Likhetens pris På tide å remodellere den norske modellen?

Likhetens pris På tide å remodellere den norske modellen?

Vi er stolte av hvor liten forskjell det er mellom høy og lav i norsk arbeidsliv. Det regnes som en våre største styrker. Kan det også være vår største svakhet?

I den norske modellen er alle parter enige om at vi er i samme båt, og om båten synker, så synker alle. Det har gitt et arbeidsliv preget av små forskjeller mellom høy og lav.

Men det finnes en mørkere versjon:

Den norske likhetskulturen sementerer et homogent arbeidsliv hvor det ikke er plass til «annerledestenkende». Våre flate strukturer, som vi er så inderlig stolte av, opprettholder makten til en diskret elite og sikrer at de kan fortsette å «leke sammen» i sandkassa i kulissene.

Hmmm….

«De siste 20-30 årene har det internasjonalt vært en klar trend med å ansette folk som gjerne utfordrer etablerte sannheter», sa Anna Kirah i et intervju jeg gjorde med henne for HR Norge for en tid tilbake.

«Men ikke i Norge», la hun til. «Norge er en versting» og norske ledere «ansetter sin egen fanklubb i stedet for noen som kan utfordre det etablerte tankesettet».

Anna Kirah er amerikansk, men vokste opp i Kina. At hun mot slutten av sin eventyrlige karriere har valgt å slå seg ned i Norge er av takknemlighet og kjærlighet til dette landet.

Den man elsker tukter man.

Og det var virkelig harde ord hun kom med i det nevnte intervjuet.

Anna har ikke selv sysselsettingsproblemer. Hun driver, som mange innvandrere, sin egen virksomhet, og greier seg åpenbart veldig fint.

Men både før og etter det møtet har jeg stadig møtt mennesker og historier som underbygger at ikke alt er som det skal være i paradiset.

De siste ukene har tre mennesker som står utenfor arbeidslivet (og gjerne vil inn) oppsøkt meg. En av dem er Nikol Mard fra Tsjekkia. Hun kom til Norge som «trailing spouse». I bagasjen har hun en solid utdannelse, et vinnende vesen og flere språk – rimelig godt norsk inkludert.

Hun har søkt, og søkt og søkt.

Men hun blir aldri innkalt til intervju.

«Én gang ble jeg innkalt til intervju», forteller hun. «Og det var basert på en anbefaling fra en nordmann.»

Derfor starter hun nå en organisasjon som skal gjøre det lettere for «trailing spouses» å komme i kontakt med innsidere i det norske arbeidslivet som kan åpne dører for trailerne.

Nikol har tatt en master som ser på offisiell norsk integrasjonspolitikk i praksis. Kort fortalt fastslår den at: i Norge er arbeid nøkkelen til integrasjon; og med «integrasjon» mener vi at du snakker, tenker og handler som en nordmann.

Du kan godt være annerledes bare du ikke tvinger oss til å tenke annerledes.

Og du må gjerne stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter, så lenge det ikke rokker ved det etablerte.

Den andre som kom til meg var en nedslått, duknakket ungarer. Han har en doktorgrad i et fagområde jeg ikke kan uttale engang. Han ble i sin tid headhuntet til en jobb i en ingeniørbedrift i Oslo. Så kom nedbemanningen, og han forsvant ut. Døren til det norske arbeidslivet smalt igjen bak ham og den har vist seg kav umulig å åpne igjen.

At han snakker litt knotete norsk, har et navn med opptil flere rare bokstaver i, og i tillegg har passert femti, mer enn veier opp for kompetansen, kunnskapen og erfaringen han har med seg.

Når jeg ser og hører om slike skjebner tar jeg inn over meg håpløsheten, maktesløsheten og den gjensidige tragedien, slik man tar inn over seg en naturkatastrofe: det er ille, men utenfor vår kontroll.

Vi er på en måte alle ofre for disse holdningene, født av likhet, og så dypt fundert i det norske grunnfjellet at det føles som en umulig oppgave å endre.

Den tredje som kom til meg hadde lest forrige ukes Tirsdag morgen på bussen før hun traff meg. Nå satt hun overfor meg på Kroghs kaffebar og gråt.

«Det med rang og privilegier traff meg midt i hjertet», forklarte hun mens hun tørket tårene.

Hun er ikke utlending, men hun har et par andre «skavanker» sett fra en firkantet rekrutterers perspektiv.

For det første er hun kvinne.

For det andre er hun over femti.

Etter en lang, suksessrik karriere i et stort, norsk, internasjonalt telekomselskap (hvem kan det være?), kom nedbemanningsdemonen til hennes avdeling. Demonen så ikke på gode resultater, erfaring, unike kunderelasjoner, fleksibilitet og omstillingsevne.

Den så bare ett tall: alderen hennes.

Hun og jevnaldrende kolleger ble satt på gata med sluttpakke og lykkønskninger.

Nå ville hun snakke med meg om samfunnets holdninger til folk over femti. Kanskje starte en holdningskampanje.

«Dropp det», var mitt råd. «Du vil kjempe mot vindmøller, og selv om det er en verdig kamp, trenger du nå først og fremst å kjempe for din egen tilværelse og behov.»

Så fortalte jeg historien om vepsen i vinduskarmen.

Den kan du lese her.

Kortversjonen er: om du tar rennafart og løper for full fart mot en stengt dør får du i beste fall en knust dør og et erstatningskrav mot deg.

Stopp, trekk pusten, og se om det fins en annen vei.

Den går til alle dere som ikke passer inn i den norske likhetstankegangen.

I alt dette er det ikke først og fremst enkeltskjebnene som bekymrer meg. De greier seg, stort sett. Vi ser for eksempel at innvandrere og arbeidsføre folk over 50 svært ofte finner en vei inn i arbeidslivet igjen som gründere.

Nei, det som bekymrer meg er opplevelsen av at vi i en verden preget av disruptiv digitalisering, åpenbart fremdeles sliter med å finne plass til potensielt «disruptive» medarbeidere i våre etablerte virksomheter.

Det er et rødt flagg for A/S Norge.

Og det starter på sett og vis med kundene.

Nikol fortalte om en norsk venn, leder i en bedrift som vokser og ansetter. Han er gift med en utlending. Nylig utlyste han en stilling som passet ektefellens profil perfekt.

Men han valgte en annen.

«Jeg skulle gjerne ansatt henne, men … det er kundene», sa han.

«Jeg er redd for å støte fra oss kundene.»

God tirsdag.


PS. Har du lyst til å dykke lenger ned i disse problemstillingene for større bevissthet blant dine medarbeidere, eller andre interessenter? Ta kontakt for å diskutere hvordan vi kan jobbe med mangfold i form av et foredrag eller en workshop.


Kilder, inspirasjon og fordypning

Oppslagsfoto: Pixabay CC BY 3,0


Mer om mangfold på Tirsdag morgen

Rang og privilegier

Rang og privilegier Alle er vi like. Men hvem er likest?

En god og godt voksen venninne opplevde gang på gang at mennesker hun møtte på sin vei snakket om henne ...
De som bygger det nye Norge

De som bygger det nye Norge

For 30 år siden var en gründer synonymt med en svindler. For 20 år siden var en gründer en spekulant ...
Å holde barnehjerter i hendene

Å holde barnehjerter i hendene

Alle de rare folka. Alle de hardtarbeidende menneskene. De selger krydder og munnstykker, holder barnehjerter, og nikker og smiler med ...
Prisen for det vakreste vi vet

Prisen for det vakreste vi vet

Vår søken etter trygghet koster oss dyrt for alt vi overser. Even Bolstad i HR Norge skriver om arbeidsmarkedets iboende ...
Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Folk over 50 får ikke jobb, konstaterte Aftenposten på søndag. Bra min nye sjef ikke leste det før han signerte ...
De nye norske lederne er ikke fra Norge

De nye norske lederne er ikke fra Norge

Hver fjerde person du møter i gatene her i Oslo har en unorsk opprinnelse. Det er en velsignelse. Deres drømmer ...
Det koster å snakke norsk på jobben

Det koster å snakke norsk på jobben

Du kan åpenbart bli drosjesjåfør i Oslo uten å kunne et ord norsk eller kunne et eneste gatenavn. Men IT-konsulenter ...
Livet på den andre siden

Livet på den andre siden

7. september 1996 kl 13:13 tikket en epost inn til meg. Den var det første hammerslaget i det som skulle bli ...
Hvordan Benedict Bocek påvirket Orklas samfunnsansvar

Hvordan Benedict Bocek påvirket Orklas samfunnsansvar

Benedikt Bocek, en økonomistudent med foreldre fra Tsjekkia, tok sommerjobb i Orkla. Arbeidet han gjorde da, og senere som Alarga-stipendiat ...
Mangfold som forretningsstrategi

Mangfold som forretningsstrategi

Han snakker svensk, men regner seg ikke som svensk. Ikke som norsk heller. Eller amerikaner, belgier, franskmann, engelskmann eller sveitser ...
Vår uutnyttede naturressurs

Vår uutnyttede naturressurs

Vel 10 prosent av de som lever i Norge har en etnisk og kulturell bakgrunn som ikke inkluderer brunost og ...
Statkrafts nye, miljøvennlige ressurs

Statkrafts nye, miljøvennlige ressurs

Sløsing er et fy-ord i Statkraft. Mangelfull utnyttelse av ressurser er ikke bare et økonomisk spørsmål, det er også et ...
Loading...

 


Rang og privilegier Alle er vi like. Men hvem er likest?

Rang og privilegier Alle er vi like. Men hvem er likest?

Da jeg kom hjem fra jobb var det en håndverker der. Det var min kjære som hadde bestilt ham, planlagt hva han skulle gjøre og lagt alt til rette. De diskuterte ivrig ulike løsninger.

I det jeg kom inn i leiligheten, ble hun brått usynlig.

Nå var det meg han henvendte seg til som antatt autoritet og beslutningstaker.

Håndverkeren ga meg et privilegium i kraft av mitt kjønn.

Det kunne ikke vært mer urettferdig.

Men det er helt normalt.

En god og godt voksen venninne opplevde gang på gang at mennesker hun møtte på sin vei snakket om henne til hennes følge, over hodet hennes, som om hun var en hund eller et lite barn.

Hun satt i rullestol.

Min venninne ble fratatt privilegier i kraft av sin fysikk.

Det kunne ikke vært mer urettferdig.

Men det er helt normalt.

I vår kultur har vi i stor grad brutt ned formelle hierarkiske strukturer til en stor, konsensusdrevet, kollektiv dugnad. Administrerende direktør og truckfører spiller på samme lag, og er like viktige begge to.

Alle er like.

Derfor må vi finne mer subtile måter å avgjøre hvem som likevel er litt likere.

For et sted på rangstigen står du, uansett.

Her er noe av det som avgjør den relative rangeringen vi ubevisst gjør av oss selv og hverandre:

  • Hvor du kommer fra: Hvilken etnisk gruppe tilhører du? Er du norsk, barn av innvandrerforeldre, eller nylig ankommet landet? Hvor bor du? Hvem er din familie? Hva er din sosiale tilhørighet? Er du gift, skilt, singel? Hva er din religion eller mangel på?
  • Hvilke grupper du identifiserer deg med: Er du intellektuell? Er du småbarnsforelder? Er du rotarianer, student, nazist, miljøaktivist?
  • Hva folk ser: Hva er ditt kjønn? Hvordan ser du ut? Hvordan kler du deg? Sitter du i rullestol? Går du med krykker? Er du tykk eller tynn, ung eller gammel, stygg eller pen?
  • Hva du representerer: Hvilken posisjon har du? Hva har du oppnådd? Hvilken arbeidsgiver har du?
  • Din kompetanse: Hvilken utdanning har du? Hva kan du? Hva er din faglige forankring?

Rang kan bli et dop, på godt og vondt. Den eplekjekke oppkomlingen i sin røde Lamborghini kan ha tatt en overdose av rang-dopet.

For mye negativ rang kan gi motsatt effekt.

Rang gir privilegier. Når du glemmer at dine privilegier er knyttet til din rang, er du i fare. For når oppkomlingen går konk og Lamborghinien går på tvangsauksjon, mister han ikke bare fysiske bevis på suksess, han mister hele sin identitet.

Det er også helt normalt.

Men ikke så gøy.

Utfordringen er å skille mellom de roller din rang gir deg og hvem du innerst inne er. De privilegiene du får i kraft av din rang er en bonus. De kan du feire.

Kjøper du den via denne linken gir du TM noen ører. 🙂

Enten du er leg eller lærd, sjåfør eller direktør, vestkantgutt eller innvandrerjente: her har du en hjemmelekse, inspirert av Arnold Mindells Sitting in the Fire:

  1. Kartlegg dine privilegier for eksempel ved å stille deg selv disse spørsmålene:
    • Identitetsrelaterte privilegier: Hvilke privilegier har du eller mangler du på grunn av nasjonalitet? Har du intellektuell, sosial eller finansiell makt? Hvilke privilegier er knyttet til å ha en god fysikk og helse? Hvilke privilegier følger ditt kjønn? Hva gjør du som du er stolt av? Er det din inntjeningskapasitet, din utdannelse, måten din familie behandles, din alder? Frykter andre din erfaring? Hva eier du som andre gjerne vil ha? Hvilke privilegier er knyttet til ditt morsmål? Din utdannelse? Er du en god taler? En trygg leder?
    • Psykologiske privilegier: Hvis du ikke opplever problemer knyttet til barndommen din, er du allerede i en psykologisk rang de fleste andre ikke har. Våkner du opp om morgenen og gleder deg til dagen? Når du gjør det, nyter du privilegier andre ikke har. Føler du deg sentrert og ubekymret om fremtiden? Du har psykologisk rang. Hva er dine personlige teknikker for å håndtere spenning og problemer? Hvis de er gode har du mental rang.
    • Posisjon: Tenk på organisasjonen du tilhører. Hvor er du i hierarkiet? Hvilke offisielle anerkjennelser har du? Svarer du til andre? Svarer andre til deg?
  2. Feire dine privilegier, og bruk dem til egen og andres fordel. Vær takknemlig for ditt hell og hva du slipper unna på grunn av dine privilegier. Hvis du ikke føler at du har noen privilegier å feire, vurder muligheten av at du har internalisert omverdenens syn på din rase, kjønn, seksuell legning, fysikk eller annet, og dermed gjort deg fordomsfull overfor deg selv. Eller kanskje føler du at det ikke er noe å feire fordi du føler deg skyldig ved å ha noe andre ikke har?
  3. Velg et av dine sterkeste privilegier og spør deg selv hvordan du i dag bruker det. Tenk på individer eller grupper som ikke har disse privilegiene. Kan du dele eller bruke dine privilegier til å gjøre andre stolte av sine, eller få problemer frem, og redusere fordommer? Er det friksjon i luften rundt deg? Hvordan kan dette henge sammen med dine privilegier? Hvilke ubevisste beskjeder sender du når du ikke anerkjenner egen rang? Hvordan kan du bruke dine privilegier til å endre din organisasjon, ditt samfunn eller hele verden?

God tirsdag.


Første gang publisert 24.05.11 med tittelen «Rang, rus og rullestol». Redigert og republisert 13.02.18. Oppslagsfoto Wikimedia Commons. 

Lignende ting

De som bygger det nye Norge

De som bygger det nye Norge

For 30 år siden var en gründer nærmest synonymt med en svindler. For 20 år siden var en gründer en litt tvilsom spekulant og lykkejeger. I dag er de nasjonens redningskvinner og -menn, de som skal bygge vår fremtid og sikre vår velstand forankret i norske verdier.

Mange av dem snakker ikke norsk.

Det var i en artikkel i Aftenposten i 2004 definisjonene av ordet «gründer» (mer…)

Å holde barnehjerter i hendene

Å holde barnehjerter i hendene

«Hva jobber du med?», spurte Inger Marie mens hun stakk nålen inn i armen min.

«Jeg lever av å stille folk spørsmål», svarte jeg.

«Ingen svar?»

«Ingen svar. Bare spørsmål. Hva med din jobb? Hvordan er det egentlig å leve av å tappe blod av folk? Har du gjort det lenge?»

«Siden desember», svarte hun. «Jeg liker det godt. Det er flere interessante mennesker å snakke med her i blodbanken enn på nyfødtavdelingen hvor jeg var før.»

Det kunne jeg forstå.

«Hva snakker du med dem om?»

«Som regel spør jeg hva de jobber med», svarte hun. «Folk har så mange rare jobber. Som din.»

Vi snakket om noen av de rare yrkene vi har møtt. Det var han som levde av å reise rundt i landet for å besøke pølsemakere med det siste innen lekre pølsekrydderier. En annen solgte munnstykker til bensinpumpeslanger. Han visste hvilke bensinstasjoner som har de raskeste pumpene. Nyttig kunnskap å ha en hustrig vinterdag.

Inger Marie gikk for å sjekke blodprosenten, og jeg gled inn i tanker om mangfold i yrkeslivet. Jeg tenkte på rom-tiggeren på Vulkan som hver dag fra 7-17 i lang, lang tid satt ved innkjøringen til Westerdals. Det var jobben hans: Nikke og smile til de som går forbi. En hederlig jobb med lange, utakknemlige arbeidsdager og dårlig lønn. Nå er han ikke der lenger. Lurer på hvor han er.

Jeg tenkte også på hun som gikk foran meg i regnet gjennom Ullevål Hageby og slepte på en Elkjøp-pose med en diger Wilfa kjøkkenmaskin. Den var nesten like stor som henne. Da hun stoppet for å skifte grep på posen kom jeg opp på siden av henne. Jeg tilbød en hjelpende hånd, og snart bar vi posen i hver vår hank mens jeg prøvde å balansere min paraply over oss begge i det sildrende regnet.

«Hva lever du av?», spurte jeg.

«Jeg holder barnehjerter i hendene mine», sa hun på en syngende langt-inni-fjordane-dialekt.

Svaret satte meg litt ut.

«Du mener…bokstavlig talt?»

«Bokstavlig talt. Jeg er perfusjonist med spesialisering i barnehjerter. Hver dag passer jeg på at hjertesyke barns hjerter får det de trenger under operasjonen.»

Det var rent poetisk i all sin gru.

«Blodprosenten er 14,3», sa Inger Marie. «Nå kan du slappe av til klokka ringer. Husk å drikke godt. Skal jeg hente mer vann til deg?»

Jeg lente meg tilbake og lot tankene flyte inn over meg igjen. Mangfold. Det er fint med mangfold. Alle de rare folka. Alle de hardtarbeidende menneskene som gjør så godt de kan. De selger krydder og munnstykker til bensinpumper, de holder barnehjerter, og de er profesjonelle nikkere og smilere med et kaffekrus som lommebok. Noen lever av å tappe blod av oss andre mens de lytter til historier fra livene våre. Noen lever av å gi svar. Andre lever av å stille spørsmål.

Her bor vi sammen på en smal kyststripe på en liten jord i et uendelig verdensrom og gjør det vi kan så godt vi kan. Det gjør meg varm om hjertet.

I det norske mangfoldet er det høyt under taket. Vi har til og med mennesker her som får mangfoldets støtte til å advare mot mangfold, og andre som får betalt for å drive dialog gjemt i en nikab.

Og jeg tenker at sånn skal det også være. Vi skal ha plass til alle. Alle skal med.

Det finnes tross alt bare ett alternativ til mangfold.

Enfold.

God tirsdag.

PS. Likte du dette? Del gjerne i dine sosiale medier, og kommentarer settes også stor pris på.


Oppslagsfoto: Pixabay (CC0)

 

Prisen for det vakreste vi vet

Prisen for det vakreste vi vet

«Det som ligner oss selv er det tryggeste av alt», skriver dagens gjesteskribent Even Bolstad. «Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet.  Det er ikke sikkert det bringer verden fremover.»

Funksjonshemmede sliter med å finne sin plass i arbeidslivet. Det koster dyrt. Bedre integrering ville gitt enorme gevinster – for samfunnet, virksomhetene og den enkelte.

Integrering tar tid. Det som for i dag fremstår som latterlig og forkastelig, var faktisk helt greit for noen år siden. Våre grunnlovsfedre stengte jødene ute av riket og inntil for noen tiår siden kunne man faktisk lese annonser i hovedstadpressen om at rom var til leie – men ikke for nordlendinger.

Kvinner har jobbet seg inn til sin rettmessige plass i arbeidslivet, mens seniorene blir stadig mer etterspurt etter hvert som underskuddet på arbeidskraft plager virksomhetene mer og mer. Innvandrere sliter fortsatt. Selv andre generasjon godt integrerte mennesker som vil og kan stenges ute fordi de ikke heter Ola eller Kari og ikke går i kirken hver julaften.

Det er dumskap satt i system.

Noen sårbare grupper er omfattet av den såkalte IA-avtalen; samarbeidet som skal gi et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen har imidlertid feilet på særlig ett område og i forhold til en gruppe:

«Funkisene» står fortsatt utenfor.

Ikke alle kan bidra fullt og helt eller tre rett inn i alle roller. Men mange kan bidra mye; langt mer enn hva mange virksomheter tar inn over ser og handler i forhold til.

Skjønt «virksomheter» er kanskje gal benevnelse på hvor utfordringen sitter. Det handler om enkeltindivider som hele tiden tar avgjørelser om ansettelser og avslag: beslutninger som lett tipper i disfavør av de funksjonshemmede.

«det som ligner oss selv er jo det tryggeste av alt»
I rekruttering foretrekker vi det trygge. Og det som ligner oss selv er jo det tryggeste av alt. Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet – oss selv og dem som står oss nær.  Men det er ikke sikkert det bringer verden særlig fremover.

Det handler om diskriminering. Ikke nødvendigvis i vond mening, men fordi vi som rekrutterer ikke gjør modige valg i den risikosporten ansettelser vitterlig er. Vi tror og mener mye om ting vi ikke vet særlig mye om. Slik formes handlinger. På samme måte som våre forfedre faktisk visste lite om kvinner i arbeidslivet – og tok feil – er det mange som ruller forbi dagens rekrutterere uten å få vist hva de går glipp av.

Alt snakket om diskriminering og at «det ikke nytter» gjør noe med de fleste av oss, i flere av livets situasjoner. Det skaper tillært hjelpeløshet.  Å få en jobb handler i bunn og grunn om å selge egen arbeidskraft.

Det er vanskelig å selge et produkt man ikke tror på selv. Det gjelder å vite hva man kan bidra med, fremføre sitt budskap med troverdighet og fokusere på hva man faktisk kan og forklare hvordan man kan og vil bidra.

Når man først er ansatt møter man krav om prestasjoner. Mange vokser på dette og er flinke til å stille krav til seg selv. Andre sliter også der.

Norge har et høyt antall uføretrygdede. Alt for høyt. Mange må dele skylden – mange kan gjøre noe for å rette på situasjonen. Både virksomheter, leger, myndigheter og noen av de enkeltindivider som har forlatt arbeidslivet kan og bør ta tak. Antall uføretrygdede ganget opp med ytelser pr trygdet utgjør enorme beløp.

I tillegg kommer alternativkosten; det vi kunne skapt av verdier om ressursene var tatt i bruk. Over tid er det et økonomisk samfunnssløseri som selv ikke Norge kan bære.

Virksomhetene sliter med høy turnover og mangel på arbeidskraft. Vi kunne skapt større verdier om flere hadde hatt mot til å ansette og klarte å tilrettelegge for restarbeidsevne.

Sist men ikke minst er det den enkelte «funkis» som betaler en pris for utestengelsen. Ikke bare økonomisk, men også i forhold til verdien av å bidra i samfunnet og gleden av å være del av et sosialt fellesskap.

Denne gjesteartikkelen fra Even Bolstad i HR Norge er tidligere trykket som gjesteartikkel i bladet KABBnytt

Even Bolstad on EmailEven Bolstad on FacebookEven Bolstad on Linkedin
Even Bolstad
Daglig leder @ HR Norge
Even Bolstad er daglig leder i HR Norge.

Pin It on Pinterest