Organisasjonen og elefanten

Organisasjonen og elefanten

Du har kanskje hørt historien om de seks lærevillige, men akk så blinde menn som på hvert sitt vis beskrev en elefant? De hadde aldri sett elefanten, men fortalte med iver og glød det de kunne kjenne med hendene sine.

«En vegg» ropte mannen som måtte strekke seg på tå for å kjenne oppover den imponerende magen på siden av elefanten. «Et spyd» utbrøt han som holdt en glatt og skarp elfenbenstann mellom hendene sine. «Aha!» sa en tredje «den likner på en slange». Vi skjønner jo at det var han som holdt i snabelen. Forslagene haglet inn: «Et tau!» – «Et tre!» – «En vifte!»

Organisasjonsdyret

Las oss nå bytte ut elefanten med den organisasjonen du er en del av, det være seg familien din, arbeidsplassen din eller det nettverket du er avhengig av fordi du jobber alene.

Hvordan vil du beskrive din organisasjon? Det ville du ganske sikkert gjøre ut fra det ståsted du har. Din rolle. På en måte er alle i organisasjonslivet blinde når vi skal undersøke og beskrive «organisasjonsdyret». Med andre ord: Vår observasjon er ikke objektiv. Vårt ståsted og vår erfaringsbakgrunn vil påvirke hva vi «ser», hvilke begreper vi vil anvende og hvilke konklusjoner vi trekker. Alle har vi rett og alle tar vi feil.

Daglige tilpasninger

Enhver organisasjon er i stadig forandring om vi liker det eller ikke. Det skjer daglig tilpasninger til samfunnet rundt på alle nivåer i organisasjonen.

Et eksempel de aller fleste av oss kjenner fordi det utløste voldsom debatt var lovpålegget handelsnæringen fikk om å skjule tobakksvarer i dagligvarebutikker. De ansatte skulle håndtere møtene med tobakkskundene fra 1. januar 2010. Det går an å tenke seg et bilde som så slik ut.

September 2009: Ved den ene kassa på nærbutikken sitter en ung student. Han skulle egentlig ha vært ferdig med studiene sine, men klarte ikke å ta en viktig eksamen på vårparten fordi hans mor døde av kreft i mai. Når denne eksamen er unnagjort flytter han fra byen.

Ved kasse nummer to sitter en røyksugen dame på 35. Hun er forbanna og mener direktivet griper rett inn i hennes privatliv og følelse av frihet.

Bak henne sitter en dame som er vokst opp under fjerne himmelstrøk. Hun har hatt jobben i to uker og strever med språket. Hun strever også med å forstå kodene på arbeidsplassen og den lette tonen mellom ledelse og ansatt. Norsk politikk har hun ikke noe forhold til.

På bakrommet sitter en nyskilt daglig leder. Papirarbeidet har hopet seg opp og han stirrer tomt foran seg. Han tenker på at han ikke skal være sammen med ungene sine i jula og at han snart må ha på plass både ombygging og en strategi i samarbeid med sine ansatte for å møte den uønskede utfordringen.

Sett at det var deg som skulle inn for å bidra i denne fasen slik at ting kom på plass i tide. Da ville en forståelse av ulike understrømmer, sjargonger og tolkningsrammer være helt avgjørende for hvordan budskapet ville bli mottatt. Hvis ikke ville sjansen for å få skivebom være stor. Du ville sitte igjen uten å ha innfridd, mistet din legitimitet og den nødvendige tillit.

Og de ansatte ville forsøke å endre ulike elefanter.

Det er da det kan være greit å minne seg selv på det gamle diktet av John Godfrey Saxe:

THE BLIND MEN AND THE ELEPHANT

A Hindoo Fable

IT was six men of Indostan
To learning much inclined,
Who went to see the Elephant
(Though all of them were blind),
That each by observation
Might satisfy his mind.

The First approached the Elephant,
And happening to fall
Against his broad and sturdy side,
At once began to bawl:
“God bless me!—but the Elephant
Is very like a wall!”

The Second, feeling of the tusk,
Cried:”Ho!—what have we here
So very round and smooth and sharp?
To me ‘t is mighty clear
This wonder of an Elephant
Is very like a spear!”

The Third approached the animal,
And happening to take
The squirming trunk within his hands,
Thus boldly up and spake:
“I see,” quoth he, “the Elephant
Is very like a snake!”

The Fourth reached out his eager hand,
And felt about the knee.
“What most this wondrous beast is like
Is mighty plain,” quoth he;
“‘T is clear enough the Elephant
Is very like a tree!”

The Fifth, who chanced to touch the ear,
Said: “E’en the blindest man
Can tell what this resembles most;
Deny the fact who can,
This marvel of an Elephant
Is very like a fan!”

The Sixth no sooner had begun
About the beast to grope,
Than, seizing on the swinging tail
That fell within his scope,
“I see,” quoth he, “the Elephant
Is very like a rope!”

And so these men of Indostan
Disputed loud and long,
Each in his own opinion
Exceeding stiff and strong,
Though each was partly in the right,
And all were in the wrong!

moral.

So, oft in theologic wars
The disputants, I ween,
Rail on in utter ignorance
Of what each other mean,
And prate about an Elephant
Not one of them has seen!

 

Gjødsel for sjelen – og sjefen

Gjødsel for sjelen – og sjefen

Et verbalt klapp på skulderen er som gjødsel for sjelen – og sjefen.

Selv om jeg motiveres godt av andre ting enn ros må jeg innrømme at et verbalt klapp på skulderen gjør godt. For tro det eller ei, alle trenger ros. Selv sjefer.

I mitt forhold til mine sjefer, har jeg sjelden tenkt bevisst at sjefen ikke trenger ros.

Men det er på en pussig måte sjelden man tenker at sjefen trenger også ros.

På fredag, som svar på min fredagsmail (jeg sender ut en mail hver fredag med stort og smått av informasjon fra uken som har gått) fikk jeg følgende svar fra en av de som jobber hos meg:

Hei, Elin!

Du er en meget god sjef.

Den beste jeg har opplevd.

Ønsker deg en strålende helg 🙂

Klem vera

Skal si jeg ble glad. Veldig glad.

Det fikk meg til å reflektere litt over dette. Hvor lite flink jeg selv er og har vært å gi ros til mine sjefer.

Når man vet hvor godt det gjør, så burde man gjøre det oftere.

Så min oppfordring og bønn til dere alle er: gi ros. Både til sjefer, ansatte, kolleger, ektefelle, barn, familie og venner.

Men lov meg – la det være ekte ros. Ikke falsk overfladisk, men med mening. Uante hyggelige ting kan skje når man gir ros.

Har du en hyggelig episode å dele?

 

Om livet var en elv

Om livet var en elv

Vårt komplekse samfunn krever at vi er i stand til å lede oss selv gjennom hverdagen. Krevende, men uunngåelig. Noen ganger kan det være nyttig å bruke bilder, eller metaforer, for å få sagt det man ønsker. 

Jeg vil be deg bli med på en liten reise. I elvebåt. Elvebåten er en smal, nokså lang og flatbunnet farkost. Den er tilpasset det miljøet den skal ferdes i.

(mer…)
Myter om ledelse: Du er den samme selv om du blir leder

Myter om ledelse: Du er den samme selv om du blir leder

Lederrollen forandrer deg som person. Å tro noe annet er selvbedrag. I serien «Myter om ledelse» ser Gerd Nilsson på hvordan din identitet forandrer deg som leder, enten du liker det eller ikke.

«Selv om jeg er leder, er jeg fremdeles den samme personen.»

Denne uttalelsen er det ikke så rent få nybakte eller kommende ledere som uttaler. Her er syv endringer som medfører at du bør tenke annerledes om dette. (mer…)

Den viktigste ingrediensen i lederskap

Den viktigste ingrediensen i lederskap

Det finnes mange oppskrifter på ledelse. Ingen av dem passer alle, mener Elin Ulset Nordseth. Men uansett hvordan du koker sammen ditt lederskap, er det én ingrediens du aldri kan droppe.

 

Dagens mediebilde med diskusjoner om ansvar og ledelse fikk meg til å reflektere over temaet gode lederegenskaper. Er det slik at det kan finnes noen oppskrift for det? Nei, mener jeg.

Min mening er at svaret er så enkelt som at vi er forskjellige mennesketyper. Ikke minst de vi leder, det noen synes er bra kan andre synes er en dårlig egenskap. Og vi kan nok klare å lære oss noen teknikker, og spille mer eller mindre på noen av våre personlige egenskaper. Men å bli en annen type enn man er – nei det tror jeg ikke vi kan klare over tid. Og vi klarer heller ikke være en person som absolutt alle kan like alt med.

Det bringer meg frem til den egenskapen jeg setter mest pris på, både hos min leder, mine ansatte og i det private liv: Ærlighet.

Jeg misliker – virkelig misliker – mennesker som ikke er ærlige. Det være seg jobb eller privat. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn et menneske som ser deg inn i øynene og lyver.

Jeg kan selvsagt se gjennom fingrene med de små hvite løgnene som vi alle kan komme med, for å beskytte andre menneskers følelser. Altså når det er bedre å ta en liten hvit en enn å si sannheten, og den lille hvite er i hensikt i å gjøre den andre godt. Men i all hovedsak liker jeg ikke løgn.

Åpenhet i kombinasjon med ærlighet. Man trenger nemlig ikke lyve som leder, man har lov å si “det ønsker jeg ikke å kommentere eller si noe om”. Det er mye bedre enn å servere en løgn. Som leder sitter man på mengder av informasjon som ikke skal offentliggjøres. Og det er det lov å synliggjøre, også internt i organisasjonen.

Det er liksom noe respektløst over det å lyve. Jeg kjenner iallefall at om noen lyver til meg, ja da respekterer de meg ikke. Er jeg ikke verd nok til at du kan være ærlig mot meg?

Og en ting som er sikkert: lyver du blir du som oftest på et eller annet tidspunkt gjennomskuet. Jeg har hatt et par mennesker i mitt liv som har vært notoriske løgnere. Og de blir tatt på det. Du oppdager sakte men sikkert at dette stemmer ikke med det man har blitt fortalt tidligere.

Jeg husker spesielt en episode godt. Dette var på en tidligere arbeidsplass hvor det var en sak som det var litt uenighet om i organisasjonen, og til dels hadde dette også berørt noen kunder. Jeg skulle ut i et kundemøte, og fikk siste oppdaterte versjon av sjefen før jeg gikk.

Kunden lurte og jeg svarte det sjefen hadde sagt. Så viser det seg altså at sjefen løy for meg for å gjøre seg selv bedre, og kunden hadde fått en annen historie fra en annen leder i vår organisasjon. Selvsagt var det jeg som av kunden ble mistenkeliggjort som, og det er ikke en situasjon som er særlig hyggelig. Oppvasken i etterkant skal jeg spare dere for, men å lyve for å “redde” seg selv er rett og slett ikke greit.

I tillegg har man med ærlighet mulighet til å bygge relasjoner ved å dele ting man ikke trenger å dele.

Et eksempel: For en tid tilbake opplevde jeg privat å slite i ekteskapet og etter den første sårbare perioden valgte jeg å fortelle mine kolleger om dette. Jeg trengte jo strengt tatt ikke gjøre det, men fremfor at mine kolleger i verste fall skulle lure på hva som var galt med sjefen sin valgte jeg å fortelle det som det var. Da opplevde jeg utelukkende positve støtteerklæringer. Og det er jo godt å se at sjefen også har en sårbar side, ikke sant?

Moralen min er: Hvis du ikke kan fortelle sannheten, så dropp å si noe!

Pin It on Pinterest