Fra databransjen til menneskebransjen

Fra databransjen til menneskebransjen

digi.no slik Wayback Machine fant nettstedet den 14. april 1997.

Tidlig i august for femten år siden gikk digi.no i «beta». Et par uker senere, den 26. august, gikk «Europas første rendyrkede Internett-avis» live.

Jeg var der.

Det er en av de tingene jeg er ordentlig stolt av å ha vært med på.

Redaktør Sigvald Sveinbjørnsson (nå ansvarlig redaktør i BA), ba meg skrive en jubileumsartikkel. Det gjorde jeg, og den ble publisert med den spennende tittelen (mer…)

Nettaviser ti år etter

Nettaviser ti år etter

En klok person har sagt: Man har en tendens til å overvurdere utviklingen på en toårshorisont, og undervurdere utviklingen over en tiårshorisont.

Dette vet jeg nå er sant.

For ti år siden, i 1996, startet kommersialiseringen av det norske internettet på alvor. Vi som stod midt i det den gang så perspektivene av noe stort. Noen malte bildet av en nær fremtid full av samfunnsomveltende begivenheter.
(mer…)

dagbladet.no 10 år – rene barnet

dagbladet.no 10 år – rene barnet

Gratulerer med dagen kjære all verdens kvinner, og gratulerer med tiårsdagen, kjære dagbladet.no.

Spesielt til førstnevnte jubilanter vil jeg uttrykke min overbevisning om at verden definitivt ikke ville ikke vært den samme uten dere.

Det var den 8. mars 1995 at Dagbladet startet sin nettsatsning med åpningen av dagbladet.no. Satsingen markerer et tidsskille i norsk netthistorie, et fraspark. Avisen var tidlig ute, men ikke først. Dagen før lanserte Brønnøysund Avis sin nettsatsning som den første norske dagsavis. Computerworld Norge var imidlertid nesten et og et halvt år tidligere ute. Allerede i november/desember 1993 startet ukeavisen om data utlegging av sine artikler på World Wide Web.

Første utgivelse var nr 41 i 1993. De gamle nettsidene er fremdeles tilgjengelige.

Samarbeidet med Oslonett opphørte i februar 1996, tilfeldigvis samme måned selskapet Internett Kanal 1 ble stiftet. Kanal 1 går i dag bare under navnet digi.no.

Undertegnede blogger, frilanser og coach hadde å gjøre både med CW på nett og digi.no, og tro det eller ei: Da Dagbladet gikk på nett, satt han der som prosjektleder og redaktør for deres samarbeidspartner, Scandinavia Online.

Moro, du. Skikkelig moro.

Den marxistiske amerikanske drømmen er blitt sann

(Originalt publisert i digi.no den 4.07.1997)

Det er søttende mai i Amerika i dag. Foruten å gratulere friheten, likheten og morderskapets hjemland med den store 4. juli-dagen, unnslår jeg meg ikke for denne glimrende anledning til å diskutere følgende observasjon: Den amerikanske kapitalisme er den ideologi som er nærmest marxismens ideal-samfunn.

Hæ?, sier du.

Nei, jeg tuller ikke. Jeg føler heller ikke at jeg er blitt synderlig hjerneskadet av mange års frekventering med de mange gammel-marxistene som har slått seg ned som journalister og synsere i datapressen. Min ideologiske overbevisning har heller ikke noen spesiell tyngde til høyre eller venstre, så jeg stiller med et nøytralt, dog menneskevennlig, politisk utgangspunkt.

En av Karl Marx’ viktigste hypoteser var forankret i forhold til eierskapet til produksjonsmidlene og det ferdige produktet. Menneskets grunnleggende natur, mente Marx, krever av oss at vi skal eie det vi dreper, dyrker, produserer eller gifter oss med. Å stå på et samlebånd som tilhører bygdas kapitalist og snekre disker og spikre datamaskiner som også tilhører bygdas kapitalist, er stikk i strid med våre dypeste instinkter, og representerer et svært lite gunstig utgangspunkt den dagen du blir for gammel eller syk til å tilfredsstille din føydalherre.

Hvis du og dine arbeidskamerater selv eide produksjonsmidlene og de ferdige produktene derimot, da kunne du blitt rik og sikret din alderdom og din familie. Samtidig ville bevisstheten om at din egen innsats var den desidert viktigste og mest avgjørende faktoren for suksess, sørge for at parametre som kvalitet, kvantitet, sikkerhet og lønnsomhet ville ivaretas på en optimal måte.

Slik tenkte gamle Kalle-far, sterkt forenklet rimeligvis, og de fleste, enten de bekjenner seg til Tron Øgrim eller Carl I. Hagen, innser at det er en viss logikk i resonnementet. Jeg tror imidlertid ikke at Karl noensinne drømte om at hans drømmer om det ideelle samfunn skulle bli en realitet som følge av ordinære markedsmekanismer i en av klodens mest kapitalistisk orienterte forretningskulturer, og med utspring i klodens mest kapitalist-befengte industri: Silicon Valleys dataindustri.

Men slik er det altså. Jeg har nemlig lest det mellom linjene i Fortune, klodens kapitalisters eget lille illustrerte reportasjemagasin.

Det magiske trylleordet som er i ferd med å gjøre USA til et marxistisk paradis, er det samme som den norske sosialistiske regjeringen har stemplet som en uting som du skal straffes for å omgi deg med: Aksjeopsjoner .

(Kom ikke borti det ordet, det er glødende hett, og kan koste deg en million før du får snudd deg.)

Opsjonene rir i dag amerikansk næringsliv, fra de heiteste dataselskapene til de mest trauste dagligvarekjeder, som en (nesten udelt) velsignelse som tjener alle parter. De eneste som ikke blir tilfredsstilt av systemet er slike som syns det er bedre å tjene 10 millioner i Lotto enn på hardt arbeid og oppbygging av nye arbeidsplasser og ny virksomhet.

Du får ikke ansatt folk amerikansk høyteknologi i dag uten å gi dem opsjoner. Det amerikanske opsjonssystemet fungerer, av en rekke infløkte regnskapstekniske grunner slik at du ikke – som her til lands – beskattes for å få opsjonene. Dersom du innløser dem, beskattes du etter vanlige satser. Samtidig kan selskapet som utstedte opsjonen til deg trekke fra din gevinst som tap i egne regnskaper.

Dette er hva Fortune kaller «free money», men som jeg kaller anvendt, markedsdrevet marxisme. Eierne av produksjonsmidlene blir deg, og du er dessuten også produksjonsmiddelet. I hjernevare-industrien sitter nemlig produksjonsmidlene fast bak pannebrasken din, og så lenge du i store trekk holder deg til leveregelen om at det er «better with a bottle in front of you, than a frontal lobotomy», samt holder deg unna de usikre strøkene i byen din, kan du regne med et langsiktig og sikkert inntektsgrunnlag basert på din egen selv-modifiserende, biologiske CPU.

Gitt at klokkesyklusen, hurtigminne og datagjennomstrømmingsraten er på et konkurransedyktig nivå, selvsagt.

Systemet medfører at den potensielle gevinsten kompenserer den meget høye risikoen du tar. Går det bra, blir du rik, går det dårlig, så skitt la gå og bedre lykke neste gang. Produksjonsmidlet sitter fremdeles like fastlåst på dine skuldre, og du kan ta det med deg dit du går.

Opsjonsraset i Silicon Valley startet allerede for 30 år siden, i 1957, da åtte unge halvleder-magikere ikke gadd å spise i seg den arrogante, tradisjonsbundne drittsekksjef-rollen som nobelprisvinneren William Shockley inntok overfor dem. Etter å ha bidratt med oppfinnelsen av transistoren i Bell Labs i 1947, flyttet han til Palo Alto for å starte Shockley Semiconductor Laboratories. Han hyrte inn en gjeng unge ingeniører, men de ble lei av ham.

Derfor hoppet åtte av dem av, og startet det som i historisk perspektiv nå anses som starten på eventyret i Silicon Valley: Fairchild Semiconductor. De etablerte en bedriftskultur hvor alle skulle anses som likemenn. Det var usedvanlig den gangen. Etter to år realiserte guttene $250.000 hver, tilsvarende vel $1,35 millioner pr idag.

I 1992 oppdaget en analytiker på Wall Street at Microsoft, som hadde kjørt opsjoner hele tiden, huset ikke mindre enn 2.200 arbeidstakere som hver eide opsjoner verdt fra en million dollar og oppover. Microsoft hadde 11.000 ansatte den gangen, så vel hver sjette ansatt var faktisk dollarmillionær.

Det var da den marxistiske revolusjon virkelig begynte å skyte fart. I dag, bare fem år etter, går det altså ikke an å hyre inn mennesker i det amerikanske næringslivet uten å gi dem et løfte om å kjøpe seg inn i virksomheten dersom den tar av.

Det kapitalistisk-sosialistiske Norge har det altså ikke like greit. Ingen ansatte i eksempelvis Internett Kanal 1 kan få opsjoner til en gunstigere pris pr aksje enn det koster i det åpne marked, uten å måtte ta opp lån for å betale skatt på opsjonene. Uansett hvor gjerne jeg, som gründer i denne butikken, ønsker å investere i selskapets produksjonsmidler, spredd rundt omkring i kontorene her til alle døgnets tider, så hindrer sosialismens regelverk meg i å gjøre det.

Vinner guttene og jentene ti millioner i Lotto, er det skattefritt; dersom de får seg tildelt et potensial for en tilsvarende gevinst for å arbeide i dette selskapet i noen år fremover, må de betale skatt for «fordelen» ved å ta en slik risiko.

Karl Marx og Charles Darwin har visse likhetstrekk. Marx sa at arbeiderne skal eie produksjonsmidlene. I kapitalismens høyborg USA lar de det skje. Charles Darwin sa at naturens lov tilsier «the survival of the fittest». Det funker også ganske bra i Junaiten. Her i vikinglandet har noen misforstått et sted i oversettelsen.

De trodde han sa «survival of the fattest».

Kunne noen være så snill å rette opp misforståelsen!

Selv skal jeg hvile produksjonsmidlene i noen uker, og denne spalten tar tilsvarende pause. Det er imidlertid ingen grunn til at ikke du skal stå på krava! i mellomtiden. digis øvrige produksjonsmidler holder det gående uten stans, så send dine synspunkter til digi@kanal1.no , så skal du se at vi sammen kan velte statsmakta! Ha en fredelig, revolusjonær sommer.

En natt i en internettbrukers liv

En natt i en internettbrukers liv

Jeg har stelt meg slik at jeg lever av nettet. Derfor trenger jeg det. Nå nærmer jeg meg, i likhet med stadig flere andre, toleransegrensen for hva jeg tåler av dårlig kvalitet på det såkalte internett-abonnementet.

Mange sammenligner aviser med internett. Det er en noe drøy sammenligning, men den kan likevel med fordel anvendes i den konteksten denne mandagens bittersøte små refleksjoner er plassert.

Ta Aftenposten vs internett. De forholdsvis sjeldne morgenene Aftenposten ikke kommer på døra mi hjemme, kan jeg svelge. Da kan jeg nemlig ta en telefon til avisens abonnementsavdeling, og praktisk talt umiddelbart få et svar. De vennlige ekspedientene vet ikke hva godt de skal gjøre for å roe en sart abonnents morgengretne avisløse humør, og etter en slik episode er det så at man føler seg mer bekymret for det stakkars avisbudets straff og grumme skjebne enn for de manglende nyhetene.

Internett-abonnement, derimot, er en ytelse man stiller totalt rettsløs i forhold til. Om leverandøren oppfyller sine lovede forpliktelser eller ei er helt og holdent et spørsmål om dagsformen til leverandøren.

Det er over midnatt og jeg har forsøkt å koble meg til min leverandørs Oslo-node, Oppegårds-node og Ski-node i ymse oppringningssekvenser. Oslo-noden bare durer noen uforståelige salmer, som en indianerhøvding før sin siste reis. Oppegårds-noden tar i det minste telefonen, men sier så ingenting. Ski-noden gir meg en påloggingsdialog, men påstår at det er noe gæernt med PPP-en min, og legger straks på røret — som om jeg hadde kommet med et slibrig forslag. Men jeg vet med sikkerhet at PPP-en min var helt i orden før i dag.

Realiteten er dermed: Jeg er avskåret fra nettet. Smikk smakk borte vekk.

Jeg har en avtale om et abonnement med min leverandør. Riktignok har jeg fått det meget rimelig, fordi vi er så gode venner, og fordi vi begge i det store og hele ser visse fordeler i et hyggelig og ikke alt for kapitalistisk inspirert forhold . Men jeg vet med 95% sikkerhet at han i slike tilfeller ikke ser forskjell på meg og alle dere andre som faktisk betaler en god slump penger for å få lov til å sitte der og knote.

Leverandøren leverer altså ikke det jeg (for alt han vet) betaler ham for å levere. Hva kan jeg gjøre med det, annet enn å gå og legge meg, stillferdig resignert og i full forståelse for hvor vanskelige tider min leverandør har?

De stakkars arme internett-sjeler.

Man snakket om at internett-samfunnet var et anarkistisk samfunn. Endelig begynner jeg å forstå hva det innebærer. Det betyr at brukerne er rettsløse, leverandørene er lovløse, og klager henvises til lukkede brukergrupper et sted i en avkrok av det elektroniske univers.

Et internett-abonnement koster i dag omtrent det samme som det koster å få en aftenpost levert hver morgen og kveld de fleste dager gjennom året. Aftenpostens bud bærer rundt kilovis med papir på kilometerlange ruter, satt av typografer med gullkantede ansettelsesavtaler og trykket av trykkere som kjører Mercedes når de en sjelden gang har tid til å stikke innom jobben. Min internett-leverandør har kjøpt et modem til en pris sikkert godt under en 1.000-lapp, og det er det. «Budet» betaler vi selv, de fleste av oss som en ytelse i form av tellerskritt til samme leverandør som leverer internett-abonnementet. Hver gang en node bare svarer sånn halvveis, innkasserer Telenor et tellerskritt eller to like fullt.

Kanskje det er en del av forretningsidéen?

Gamle, gode Aftenposten. Hun ligger der praktisk talt ufravikelig hver eneste morgen, mens det hypermoderne internett-abonnementet er et digitalt sjansespill — i den forstand at du enten har flaks (1) eller har uflaks (0). (Min hit-rate de siste timene er 0001000 (ikke medregnet paritetsbit.)) At det ikke skal være mulig å levere en bedre tjeneste er meg stadig mer ubegripelig. Mange har ment at jeg er uøkonomisk, men jeg trodde regnestykket var enkelt da jeg antok at det måtte være billigere å frakte et budskap gjennom cyberspace enn over likene av døde trær.

Tok jeg virkelig så feil?

Hva tror du? Fortell det til meg, så skal jeg fortelle det videre. Med forbehold om at den digitale berg-og-dalbanen lar meg slippe til.

Artikkelen ble publisert i DiGi: (nå digi.no) i oktober 1996, fra den gangen internett var noe man ringte opp ved hjelp av modem. Takk til Kirsti Dahle som tok vare på denne og mange andre artikler og ga dem til meg på min 50-årsdag. 

Pin It on Pinterest