbert von Karajan. Hvordan den første kommanderer sitt orkester, og styrer det med hard hånd gjennom partituret. «Du er en stor dirigent. Vi vil ikke jobbe med deg mer. Vennligst fratre.», skrev 700 medarbeidere ved La Scala til Muti.

Hvorfor?

«Fordi du ikke lar oss utvikle oss. Fordi du bruker oss som instrumenter, ikke partnere.»

Så viser han oss Karajan.

«Se hvordan han lukker øynene. Hva med orkesteret? De ser på Karajan. Så ser de på hverandre. ´Forstår du hva han forventer av oss?´», er spørsmålet de stiller hverandre.

Svaret er nei. Så førstemusikerne drar det hele i gang og får med seg resten av orkesteret.

«Den største skaden jeg kan påføre mitt orkester er å gi dem klare instrukser. Det ville stå i veien for at de lytter til hverandre, slik et orkester må gjøre.»

Herbert Von Karajan

Store dirigenter, og store ledere, vet på forhånd hvordan de vil at musikken skal spilles, men de gir rom for kreativitet og individualitet hos musikerne. De lytter mer enn de dirigerer, og de omfavner sin egen ignoranse, vel vitende om at andre kan ha bedre idéer enn dem selv.

Hva med deg? Hva vil du være? Rockestjerne eller dirigent? Springsteen eller Karajan?

God tirsdag.




Oppslagsfoto: Raph_PH [CC BY 2.0], via Wikimedia Commons


Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. Og ja, Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Prat! Prat! Prat!

Jeg (Paal, t.v.) er egentlig ikke veldig pratsom av meg. Det bare ser sånn ut når jeg prater med Jan Wiese her foran tigeren. Men én ting vil jeg si. Det skal jeg si på tirsdag. Vil du lytte?

Så bra! Vi prates på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This