Marilyn, jeg og det gamle Egypt

Marilyn, jeg og det gamle Egypt

Jeg lurer på hva arkeologene vil tenke og si når de om 3-4.000 år graver Las Vegas ut av ørkensanden.

Jeg befinner meg i 32. etasje i Mandalay Bay Hotel & Casino i Las Vegas. Det er grytidlig morgen her og tidlig ettermiddag i hodet mitt, som fremdeles opererer på Oslo-tid. Under meg blinker denne usannsynlige byen blidt i glade neonlys.

Rett nedenfor meg ligger det en svart, gigantisk glasspyramide som kaller seg hotell Luxor. Fra toppen av pyramiden sender en lyskaster en stråle flere kilometer opp mot himmelen.

Nede på stripa står det et Eiffel-tårn, halve størrelsen av det som står i Paris. Mange amerikanere er ganske sure på franskmennene fordi de absolutt skulle sette opp en dobbelt så stor kopi av dette tårnet i Paris.

Selveste Frihetsgudinnen har også flyttet til Vegas. Hun står strunk og stram utenfor New York, New York, et hotell som later som det er en bit av Manhattans skyline. Hotellet roper til deg med store plakater at det er «the greatest city in Las Vegas».

Inne i «The Venetian»har de laget en kopi av kanalene i Venezia, og plassene rundt, Markus-plassen og de mest kjente broene inkludert.

Andre spesielle hoteller inkluderer utrolige Caesar’s Palace, Bellagio, Mirage og Excalibur.

Hele byen er i grunnen en kjempesvær kunstig fasade, et gedigent tivoli.

Spillebyens kjekke ordspråk er «what happens in Vegas, stays in Vegas». Det finnes knapt det menneskelige eller umenneskelige behov Vegas ikke kan møte deg på, bare du har kredittkortet klart. Vegas vil gjerne være frekk, dristig, annerledes, burlesk, smakløs og syndefull.

Hele byens næringsliv avhenger av dette. Ikke bare de titusenvis av spilleautomatene, poker- og blackjack-bordene og rulettene understreker profilen.

Aller sterkest markeres syndefallet ved at den amerikanske synd nummer én, sigarettrøyking, som nesten er umulig å bedrive noe sted ellers i nasjonen, her er tillatt overalt.

Midt i alt dette lurer du sikkert på hva en kjernekar som meg gjør her, 32 etasjer over spillegale turister i et casino oppkalt etter en by i Myanmar.

Det er ikke viktig. Kanskje trenger jeg å smake litt på syndefallet iblant. Undersøkende journalistikk, kan vi kalle det. Eller kanskje jeg er her for å gjøre business? Kanskje jeg er spilleavhengig. So what.

Så ikke spør om jeg virkelig spilte bort hus, hytte og bil her i forgårs, eller hvordan det hadde seg at jeg hadde noen gode, dype samtaler med en av byens 14 Marilyn Monroe-kopier i går aftes. Vi trenger jo alle noen å snakke med iblant.

Spør heller hvordan Las Vegas henger sammen med egyptologien.

Jo, nå skal du høre.

Nettopp Luxor satte meg på sporet. Luxor, eller Thebe som den het da, var hovedstad i Egypt i den «moderne» del av faraoenes mange tusen år lange herskertid. Som pyramidene i Giza, bukket Thebe under for tidens tann. I tusenvis av år holdt de gamle egypterne sin avanserte sivilasjon levende, men til slutt begravde ørkensanden monumentene, gravene og templene.

Landets fantastiske historie er gravd frem av tålmodige arkeologer med teskje, sandkorn for sandkorn. De fant graver hvor malingen fremdeles var intakt på de fantastiske bildene malt på veggene. De tause vitnene fra en svunnen tid har lært oss hvordan de levde i det gamle Egypt, hvilke skikker de hadde, hva de tenkte, hva de baksnakket hverandre om.

Det er i det hele tatt helt ubegripelig hvordan det er mulig å finne ut alt som er funnet ut, og arkeologien og det spesielle faget egyptologien skal ha all ære for det.

Da jeg var der, og ved andre anledninger hvor jeg har overvært slike historiske skatter og tenkt på hva de kan avsløre, tenker jeg gjerne på hvordan det vil være når vår sivilisasjon bukker under og sporene langsomt begraves eller tæres bort av tidens tann.

For en lærdom vi kan trekke av historien er at alle imperier faller. Ofte skjer det på grunn av ytre press, ofte ved at de fortæres fra innsiden. Det er som organismer som utvikler kreft hvis de får leve lenge nok. Jeg tenker på drivhuseffekten, jeg tenker på uroen i verden, jeg tenker fugleinfluensa pog jeg tenker på religionsfeidene.

Midt i alt dette tenker jeg også på frekke Las Vegas. Og jeg syns nok, her jeg sitter og ser lysene fra de ytterste bydelene i Vegas gå i ett med horisonten og fjellene i bakgrunnen, at det er visse tegn til – hva skal jeg si – sivilisasjonstretthet, å spore.

Vil verden som vi kjenner være den verden våre barnebarns barn vil kjenne? Kanskje ikke. Kanskje ikke engang våre barnebarn vil leve i den samme verden.

Det betyr ikke at Jehovas vitner nødvendigvis får det som de har ønsket seg gjennom de siste 100 år, men snarere at det vil skje store endringer, og at maktbalansen kanskje forskyves.

Er det Kinas århundre vi går inn i? Eller er det Norges? Hvis drivhuseffekten slår til, vil vel halve kloden komme styrtende for å bosette seg i den fremvoksende tropiske nasjonen oppunder den smeltede nordpolen.

Hvis vi trekker linjene enda lengre fram i tid, vet vi at 2-3000 år går fort, fortere enn man kan forestille seg. Hvordan ser det ut da? Når de graver frem Oslo, hvordan vil arkeologene tolke funnene? Hva vil de kunne finne ut om boligprisene i Norge i overgangen mellom det andre og det tredje millennium? Hva kan de konstatere ved å studere restene av Stortinget? Hva med Paris? Hva med London? Hva med New York?

De dyktige forskerne vil utvilsomt finne ut masse, masse om disse byene og kulturen.

Det er først når de begynner å grave frem Las Vegas, at de vil få noen gedigne utfordringer. Etter at de første spadetakene er gjort, vil egyptologien raskt fortrenges av den nye vitenskapen vegasologien.

Den tids Erich von Däniken vil få hendene fulle med å spekulere i besøk fra utenomjordiske intelligenser. De oppsiktsvekkende oppdagelsene av både pyramider, rester av verdensmetropoler, deler av det gamle romerriket, byer fra det fjerne østen, europeiske byggeskikker, og mye mye annet, alt fra en sandhaug ute i Nevada-ørkenen, vil velte om på alle tidligere teorier om det gamle USA.

Spekulasjonene vil rase enda sterkere når de oppi alt finner restene av 500.000 enarmede banditter spredd ujevnt omkring.

Under det hele, 14 mummifiserte Marilyn Monroe-kopier og en gammel inntørket og blakk journalist fra Neste Klikk.


Denne artikkelen ble originalt publisert i forgjengeren til ABC Nyheter, magasinet «Neste klikk», i 2006

Pin It on Pinterest