Prisen for det vakreste vi vet

Prisen for det vakreste vi vet

«Det som ligner oss selv er det tryggeste av alt», skriver dagens gjesteskribent Even Bolstad. «Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet.  Det er ikke sikkert det bringer verden fremover.»

Funksjonshemmede sliter med å finne sin plass i arbeidslivet. Det koster dyrt. Bedre integrering ville gitt enorme gevinster – for samfunnet, virksomhetene og den enkelte.

Integrering tar tid. Det som for i dag fremstår som latterlig og forkastelig, var faktisk helt greit for noen år siden. Våre grunnlovsfedre stengte jødene ute av riket og inntil for noen tiår siden kunne man faktisk lese annonser i hovedstadpressen om at rom var til leie – men ikke for nordlendinger. (mer…)

Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Folk over 50 får ikke jobb, konstaterte Aftenposten på søndag. Bra min nye sjef ikke leste den før han signerte ansettelsesavtalen min. Jeg er 51 år, og begynte fredag i den første jobben på mer enn 16 år som jeg ikke har skapt selv. Her er seks ting jeg lærte underveis.

Den 1. juni 1995 var forrige gang jeg tok en jobb hvor lønn var en selvfølge. På dagen 17 år etter, 1. juni 2012, begynte jeg i fast jobb igjen.

Det er virkelig ingen selvfølge å få jobb etter fylte 50. Allerede ved passerte 40 begynner man å filtreres ut av søkerbunkene, og etter 50 er du i det store og det hele sjanseløs i ordinære ansettelsesprosesser. Arbeidsgivere – og ikke minst rekrutterings-firmaene – går på autopilot: (mer…)

De nye norske lederne er ikke fra Norge

De nye norske lederne er ikke fra Norge

Et samfunns fremskritt springer ut av individuelle drømmer. Når norske nordmenn slutter å drømme, overtar drømmene som fraktet nye nordmenn hit fra andre land.

Hver fjerde person du møter i gatene her i Oslo er av en annen etnisk opprinnelse enn norsk.

Det er en velsignelse.

Ikke minst for næringslivet.

En tid har jeg på oppdrag fra Alarga intervjuet store norske virksomheter om talentutvikling.

Som du vet er talent en naturressurs. Som andre naturressurser er den begrenset, selv om den til en viss grad er fornybar.

Alarga leverer råvarene til denne naturressursen. Det beste utvalget finner de blant første- og annengenerasjons nordmenn.

Garvede direktører, HR-sjefer, kommunikasjonsrådgivere og ingeniører får stjerner i blikket når de snakker om Alarga.

Herfra kommer unge mennesker med doble og triple mastergrader, 5-6-7 språk, sterk arbeidsmoral og -disiplin, store ambisjoner og flerkulturell forståelse. (mer…)

Det koster å snakke norsk på jobben

Det koster å snakke norsk på jobben

Tidligere i vinter tok jeg taxi for å rekke en avtale på Grev Wedels Plass.

– Grev Wedels Plass, sa jeg. Men sjåføren var ikke fra Oslo eller Norge, og adressen var helt ukjent.
– Steen & Strøm, prøvde jeg. Det hjalp ikke mye.
– Akershus Festning, You know Akershus Festning, the Castle?
– No……
– Just drive…..

Og vi kom fram, faktisk nesten helt til døra, med litt peking og dirigering. Det meste lar seg gjøre hvis man er innstilt på å få det til.

Det er nesten forunderlig å se at innvandrere har erobret en næring med jobber som krever ekstremt mye publikumskontakt og lokalkunnskap. Mange av Oslos taxisjåfører kjenner verken norsk språk eller gatekartet i Oslo spesielt godt, men de klarer seg. Det er sikkert ikke lett bestandig, men de får det til.

Da er det verre med it-næringen. Her slipper ikke utlendinger til i samme grad.

– Det offentlige vil jo bare ha norskspråklige konsulenter, var det en leder som nylig uttalte til Computerworld.

Hvorfor er det slik? En erfaren systemutvikler med mastergrad fra Polen, som snakker godt engelsk, bør vel ha like gode forutsetninger for å skape verdi i it-bransjen i Oslo som en asiatisk taxisjåfør har for å finne fram i sentrum. Eller? Jo, det tror jeg sikkert. De fleste nordmenn som jobber med it snakker selv brukbart engelsk, så de vil kommunisere greit med en polsk kollega.

Så hvorfor er det likevel slik at ”det offentlige bare vil ha norskspråklige konsulenter”? For en økonom er det naturlig å tenke at det er markedet som regulerer dette. Så lenge det er tilstrekkelig tilgang på norskspråklige it-eksperter, så tar man de først. Kanskje det ikke er så stor mangel på it-kompetanse og ingeniører som det en kan få inntrykk av i media? Hvis offentlige prosjekteiere hadde opplevd en prekær ressursmangel, ville de trolig akseptert engelskspråklige kollegaer.

En annen forklaring er muligens at ”det offentlige har penger nok”. Det koster vesentlig mer å leie inn norske ressurser enn engelskspråklige, men den kostnaden er man villig til å ta. Det har vi tross alt råd til. Og konsulentprisene er jo ikke spesielt høye i Norge.

Flere private selskaper har åpnet opp for engelskspråklige ressurser. Det er neppe fordi lokalt ansatte i disse selskapene snakker bedre engelsk enn ansatte i offentlig virksomhet i Norge. Når de private har åpnet for engelskspråklige, så er det for å spare penger. Utenlandske konkurrenter kommer på banen, og økt konkurranse gir enda lavere kostnader.

Så mens det offentlige støvsuger markedet for norskspråklige it-eksperter, tar private bedrifter i mot engelskspråklige konkurrenter og benytter anledningen til å kutte kostnadene ytterligere.

Vel, kanskje vi som skriver og snakker norsk skal være glade for at noen i bransjen fortsatt hegner om oss. Det kan være tøft nok likevel. Vi får kose oss litt, så lenge vi kan.


Ukens Tirsdag morgen er skrevet av gjesteskribent Rolf Nævra, som driver et rekrutteringsbyrå med fokus på IT-eksperter. Er du interessert i å være gjesteskribent i Tirsdag morgen? Send meg dine tanker.

Pin It on Pinterest