Den viktigste ingrediensen i lederskap

Den viktigste ingrediensen i lederskap

Det finnes mange oppskrifter på ledelse. Ingen av dem passer alle, mener Elin Ulset Nordseth. Men uansett hvordan du koker sammen ditt lederskap, er det én ingrediens du aldri kan droppe.

 

Dagens mediebilde med diskusjoner om ansvar og ledelse fikk meg til å reflektere over temaet gode lederegenskaper. Er det slik at det kan finnes noen oppskrift for det? Nei, mener jeg.

Min mening er at svaret er så enkelt som at vi er forskjellige mennesketyper. Ikke minst de vi leder, det noen synes er bra kan andre synes er en dårlig egenskap. Og vi kan nok klare å lære oss noen teknikker, og spille mer eller mindre på noen av våre personlige egenskaper. Men å bli en annen type enn man er – nei det tror jeg ikke vi kan klare over tid. Og vi klarer heller ikke være en person som absolutt alle kan like alt med.

Det bringer meg frem til den egenskapen jeg setter mest pris på, både hos min leder, mine ansatte og i det private liv: Ærlighet.

Jeg misliker – virkelig misliker – mennesker som ikke er ærlige. Det være seg jobb eller privat. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn et menneske som ser deg inn i øynene og lyver.

Jeg kan selvsagt se gjennom fingrene med de små hvite løgnene som vi alle kan komme med, for å beskytte andre menneskers følelser. Altså når det er bedre å ta en liten hvit en enn å si sannheten, og den lille hvite er i hensikt i å gjøre den andre godt. Men i all hovedsak liker jeg ikke løgn.

Åpenhet i kombinasjon med ærlighet. Man trenger nemlig ikke lyve som leder, man har lov å si “det ønsker jeg ikke å kommentere eller si noe om”. Det er mye bedre enn å servere en løgn. Som leder sitter man på mengder av informasjon som ikke skal offentliggjøres. Og det er det lov å synliggjøre, også internt i organisasjonen.

Det er liksom noe respektløst over det å lyve. Jeg kjenner iallefall at om noen lyver til meg, ja da respekterer de meg ikke. Er jeg ikke verd nok til at du kan være ærlig mot meg?

Og en ting som er sikkert: lyver du blir du som oftest på et eller annet tidspunkt gjennomskuet. Jeg har hatt et par mennesker i mitt liv som har vært notoriske løgnere. Og de blir tatt på det. Du oppdager sakte men sikkert at dette stemmer ikke med det man har blitt fortalt tidligere.

Jeg husker spesielt en episode godt. Dette var på en tidligere arbeidsplass hvor det var en sak som det var litt uenighet om i organisasjonen, og til dels hadde dette også berørt noen kunder. Jeg skulle ut i et kundemøte, og fikk siste oppdaterte versjon av sjefen før jeg gikk.

Kunden lurte og jeg svarte det sjefen hadde sagt. Så viser det seg altså at sjefen løy for meg for å gjøre seg selv bedre, og kunden hadde fått en annen historie fra en annen leder i vår organisasjon. Selvsagt var det jeg som av kunden ble mistenkeliggjort som, og det er ikke en situasjon som er særlig hyggelig. Oppvasken i etterkant skal jeg spare dere for, men å lyve for å “redde” seg selv er rett og slett ikke greit.

I tillegg har man med ærlighet mulighet til å bygge relasjoner ved å dele ting man ikke trenger å dele.

Et eksempel: For en tid tilbake opplevde jeg privat å slite i ekteskapet og etter den første sårbare perioden valgte jeg å fortelle mine kolleger om dette. Jeg trengte jo strengt tatt ikke gjøre det, men fremfor at mine kolleger i verste fall skulle lure på hva som var galt med sjefen sin valgte jeg å fortelle det som det var. Da opplevde jeg utelukkende positve støtteerklæringer. Og det er jo godt å se at sjefen også har en sårbar side, ikke sant?

Moralen min er: Hvis du ikke kan fortelle sannheten, så dropp å si noe!

Det koster å snakke norsk på jobben

Det koster å snakke norsk på jobben

Tidligere i vinter tok jeg taxi for å rekke en avtale på Grev Wedels Plass.

– Grev Wedels Plass, sa jeg. Men sjåføren var ikke fra Oslo eller Norge, og adressen var helt ukjent.
– Steen & Strøm, prøvde jeg. Det hjalp ikke mye.
– Akershus Festning, You know Akershus Festning, the Castle?
– No……
– Just drive…..

Og vi kom fram, faktisk nesten helt til døra, med litt peking og dirigering. Det meste lar seg gjøre hvis man er innstilt på å få det til.

Det er nesten forunderlig å se at innvandrere har erobret en næring med jobber som krever ekstremt mye publikumskontakt og lokalkunnskap. Mange av Oslos taxisjåfører kjenner verken norsk språk eller gatekartet i Oslo spesielt godt, men de klarer seg. Det er sikkert ikke lett bestandig, men de får det til.

Da er det verre med it-næringen. Her slipper ikke utlendinger til i samme grad.

– Det offentlige vil jo bare ha norskspråklige konsulenter, var det en leder som nylig uttalte til Computerworld.

Hvorfor er det slik? En erfaren systemutvikler med mastergrad fra Polen, som snakker godt engelsk, bør vel ha like gode forutsetninger for å skape verdi i it-bransjen i Oslo som en asiatisk taxisjåfør har for å finne fram i sentrum. Eller? Jo, det tror jeg sikkert. De fleste nordmenn som jobber med it snakker selv brukbart engelsk, så de vil kommunisere greit med en polsk kollega.

Så hvorfor er det likevel slik at ”det offentlige bare vil ha norskspråklige konsulenter”? For en økonom er det naturlig å tenke at det er markedet som regulerer dette. Så lenge det er tilstrekkelig tilgang på norskspråklige it-eksperter, så tar man de først. Kanskje det ikke er så stor mangel på it-kompetanse og ingeniører som det en kan få inntrykk av i media? Hvis offentlige prosjekteiere hadde opplevd en prekær ressursmangel, ville de trolig akseptert engelskspråklige kollegaer.

En annen forklaring er muligens at ”det offentlige har penger nok”. Det koster vesentlig mer å leie inn norske ressurser enn engelskspråklige, men den kostnaden er man villig til å ta. Det har vi tross alt råd til. Og konsulentprisene er jo ikke spesielt høye i Norge.

Flere private selskaper har åpnet opp for engelskspråklige ressurser. Det er neppe fordi lokalt ansatte i disse selskapene snakker bedre engelsk enn ansatte i offentlig virksomhet i Norge. Når de private har åpnet for engelskspråklige, så er det for å spare penger. Utenlandske konkurrenter kommer på banen, og økt konkurranse gir enda lavere kostnader.

Så mens det offentlige støvsuger markedet for norskspråklige it-eksperter, tar private bedrifter i mot engelskspråklige konkurrenter og benytter anledningen til å kutte kostnadene ytterligere.

Vel, kanskje vi som skriver og snakker norsk skal være glade for at noen i bransjen fortsatt hegner om oss. Det kan være tøft nok likevel. Vi får kose oss litt, så lenge vi kan.


Ukens Tirsdag morgen er skrevet av gjesteskribent Rolf Nævra, som driver et rekrutteringsbyrå med fokus på IT-eksperter. Er du interessert i å være gjesteskribent i Tirsdag morgen? Send meg dine tanker.

Pin It on Pinterest