Likhetens pris På tide å remodellere den norske modellen?

Likhetens pris På tide å remodellere den norske modellen?

Vi er stolte av hvor liten forskjell det er mellom høy og lav i norsk arbeidsliv. Det regnes som en våre største styrker. Kan det også være vår største svakhet?

I den norske modellen er alle parter enige om at vi er i samme båt, og om båten synker, så synker alle. Det har gitt et arbeidsliv preget av små forskjeller mellom høy og lav.

Men det finnes en mørkere versjon:

Den norske likhetskulturen sementerer et homogent arbeidsliv hvor det ikke er plass til «annerledestenkende». Våre flate strukturer, som vi er så inderlig stolte av, opprettholder makten til en diskret elite og sikrer at de kan fortsette å «leke sammen» i sandkassa i kulissene.

Hmmm….

«De siste 20-30 årene har det internasjonalt vært en klar trend med å ansette folk som gjerne utfordrer etablerte sannheter», sa Anna Kirah i et intervju jeg gjorde med henne for HR Norge for en tid tilbake.

«Men ikke i Norge», la hun til. «Norge er en versting» og norske ledere «ansetter sin egen fanklubb i stedet for noen som kan utfordre det etablerte tankesettet».

Anna Kirah er amerikansk, men vokste opp i Kina. At hun mot slutten av sin eventyrlige karriere har valgt å slå seg ned i Norge er av takknemlighet og kjærlighet til dette landet.

Den man elsker tukter man.

Og det var virkelig harde ord hun kom med i det nevnte intervjuet.

Anna har ikke selv sysselsettingsproblemer. Hun driver, som mange innvandrere, sin egen virksomhet, og greier seg åpenbart veldig fint.

Men både før og etter det møtet har jeg stadig møtt mennesker og historier som underbygger at ikke alt er som det skal være i paradiset.

De siste ukene har tre mennesker som står utenfor arbeidslivet (og gjerne vil inn) oppsøkt meg. En av dem er Nikol Mard fra Tsjekkia. Hun kom til Norge som «trailing spouse». I bagasjen har hun en solid utdannelse, et vinnende vesen og flere språk – rimelig godt norsk inkludert.

Hun har søkt, og søkt og søkt.

Men hun blir aldri innkalt til intervju.

«Én gang ble jeg innkalt til intervju», forteller hun. «Og det var basert på en anbefaling fra en nordmann.»

Derfor starter hun nå en organisasjon som skal gjøre det lettere for «trailing spouses» å komme i kontakt med innsidere i det norske arbeidslivet som kan åpne dører for trailerne.

Nikol har tatt en master som ser på offisiell norsk integrasjonspolitikk i praksis. Kort fortalt fastslår den at: i Norge er arbeid nøkkelen til integrasjon; og med «integrasjon» mener vi at du snakker, tenker og handler som en nordmann.

Du kan godt være annerledes bare du ikke tvinger oss til å tenke annerledes.

Og du må gjerne stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter, så lenge det ikke rokker ved det etablerte.

Den andre som kom til meg var en nedslått, duknakket ungarer. Han har en doktorgrad i et fagområde jeg ikke kan uttale engang. Han ble i sin tid headhuntet til en jobb i en ingeniørbedrift i Oslo. Så kom nedbemanningen, og han forsvant ut. Døren til det norske arbeidslivet smalt igjen bak ham og den har vist seg kav umulig å åpne igjen.

At han snakker litt knotete norsk, har et navn med opptil flere rare bokstaver i, og i tillegg har passert femti, mer enn veier opp for kompetansen, kunnskapen og erfaringen han har med seg.

Når jeg ser og hører om slike skjebner tar jeg inn over meg håpløsheten, maktesløsheten og den gjensidige tragedien, slik man tar inn over seg en naturkatastrofe: det er ille, men utenfor vår kontroll.

Vi er på en måte alle ofre for disse holdningene, født av likhet, og så dypt fundert i det norske grunnfjellet at det føles som en umulig oppgave å endre.

Den tredje som kom til meg hadde lest forrige ukes Tirsdag morgen på bussen før hun traff meg. Nå satt hun overfor meg på Kroghs kaffebar og gråt.

«Det med rang og privilegier traff meg midt i hjertet», forklarte hun mens hun tørket tårene.

Hun er ikke utlending, men hun har et par andre «skavanker» sett fra en firkantet rekrutterers perspektiv.

For det første er hun kvinne.

For det andre er hun over femti.

Etter en lang, suksessrik karriere i et stort, norsk, internasjonalt telekomselskap (hvem kan det være?), kom nedbemanningsdemonen til hennes avdeling. Demonen så ikke på gode resultater, erfaring, unike kunderelasjoner, fleksibilitet og omstillingsevne.

Den så bare ett tall: alderen hennes.

Hun og jevnaldrende kolleger ble satt på gata med sluttpakke og lykkønskninger.

Nå ville hun snakke med meg om samfunnets holdninger til folk over femti. Kanskje starte en holdningskampanje.

«Dropp det», var mitt råd. «Du vil kjempe mot vindmøller, og selv om det er en verdig kamp, trenger du nå først og fremst å kjempe for din egen tilværelse og behov.»

Så fortalte jeg historien om vepsen i vinduskarmen.

Den kan du lese her.

Kortversjonen er: om du tar rennafart og løper for full fart mot en stengt dør får du i beste fall en knust dør og et erstatningskrav mot deg.

Stopp, trekk pusten, og se om det fins en annen vei.

Den går til alle dere som ikke passer inn i den norske likhetstankegangen.

I alt dette er det ikke først og fremst enkeltskjebnene som bekymrer meg. De greier seg, stort sett. Vi ser for eksempel at innvandrere og arbeidsføre folk over 50 svært ofte finner en vei inn i arbeidslivet igjen som gründere.

Nei, det som bekymrer meg er opplevelsen av at vi i en verden preget av disruptiv digitalisering, åpenbart fremdeles sliter med å finne plass til potensielt «disruptive» medarbeidere i våre etablerte virksomheter.

Det er et rødt flagg for A/S Norge.

Og det starter på sett og vis med kundene.

Nikol fortalte om en norsk venn, leder i en bedrift som vokser og ansetter. Han er gift med en utlending. Nylig utlyste han en stilling som passet ektefellens profil perfekt.

Men han valgte en annen.

«Jeg skulle gjerne ansatt henne, men … det er kundene», sa han.

«Jeg er redd for å støte fra oss kundene.»

God tirsdag.


PS. Har du lyst til å dykke lenger ned i disse problemstillingene for større bevissthet blant dine medarbeidere, eller andre interessenter? Ta kontakt for å diskutere hvordan vi kan jobbe med mangfold i form av et foredrag eller en workshop.


Kilder, inspirasjon og fordypning

Oppslagsfoto: Pixabay CC BY 3,0


Mer om mangfold på Tirsdag morgen

Rang og privilegier

Rang og privilegier Alle er vi like. Men hvem er likest?

En god og godt voksen venninne opplevde gang på gang at mennesker hun møtte på sin vei snakket om henne ...
De som bygger det nye Norge

De som bygger det nye Norge

For 30 år siden var en gründer synonymt med en svindler. For 20 år siden var en gründer en spekulant ...
Å holde barnehjerter i hendene

Å holde barnehjerter i hendene

Alle de rare folka. Alle de hardtarbeidende menneskene. De selger krydder og munnstykker, holder barnehjerter, og nikker og smiler med ...
Prisen for det vakreste vi vet

Prisen for det vakreste vi vet

Vår søken etter trygghet koster oss dyrt for alt vi overser. Even Bolstad i HR Norge skriver om arbeidsmarkedets iboende ...
Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Folk over 50 får ikke jobb, konstaterte Aftenposten på søndag. Bra min nye sjef ikke leste det før han signerte ...
De nye norske lederne er ikke fra Norge

De nye norske lederne er ikke fra Norge

Hver fjerde person du møter i gatene her i Oslo har en unorsk opprinnelse. Det er en velsignelse. Deres drømmer ...
Det koster å snakke norsk på jobben

Det koster å snakke norsk på jobben

Du kan åpenbart bli drosjesjåfør i Oslo uten å kunne et ord norsk eller kunne et eneste gatenavn. Men IT-konsulenter ...
Livet på den andre siden

Livet på den andre siden

7. september 1996 kl 13:13 tikket en epost inn til meg. Den var det første hammerslaget i det som skulle bli ...
Hvordan Benedict Bocek påvirket Orklas samfunnsansvar

Hvordan Benedict Bocek påvirket Orklas samfunnsansvar

Benedikt Bocek, en økonomistudent med foreldre fra Tsjekkia, tok sommerjobb i Orkla. Arbeidet han gjorde da, og senere som Alarga-stipendiat ...
Mangfold som forretningsstrategi

Mangfold som forretningsstrategi

Han snakker svensk, men regner seg ikke som svensk. Ikke som norsk heller. Eller amerikaner, belgier, franskmann, engelskmann eller sveitser ...
Vår uutnyttede naturressurs

Vår uutnyttede naturressurs

Vel 10 prosent av de som lever i Norge har en etnisk og kulturell bakgrunn som ikke inkluderer brunost og ...
Statkrafts nye, miljøvennlige ressurs

Statkrafts nye, miljøvennlige ressurs

Sløsing er et fy-ord i Statkraft. Mangelfull utnyttelse av ressurser er ikke bare et økonomisk spørsmål, det er også et ...
Loading...

 


Det koster å snakke norsk på jobben

Det koster å snakke norsk på jobben

Tidligere i vinter tok jeg taxi for å rekke en avtale på Grev Wedels Plass.

– Grev Wedels Plass, sa jeg. Men sjåføren var ikke fra Oslo eller Norge, og adressen var helt ukjent.
– Steen & Strøm, prøvde jeg. Det hjalp ikke mye.
– Akershus Festning, You know Akershus Festning, the Castle?
– No……
– Just drive…..

Og vi kom fram, faktisk nesten helt til døra, med litt peking og dirigering. Det meste lar seg gjøre hvis man er innstilt på å få det til.

Det er nesten forunderlig å se at innvandrere har erobret en næring med jobber som krever ekstremt mye publikumskontakt og lokalkunnskap. Mange av Oslos taxisjåfører kjenner verken norsk språk eller gatekartet i Oslo spesielt godt, men de klarer seg. Det er sikkert ikke lett bestandig, men de får det til.

Da er det verre med it-næringen. Her slipper ikke utlendinger til i samme grad.

– Det offentlige vil jo bare ha norskspråklige konsulenter, var det en leder som nylig uttalte til Computerworld.

Hvorfor er det slik? En erfaren systemutvikler med mastergrad fra Polen, som snakker godt engelsk, bør vel ha like gode forutsetninger for å skape verdi i it-bransjen i Oslo som en asiatisk taxisjåfør har for å finne fram i sentrum. Eller? Jo, det tror jeg sikkert. De fleste nordmenn som jobber med it snakker selv brukbart engelsk, så de vil kommunisere greit med en polsk kollega.

Så hvorfor er det likevel slik at ”det offentlige bare vil ha norskspråklige konsulenter”? For en økonom er det naturlig å tenke at det er markedet som regulerer dette. Så lenge det er tilstrekkelig tilgang på norskspråklige it-eksperter, så tar man de først. Kanskje det ikke er så stor mangel på it-kompetanse og ingeniører som det en kan få inntrykk av i media? Hvis offentlige prosjekteiere hadde opplevd en prekær ressursmangel, ville de trolig akseptert engelskspråklige kollegaer.

En annen forklaring er muligens at ”det offentlige har penger nok”. Det koster vesentlig mer å leie inn norske ressurser enn engelskspråklige, men den kostnaden er man villig til å ta. Det har vi tross alt råd til. Og konsulentprisene er jo ikke spesielt høye i Norge.

Flere private selskaper har åpnet opp for engelskspråklige ressurser. Det er neppe fordi lokalt ansatte i disse selskapene snakker bedre engelsk enn ansatte i offentlig virksomhet i Norge. Når de private har åpnet for engelskspråklige, så er det for å spare penger. Utenlandske konkurrenter kommer på banen, og økt konkurranse gir enda lavere kostnader.

Så mens det offentlige støvsuger markedet for norskspråklige it-eksperter, tar private bedrifter i mot engelskspråklige konkurrenter og benytter anledningen til å kutte kostnadene ytterligere.

Vel, kanskje vi som skriver og snakker norsk skal være glade for at noen i bransjen fortsatt hegner om oss. Det kan være tøft nok likevel. Vi får kose oss litt, så lenge vi kan.


Ukens Tirsdag morgen er skrevet av gjesteskribent Rolf Nævra, som driver et rekrutteringsbyrå med fokus på IT-eksperter. Er du interessert i å være gjesteskribent i Tirsdag morgen? Send meg dine tanker.

Pin It on Pinterest