Prisen for det vakreste vi vet

Prisen for det vakreste vi vet

«Det som ligner oss selv er det tryggeste av alt», skriver dagens gjesteskribent Even Bolstad. «Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet.  Det er ikke sikkert det bringer verden fremover.»

Funksjonshemmede sliter med å finne sin plass i arbeidslivet. Det koster dyrt. Bedre integrering ville gitt enorme gevinster – for samfunnet, virksomhetene og den enkelte.

Integrering tar tid. Det som for i dag fremstår som latterlig og forkastelig, var faktisk helt greit for noen år siden. Våre grunnlovsfedre stengte jødene ute av riket og inntil for noen tiår siden kunne man faktisk lese annonser i hovedstadpressen om at rom var til leie – men ikke for nordlendinger.

Kvinner har jobbet seg inn til sin rettmessige plass i arbeidslivet, mens seniorene blir stadig mer etterspurt etter hvert som underskuddet på arbeidskraft plager virksomhetene mer og mer. Innvandrere sliter fortsatt. Selv andre generasjon godt integrerte mennesker som vil og kan stenges ute fordi de ikke heter Ola eller Kari og ikke går i kirken hver julaften.

Det er dumskap satt i system.

Noen sårbare grupper er omfattet av den såkalte IA-avtalen; samarbeidet som skal gi et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen har imidlertid feilet på særlig ett område og i forhold til en gruppe:

«Funkisene» står fortsatt utenfor.

Ikke alle kan bidra fullt og helt eller tre rett inn i alle roller. Men mange kan bidra mye; langt mer enn hva mange virksomheter tar inn over ser og handler i forhold til.

Skjønt «virksomheter» er kanskje gal benevnelse på hvor utfordringen sitter. Det handler om enkeltindivider som hele tiden tar avgjørelser om ansettelser og avslag: beslutninger som lett tipper i disfavør av de funksjonshemmede.

«det som ligner oss selv er jo det tryggeste av alt»
I rekruttering foretrekker vi det trygge. Og det som ligner oss selv er jo det tryggeste av alt. Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet – oss selv og dem som står oss nær.  Men det er ikke sikkert det bringer verden særlig fremover.

Det handler om diskriminering. Ikke nødvendigvis i vond mening, men fordi vi som rekrutterer ikke gjør modige valg i den risikosporten ansettelser vitterlig er. Vi tror og mener mye om ting vi ikke vet særlig mye om. Slik formes handlinger. På samme måte som våre forfedre faktisk visste lite om kvinner i arbeidslivet – og tok feil – er det mange som ruller forbi dagens rekrutterere uten å få vist hva de går glipp av.

Alt snakket om diskriminering og at «det ikke nytter» gjør noe med de fleste av oss, i flere av livets situasjoner. Det skaper tillært hjelpeløshet.  Å få en jobb handler i bunn og grunn om å selge egen arbeidskraft.

Det er vanskelig å selge et produkt man ikke tror på selv. Det gjelder å vite hva man kan bidra med, fremføre sitt budskap med troverdighet og fokusere på hva man faktisk kan og forklare hvordan man kan og vil bidra.

Når man først er ansatt møter man krav om prestasjoner. Mange vokser på dette og er flinke til å stille krav til seg selv. Andre sliter også der.

Norge har et høyt antall uføretrygdede. Alt for høyt. Mange må dele skylden – mange kan gjøre noe for å rette på situasjonen. Både virksomheter, leger, myndigheter og noen av de enkeltindivider som har forlatt arbeidslivet kan og bør ta tak. Antall uføretrygdede ganget opp med ytelser pr trygdet utgjør enorme beløp.

I tillegg kommer alternativkosten; det vi kunne skapt av verdier om ressursene var tatt i bruk. Over tid er det et økonomisk samfunnssløseri som selv ikke Norge kan bære.

Virksomhetene sliter med høy turnover og mangel på arbeidskraft. Vi kunne skapt større verdier om flere hadde hatt mot til å ansette og klarte å tilrettelegge for restarbeidsevne.

Sist men ikke minst er det den enkelte «funkis» som betaler en pris for utestengelsen. Ikke bare økonomisk, men også i forhold til verdien av å bidra i samfunnet og gleden av å være del av et sosialt fellesskap.

Denne gjesteartikkelen fra Even Bolstad i HR Norge er tidligere trykket som gjesteartikkel i bladet KABBnytt

Even Bolstad on EmailEven Bolstad on FacebookEven Bolstad on Linkedin
Even Bolstad
Daglig leder @ HR Norge
Even Bolstad er daglig leder i HR Norge.
Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Folk over 50 får ikke jobb, konstaterte Aftenposten på søndag. Bra min nye sjef ikke leste den før han signerte ansettelsesavtalen min. Jeg er 51 år, og begynte fredag i den første jobben på mer enn 16 år som jeg ikke har skapt selv. Her er seks ting jeg lærte underveis.

Den 1. juni 1995 var forrige gang jeg tok en jobb hvor lønn var en selvfølge. På dagen 17 år etter, 1. juni 2012, begynte jeg i fast jobb igjen.

Det er virkelig ingen selvfølge å få jobb etter fylte 50. Allerede ved passerte 40 begynner man å filtreres ut av søkerbunkene, og etter 50 er du i det store og det hele sjanseløs i ordinære ansettelsesprosesser. Arbeidsgivere – og ikke minst rekrutterings-firmaene – går på autopilot: (mer…)

De nye norske lederne er ikke fra Norge

De nye norske lederne er ikke fra Norge

Et samfunns fremskritt springer ut av individuelle drømmer. Når norske nordmenn slutter å drømme, overtar drømmene som fraktet nye nordmenn hit fra andre land.

Hver fjerde person du møter i gatene her i Oslo er av en annen etnisk opprinnelse enn norsk.

Det er en velsignelse.

Ikke minst for næringslivet.

En tid har jeg på oppdrag fra Alarga intervjuet store norske virksomheter om talentutvikling.

Som du vet er talent en naturressurs. Som andre naturressurser er den begrenset, selv om den til en viss grad er fornybar.

Alarga leverer råvarene til denne naturressursen. Det beste utvalget finner de blant første- og annengenerasjons nordmenn.

Garvede direktører, HR-sjefer, kommunikasjonsrådgivere og ingeniører får stjerner i blikket når de snakker om Alarga.

Herfra kommer unge mennesker med doble og triple mastergrader, 5-6-7 språk, sterk arbeidsmoral og -disiplin, store ambisjoner og flerkulturell forståelse. (mer…)

Det koster å snakke norsk på jobben

Det koster å snakke norsk på jobben

Tidligere i vinter tok jeg taxi for å rekke en avtale på Grev Wedels Plass.

– Grev Wedels Plass, sa jeg. Men sjåføren var ikke fra Oslo eller Norge, og adressen var helt ukjent.
– Steen & Strøm, prøvde jeg. Det hjalp ikke mye.
– Akershus Festning, You know Akershus Festning, the Castle?
– No……
– Just drive…..

Og vi kom fram, faktisk nesten helt til døra, med litt peking og dirigering. Det meste lar seg gjøre hvis man er innstilt på å få det til.

Det er nesten forunderlig å se at innvandrere har erobret en næring med jobber som krever ekstremt mye publikumskontakt og lokalkunnskap. Mange av Oslos taxisjåfører kjenner verken norsk språk eller gatekartet i Oslo spesielt godt, men de klarer seg. Det er sikkert ikke lett bestandig, men de får det til.

Da er det verre med it-næringen. Her slipper ikke utlendinger til i samme grad.

– Det offentlige vil jo bare ha norskspråklige konsulenter, var det en leder som nylig uttalte til Computerworld.

Hvorfor er det slik? En erfaren systemutvikler med mastergrad fra Polen, som snakker godt engelsk, bør vel ha like gode forutsetninger for å skape verdi i it-bransjen i Oslo som en asiatisk taxisjåfør har for å finne fram i sentrum. Eller? Jo, det tror jeg sikkert. De fleste nordmenn som jobber med it snakker selv brukbart engelsk, så de vil kommunisere greit med en polsk kollega.

Så hvorfor er det likevel slik at ”det offentlige bare vil ha norskspråklige konsulenter”? For en økonom er det naturlig å tenke at det er markedet som regulerer dette. Så lenge det er tilstrekkelig tilgang på norskspråklige it-eksperter, så tar man de først. Kanskje det ikke er så stor mangel på it-kompetanse og ingeniører som det en kan få inntrykk av i media? Hvis offentlige prosjekteiere hadde opplevd en prekær ressursmangel, ville de trolig akseptert engelskspråklige kollegaer.

En annen forklaring er muligens at ”det offentlige har penger nok”. Det koster vesentlig mer å leie inn norske ressurser enn engelskspråklige, men den kostnaden er man villig til å ta. Det har vi tross alt råd til. Og konsulentprisene er jo ikke spesielt høye i Norge.

Flere private selskaper har åpnet opp for engelskspråklige ressurser. Det er neppe fordi lokalt ansatte i disse selskapene snakker bedre engelsk enn ansatte i offentlig virksomhet i Norge. Når de private har åpnet for engelskspråklige, så er det for å spare penger. Utenlandske konkurrenter kommer på banen, og økt konkurranse gir enda lavere kostnader.

Så mens det offentlige støvsuger markedet for norskspråklige it-eksperter, tar private bedrifter i mot engelskspråklige konkurrenter og benytter anledningen til å kutte kostnadene ytterligere.

Vel, kanskje vi som skriver og snakker norsk skal være glade for at noen i bransjen fortsatt hegner om oss. Det kan være tøft nok likevel. Vi får kose oss litt, så lenge vi kan.


Ukens Tirsdag morgen er skrevet av gjesteskribent Rolf Nævra, som driver et rekrutteringsbyrå med fokus på IT-eksperter. Er du interessert i å være gjesteskribent i Tirsdag morgen? Send meg dine tanker.

Pin It on Pinterest