For kvinner er mobilen sosial Bruker den på do, i sengen, men ikke i jobbintervju

For kvinner er mobilen sosial Bruker den på do, i sengen, men ikke i jobbintervju

En ny undersøkelse fra Telenor viser at yrkesaktive kvinner i Skandinavia og Asia bruker mobiltelefonen mer til sosialt enn til jobb. Undersøkelsen, som studerer yrkesaktive kvinners mobilvaner, viser også at tross mye snakk om «digital detox» er sosiale medier populært som aldri før.

— Stort sett sier kvinnene vi snakket med at mobiltelefonen hjelper dem å balansere jobb og fritid. Mobilen er i mye mindre grad enn forventet et hjemmekontor. Vi ser at høyt utdannede yrkesaktive kvinner primært bruker mobilen til underholdning, å holde kontakten med venner og familie, og for å få en pause fra sin ellers travle hverdag, sier Dr. Erica Gibson, som leder Produkt og Kundeinnsikt i Telenor Group.

— Undersøkelsen gir oss en mer sammensatt innsikt i kvinners digitale vaner og behov. Vi ønsket å dekke nettopp dette temaet fordi vi vet at tilgang til informasjon og tjenester, samt å være tilkoblet til verden rundt oss, er viktig for yrkesaktive kvinner. Det kommer da også tydelig frem i vår undersøkelse, sier Gibson.

(mer…)

#aftenpostentoo?

#aftenpostentoo?

«Give him enough rope, and he will hang himself», hørte jeg en arg konkurrent si om en annen en gang for mange år siden.

Uttrykket dukker opp igjen i mitt hode mens jeg observerer dramaet som utspiller seg i Innovasjon Norge. Det er et drama jeg tror vi senere vil se tilbake på som et aldri så lite tidsskille i norsk mediehistorie og arbeidsliv.

I høst var Aftenposten sterke i dekningen av #metoo-fenomenet. Historiene de har kjørt om Innovasjon Norge bør kvalifisere avisen til en egen hashtag: #aftenpostentoo. Ikke like omveltende som #metoo kanskje, men definitivt i samme familie.

Teknisk sett rapporterte avisen om alvorlige konflikter og kritikk i Innovasjon Norge, men kildene er så få, tause, anonyme og for alt jeg vet redde, at det fremstår som om det er avisen og ikke kritikerne som går i front i krigen mot Traaseth.

(mer…)

En italiensk kjærlighetshistorie

En italiensk kjærlighetshistorie

En tragisk trafikkulykke åpner døren inn til en historie om en rå voldtekt og en intens og sørgelig kjærlighet mellom overgriper og offer.

Margaret Mazzantini er i Oslo. Den italienske forfatteren har hatt suksess med sin bok Non ti muovere, som på norsk er blitt «Ikke rør deg».

Boken ble film i fjor.

Jeg skal møte henne. Jeg sykler gjennom regnvåte Oslo-gater ned til Grand hotel mens jeg tenker på boka hun har skrevet.

«En ung jente på moped mister kontrollen på en regnvåt gate og støter sammen med en bil. Hardt skadet fraktes hun til sykehuset hvor hennes far, kirurgen og avdelingsoverlegen Timoteo, arbeider. Det rykker Timoteo ut av sin ordnede tilværelse. Maktesløs legger han bort skalpell og sterile gummihansker, og setter seg ved sin datters seng.»

Jeg parkerer sykkelen utenfor en urmakerbutikk, mens jeg tenker på min egen datter. En januardag for fem år siden var hun ute og red på en frossen skogsvei, da hesten ble skremt av en passerende bil og kastet henne av.

Hennes mor ringte omtrent samtidig med at ambulansehelikopteret landet på Ullevål sykehus. Min datter hadde gått inn i mørket, og ble der i tre uker.

Vi bærer alle med oss våre historier, og «Ikke rør deg» rører ved min egen.

Jeg minnes godt fortvilelsen ved et elsket barns sykeseng, frykten, usikkerheten, disse overveldende følelsene som ikke har noe utløp.

I boken er det Timoteos datter Angela som rammes. Mens hun ligger der, uten å røre seg, snørt inn i slanger, laster hennes far sin skyldfølelse av seg gjennom historien om sitt hemmelige liv.

«Året før Angela ble født, er Timoteo på vei til familiens sted ved kysten, da bilen hans bryter sammen. Det lille stedet hvor han søker hjelp er en annen verden enn hans egen. Et sted som stinker av olje, svette og fattigdom. En kvinne ved navn Italia tar ham inn i sin egen usle leilighet for å låne ham telefonen.»

På Karl Johan stanser et par turister for å beundre gullklokkene i butikkvinduet. Jeg går inn i resepsjonen på Grand. Margaret Mazzanetti sitter ikke i Palmen som avtalt. Jeg setter meg og venter, finner fram boka hennes, tenker at det kan være et tegn, slik at de skal vite hvem jeg er. Og ganske riktig. En representant fra hennes norske forlegger finner meg, og tar med meg ut på Karl Johan igjen.

Der står hun, mørk og mager og frossen. Hun vil ikke inn i den luftkondisjonerte resepsjonen. Hun inviterer meg opp på sitt rom.

«Jeg tar henne i armen og holder henne fast. Hun puster med åpen munn. Som en mus puster hun. Ansiktet hennes blir deformert når jeg plutselig har henne så tett innpå. De innfalne øynene med ringer under er enorme, de virrer mellom vippene som to innestengte insekter.»

Jeg setter meg på sofaen. En kvinnelig italiensk forfatter og meg. På rom 304, på Grand. Utenfor løper joggere med Tine-logoen på ryggen.

– Ja, han voldtar henne, forsvarer forfatteren sin romanfigur. – Men den han egentlig voldtar er seg selv, sitt liv, sin tilværelse, alle tingene i livet sitt som han savner.

Margaret snakker med hele kroppen. Hendene gestikulerer, illustrerer, viser hvordan Timoteo river hjertet ut av sitt eget bryst og legger det frem, blødende og sårbart.

Hun har varme følelser for den grå skikkelsen med det hemmelige livet.

– Nei min far er ikke modell. Min far var en helt annen type. Min far skrev på den samme boken i 40 år, men han var ingen kjedelig person, tvert imot. Vi elsket ham, og gikk på tå når han var i nærheten. Han var så sterk i sine følelser.

– Du beskriver på en overbevisende måte hvordan en mann kan forandres fra en fredelig og korrekt borger til en frådende voldtektsmann og tilbake igjen. Det er fascinerende å se en kvinne gå så inn i en manns kropp og sinn. Men hvilken av skikkelsene i boken identifiserer du deg mest med?

Hun vrir seg litt i stolen, tar sats.

«Vi gikk gjennom en mørk gang som var griset ned av sprayrabbel. Det stinket en blanding av pissoarer og stekeos … heisen stod åpen, knappene var revet ut og ledningene tøt fram i hullene.»

– Jeg identifiserer meg med mange, men mest med Italia, den voldtatte og elskede kvinnen. Jeg kommer fra fattige kår selv. Jeg vet hvordan fattigdom lukter, jeg vet hvordan det føles. Sex, voldtekt, utroskap – det er ikke tabu lenger. Det er blitt normalt. Dagens tabuer er fattigdom, sykdom og alderdom. Hold deg rik, frisk, ung og vakker, så går det bra, uansett moral.

– «Ikke rør deg» har en slags moral. Den ekte kjærlighetens moral. Timoteo og Italia utvikler en dyp og intens kjærlighet. Italia var ingen hore. Hun var en engel.

Margaret ser meg inn i øynene. Hennes gnistrer mørkt og intenst. I dem ser jeg stolthet og trass, raseri og melankoli. Jeg tenker at dette er et menneske som tar inn mye, kanskje for mye, som en parabolantenne vendt ut mot et nådeløst univers.

– Jeg er som et stort øye, jeg ser alt, jeg tar inn alt. Verden er full av sorg, fattigdom, vold. Dette ser jeg, og det gjør vondt.

Hun har tre barn hjemme i Roma. I de ligger noe av årsaken til hennes urolige sinn. Ungenes far og hennes mann er Sergio Castellitto, skuespiller. Han spilte hovedrollen i filmen.

– Har dere en slik kjærlighet som oppstår i boken din?

– Nei. Vi har våre problemer som alle andre. Han er jo aldri hjemme, alltid ute på jobb, så jeg har det meste av ansvaret for ungene alene.

Temaet er ubehagelig. Hun dreier det over i jobb. Det å skrive.

– Jeg må skrive når jeg kan, etter at ungene er sendt av sted til skolen og huset er ryddet. Jeg leter alltid etter historier. Historien er som spikeren du henger bildet på veggen i.

– Hva blir din neste bok?

– Å, jeg vet ikke. Bøkene mine er ikke veldig godt planlagt. De bare kommer. Det kan bli noe om en prest, Afrika. Jeg var i Afrika. All elendigheten, korrupsjonen, skammen. Midt i alt: Salg av krig. Det finnes 90 selskap som leier ut soldater, og de fleste er etablert i et europeisk land.

«Hun reagerte,» sier jeg, «hun klemte fingeren min.»

«Det kan ha vært bare en griperefleks.»

«Nei, hun åpnet øynene også.»

Margaret Mazzantini regnes om en av Italias fremste kvinnelige forfattere, og sammenlignes ofte med Alberto Moravia.

Hun er født i Irland og bor i Italia med sin mann, regissøren og skuespilleren Sergio Castellitto. Ikke rør deg vant Italias mest prestisjefylte litterære pris, Premio Strega-prisen. Det er hennes andre roman.Romanen er filmatisert i tett samarbeid mellom Margaret Mazzantini og hennes mann. Penelope Cruz spiller den kvinnelige hovedrollen.
Date med Isabel

Date med Isabel

Jeg har en date. Skal treffe en dame på Bristol. Rom 324. Jeg sykler gjennom regnet, og parkerer Schwinn’en på fortauet utenfor.

Håper de ikke fjerner den. Den kler ikke akkurat omgivelsene.

Fra resepsjonen ledsages jeg inn i en eksklusivt møblert suite. Jeg virrer litt smånervøst omkring. Prøver å finne et sted å legge fra meg jakka, roter fram utstyret fra sykkelveska. Hyggeprater og skryter litt av rommet. Fremdeles med den lette nervøsiteten, forventningen, sitrende i kroppen, den gjør det umulig å sette seg ned.

Jeg har vært oppe siden klokken 04.00. Surfet på nett og lest alt jeg kunne finne om henne. Kjent på stemningen hun skaper, undret meg over hvordan hun blottstiller seg, deler sjelen sin, livet sitt, familien sin, minnene sine.

Magi
Hun kommer stille inn døren, med lette, bestemte skritt. Det overrasker meg litt. Hadde halvveis ventet at hun bare ville materialisere seg i rommet foran meg. Hun velger altså døren. (mer…)

Pin It on Pinterest