Politimannen som satte kneet sitt på George Floyds nakke synliggjorde noe vi sjelden ser, men som mange likevel merker på kroppen hver dag: hvordan privilegier vi på subtilt vis gir eller får i kraft av etnisitet, kjønn, alder, funksjonsevne, påvirker hvem som ender som vinnere og hvem som ender som tapere – på jobben, og i samfunnet.
Det handler ikke om hudfarge, kjønn, alder og funksjonsgrad. Det spiller ingen rolle om du er ung eller gammel, svart eller hvit, utdannet eller udannet, mangler et bein eller løper maraton. Det er bare én ting som betyr noe.
I den norske modellen er alle parter enige om at vi er i samme båt, og om båten synker, så synker alle. Det har gitt et arbeidsliv preget av små forskjeller mellom høy og lav. Det regnes som en våre største styrker. Kan det også være vår største svakhet?
USA er ikke lenger mulighetenes land. Norge har overtatt som et av landene hvor det ikke spiller noen rolle hvor du kommer fra.
For amerikanerne har oddsene snudd. Hva skjedde?
Alle de rare folka. Alle de hardtarbeidende menneskene. De selger krydder og munnstykker, holder barnehjerter, og nikker og smiler med et kaffekrus som lommebok. Mangfold er fint. Alternativet er trist.