Klokken er 06:30 en iskald morgen i slutten av februar. Hva er det å være takknemlig for?
Alle strever vi litt i blant. Livets små og store viderverdigheter kan gjøre en god mann sur. Marerittet er å ende opp som en av disse grinete gamle gubbene eller hysteriske kjerringene som hater livet sitt.
De bjeffer mot ungene i gata som har det altfor moro, de glefser etter skjødesløse hundeeiere, irriterer seg over politikerne, slenger dritt til avisbudet, skjeller ut butikkbetjeningen.
Dagene og ukene de er gitt på jorden bruker de til å ergre seg.
Jeg kjenner iblant at jeg kunne blitt en sånn surpomp selv.
Når parkeringsvakten for tredje gang denne måneden legger igjen sitt visittkort bak vindusviskerne, når de nysmurte skiene med et ubehagelig svupp sklir gjennom en halvveis nedgravd hundebæsj, når avisgutten aldri, aldri, aldri greier å stå opp tidlig nok til at jeg kan lese papirnyhetene før jeg skal på jobb, da kjenner jeg den innestengte eimen av en grinete livshater komme sigende oppover langs ryggraden, lirke seg inn bak ørene, og snike seg bittersøtt inn i oppspilte nesebor.
Men hvorfor kaste bort dagene og ukene jeg er gitt på jorden til å ergre meg? Det er jo så mye å være glad for. Så mye å være takknemlig for.
Denne iskalde morgenen i slutten av februar henger månen fet og full i en krystallklar fjellnatt. Verden er min alene, og månen skinner visst bare for meg. Øyeblikket er magisk, mens natten blir til dag. Lukker jeg øynene kan jeg for mitt indre øre høre ulvenes hyl og reindsdyrflokkenes lydløse flukt inne på vidda. Gradestokken viser 17 gnistrende kuldegrader.
Det er vinterferie. Det føles som jeg nettopp har hatt juleferie, og nå er jeg jammen meg på vinterferie. Tar jeg ikke helt feil er det snart påskeferie også, før mai kommer og varmer oss opp med fridager i kø fram til sommerferien. Jeg er en fri mann i et fritt yrke, og kan reise på hytta uten å spørre andre enn lommeboka mi om lov.
Det er jeg glad for.
Jeg får betalt for å gjøre noen av de tingene jeg liker aller best å gjøre, som journalist, å skrive artikler og kommentarer i Startsidens Neste Klikk, eller – som coach – å spørre lure, forløsende spørsmål til flotte mennesker med selvinnsikt og vilje til forandring.
Det er jeg glad for.
Jeg bor i et land bare de færreste (relativt sett) har forstått vitsen med, hvilket er en av grunnene til at vi kan ha det så utrolig bra her.
Det er jeg glad for.
Jeg har en livspartner som stadig utfordrer meg og driver meg videre i livet, og jeg har barn som minner meg om at slutt på tøys og tull ikke betyr at man finner gull – snarere tvert imot.
Det er jeg glad for.
Jeg er gitt en robust sjel i en robust innpakning, i stand til å stå imot det meste livet måtte kunne bringe av storm og ruskevær.
Det er jeg glad for.
Det ligger 10-15 centimeter nysnø på vidda, og i kveld kommer gode venner for å tilbringe siste helg i vinterferien med oss.
Det er jeg glad for.
Jeg får betalt for den ubetalelige gleden det er å ha tusenvis av lesere som deg, som roser og riser, ler og gråter, mener og føler, tenker og sier, bare fordi jeg har satt noen takknemlige ord ned på en dataskjerm en iskald morgen i februar.
Det er jeg glad for.
Bakteppe 1
Denne takknemlighetsloggen har fulgt meg og Tirsdag morgen i veldig lang tid, og stadig dukket opp igjen. Den ble første gang publisert den 25. februar 2005. Jeg husker at det var en virkelig iskald morgen i slutten av februar. Det var den gangen det fremdeles var mer vanlig med tosifrede kuldegrader enn nullføre og sløsj på denne tiden av året.
Bakteppe 2
I vinterferien 2012 døde min bror. I mangel av kloke ord å bidra med i Tirsdag morgen den uken, republiserte jeg artikkelen den 28. februar det året med følgende etterord: «Døden setter livet i perspektiv og Tirsdag morgen på vent. Lederskap, produktivitet, kommunikasjon og innovasjon føltes plutselig ikke så viktig da en nær gikk bort nylig. En artikkel jeg skrev i vinterferien 2005 har jeg spadd ut av arkivene flere ganger. Nå gjør jeg det igjen.»
