Vær ditt eget forskningsprosjekt

Vær ditt eget forskningsprosjekt

Ønsker du endring? Regel nummer én: Vær ditt eget forskningsprosjekt.

En venn fortalte at han sluttet å røyke for 12 år siden. («12 år, tre måneder, 2 uker, fire dager, fem timer og 26 minutter, for å være helt nøyaktig», la han til.)

– Da hadde jeg røkt i 24 år, og forsøkt å slutte i 23 og et halvt, fortalte han. – Gang på gang la jeg bort sigarettene. Selvrespekten led. Jeg hadde jo ingen viljestyrke.

Til slutt skjønte han at det ikke handler om viljestyrke. Det handler bare om ferdigheter.

– Jeg ble nysgjerrig på min egen utilstrekkelighet, og oppdaget at dette egentlig handler om manglende ferdigheter i å være en ikke-røyker. Jeg trente. Til slutt ble jeg god.

En venninne jo-jo-slanket seg i en årrekke. Så utnevnte hun seg selv til forsker og forskningsobjekt. Daglig undersøkte hun sammenhenger mellom årsak og virkning, ikke som en dommer, men som en forsker. Gradvis tilpasset hun sine spisevaner basert på sin nye kunnskap.

Endringsagenter skal ikke dømme, de skal forske. Enten det er personlige eller organisatoriske endringer, er oppskriften enkel : Vit hva du vil endre, og finn ut hva som virker og hva som ikke virker. Gjør mer av det som virker, og mindre av det som ikke virker.

I boken Change Anything beskriver forfatterne fem fundamenter å bygge på når du ønsker å endre noe.

  1. Elsk det du hater: «If you can’t be with the one you love, love the one your with», var omkvedet i en gammel sang. Skal du lykkes med endring må du gjøre den nyttige adferden lystbetont.
  2. Tren ferdigheter: Dersom endringen krever mye viljestyrke er det sannsynligvis fordi du mangler ferdigheter. Det er ikke din svake karakter som har skylden. Problemet er ikke at du er svak, men det kan være at du er uvitende. Uvitenhet kan repareres. Målrettet trening gir deg de ferdighetene du trenger.
  3. Gjør «medskyldige» til alliansepartnere: De færreste har forstått hvor sterkt andre underminerer deres endringsforsøk gjennom å oppmuntre og tilrettelegge for dårlige vaner. Intensjonene er som regel gode. Så snakk med dem. Påpek på en god måte adferd som river ned. Ofte er én samtale nok. Eliminér motspillere og rekrutter medspillere, så øker sjansen for suksess dramatisk.
  4. Bruk bestikkelser og omvendt belønning: Bestikkelser kan være forbløffende effektivt, også når du bestikker deg selv. Du kan også bruke omvendt belønning. Det ligger i menneskets natur å tenke kortsiktig. En glede i dag veier mye tyngre enn belønningen du ikke får i morgen. Bruk denne innebygde irrasjonaliteten til din fordel. Snu økonomien på hodet, og sørg for at feil adferd koster. Min coach fikk meg en gang til å gå med på at han skulle gi 500 av mine kroner til en organisasjon jeg foraktet hver gang jeg ikke gjorde som jeg sa. De fikk aldri en krone.
  5. Kontroller omgivelsene dine: Våre omgivelser styrer våre tanker, følelser og handlinger i overraskende stor grad. Skal du ha kontroll over livet, må du også ta kontroll over miljøet. Lær å bruke avstand, signaler, og verktøy i din favør, og du verver miljøet som en sterk alliert. Fjern fristelser og påminnelser om det som var, omgi deg med symboler for å minne deg om det som kommer.

Husk at alt handler om perspektivet du inntar. Når du endrer måten du ser på, endrer det du ser på seg også.

God tirsdag.

Innovasjon? Hvordan det?

Innovasjon? Hvordan det?

Det er den uken i året igjen: Oslo Innovation Week.

Arbeidstakerne i hovedstaden i et av verdens mest gjennomregulerte samfunn innprentes at de må tenke nytt og annerledes og utenfor boksen.

Helst før de går for å hente barn i barnehagen.

En innovasjonsuke i Oslo er et paradoks. Det er som om du skulle snuble over Landbruksveka på Manhattan eller Lusekoftedagene i Istanbul.

Det føles litt forunderlig malplassert.

Som å oppfordre folk til å pløye asfalten i New York og dyrke poteter.

Innovasjon er et fyndord. Vi er gjennom de siste tiårene innprentet hvor nødvendig det er, og byen har tatt det på alvor ved å etablere den årlige Oslo Innovation Week.

Det er bare et problem:

Vi blir ikke mer innovative.

Snarere tvert imot.

Ennova og HR Norge har lagd en oppsummering av de norske resultatene  fra årets European Employee Index (EEI) i brosjyren «Jakten på arbeidsgleden». Et kapittel er viet innovasjon. Og det står ikke bra til.

Norge ligger under gjennomsnittet i EU, milevis bak våre nordiske naboland, og trenden er negativ.

Vi går baklengs inn i fremtiden.

Og her er de dårlige nyhetene:

Det er din skyld.

EEI forteller oss at innovasjon starter hos den enkelte. Medarbeidernes personlige egenskaper har 60% viktighet. Deretter kommer rammebetingelsene i den enkelte virksomhet med 40% viktighet.

Så der fikk du den. Det er deg det er noe galt med.

Ikke har du initiativ (34%), ikke er du nysgjerrig (20%) og hver gang du nærmer deg flytsonen (6%) ringer de fra barnehagen og sier at guttungen din har fått snue.

Nei, dette tror jeg ikke på.

Ja, innovasjon starter med den enkelte. Men det skal også være høyt under taket der nye tanker skal tenkes. Og den ytterste takhøyden er det verken de ansatte eller arbeidsgiverne som skaper.

Den settes av samfunnet.

Rapporten navngir de tre viktigste rammebetingelsene for innovasjon som autonomi (16%), rom for nyskapning (14%) og tillit og respekt (10%). Arbeidsgiverens jobb er å skape disse rammebetingelsene. Men du kan aldri bygge et rom som er større enn huset det er i.

Hvordan står det til med disse rammebetingelsene i politikken og byråkratiet i byen vår?

Jeg tipper at i løpet av de fem dagene Oslo Innovation Week varer, kveles 3-5 nyetablerte selskaper av byråkrati, inkompetente saksbehandlere, stivbente skattemyndigheter og regulatoriske tvangstrøyer.

De tre faktorene næringslivet trenger å legge vekt på, er de samme rammebetingelsene næringslivet trenger fra myndighetene. Og slik ser det ut:

  • Autonomi: De samme myndigheter som oppfordrer til at vi skal tenke utenfor boksen har begrenset arbeidslivets spillerom med et nettverk av avtaler, lover, forskrifter og skrevne og uskrevne regler. Kommunal innovasjon hva gjelder å tilrettelegge for innovasjon er fraværende, med et unntak for selve Oslo Innovation Week. Alt henger sammen med alt. Jeg våger å påstå at lukningstidene i barnehagen og de uforutsigelige timeplanene i skolen er det største hinderet for innovasjon i det norske samfunnet. Heldagsskole og kveldsåpne barnehager er to av mange innovative grep kommunen selv kunne gjort for å tilrettelegge for større innovasjon i Oslo.
  • Rom for nyskapning: Google og andre innovative virksomheter er kjent for sin 20%-modell. Arbeidstakerne kan bruke en dag i uken til å jobbe med prosjekter de brenner for. En lang rekke av selskapets eksisterende produkter startet med en ansatt som hadde en idé og brukte sin 20%-tid til å utvikle den. Hvis Oslo og Norge mente på alvor at innovasjon er viktig, ville de tatt kontantstøtten til småbarnsforeldre og gitt til småbedriftsforeldre på betingelse av at de brukte det til å skape dette nødvendige rommet for nyskapning i sin egen virksomhet.
  • Tillit og respekt: Det er lite gjensidig tillit og respekt mellom samfunn og næringsliv. Næringslivet er suspekt, og tenker bare på egen profittmaksimering. Forretningsfolk anses som potensielle lovbrytere inntil de har skrudd samfunnet for så mange milliarder at de blir tilgitt og glorifisert i stedet. Og vice versa er tilliten og respekten småbedrifter har for myndighetene nokså lav.

Så finnes det en rammebetingelse til som ikke nevnes spesifikt i EEI-rapporten: Velferd.

«Innovasjon er nødvendig for å overleve», står det i rapporten.

Svaret fra den jevne nordmann vil være: «Jaså. Hvordan det?»

God tirsdag.

En seriegründers hemmelighet

En seriegründers hemmelighet

Det er høstferie, og min gode venn Rick Salmon stiller denne uken opp som gjesteskribent. Er du gründer, eller har en drøm om å bli det, så er Rick mannen å lytte til. Her gir jeg deg Rick Salmons fem tips for å bli en suksessrik seriegründer.

Jeg avsluttet nettopp en tredagers workshop i Toulouse, Frankrike for 15 gründere fra inkubator og teknologisentre tilknyttet ESA – European Space Agency.

I dag har jeg spurt meg selv hva slags egenskaper disse entreprenørene vil trenge å utvikle for å lykkes.

Suksess kan måles på mange måter, men mitt mål er å lære dem å bli seriegründere – folk som ikke bare starter en virksomhet, men er i stand til å starte mange sunne virksomheter gjennom sin karriére.

Å bli en god serieentreprenør innebærer å lære seg å gjøre følgende: (mer…)

Krimskrams og lidenskap

Krimskrams og lidenskap

Advarsel: Denne artikkelen inneholder enkelte sterke scener.

Jeg har aldri sett så mye lidenskap på en gang som fra mitt unike utsiktspunkt bak krimskramsbordet på loppemarkedet til Bjølsen skoles musikkorps.

Jeg er heldig. Jeg er far til ei jente som spiller i korps. Derfor blir jeg to ganger i året rekruttert til å selge lopper fra et slitent lagerrom på Vollsløkka.

Etter to dager bak krimskramsdisken er jeg mer utkjørt enn Birken og Vasaloppet til sammen.

Sliten, men lykkelig.

Sett fra en selgers perspektiv er det noe helt vanvittig sterkt over et loppemarked.

Det er en arena hvor noen av våre mest grunnleggende drifter får utløp.

Den første voldsomme erobringen er et høydepunkt i seg selv. I det loppegeneralen klipper båndet som skiller de elskende og målet for deres begjær, starter stormløpet. De første kundene bokstavlig talt spurter inn i lokalet.

Det går fort.

Luften vibrerer av galskap.

Etter den første timen roer det seg noe. Stemningen går i bølger utover dagen. Dype, stille daler veksler med nye bølger av lidenskap i det flere puljer av kunder kommer inn med syltetøy på haken og en halvspist vaffel i hånden.

Noen er der bare for å titte, men en stor andel er gjengangere. De kommer inn om morgenen, parkerer det de har kjøpt bak disken, ringer en kjenning som kan komme og hente dem, og etter lunsj er de tilbake for nye runder.

De kommer i alle slags former og fasonger. Noen er på jakt etter pent brukte klær, og haster forbi krimskrams. Andre bygger rede, og kommer parvis: Hun med kul på magen, han med sekk på ryggen. Så er det mor og datter, på jakt etter noe fint til hybelen hennes. Og de middelaldrende parene; ofte litt slitne og forsofne. Det er de som kjøper de harry krusene og smakløse vasene.

Så er det de eldre herrene. De går som om de nettopp har kommet og bare titter innom, og tror at vi ikke har sett at det er ellevte gang de «tilfeldigvis» går forbi krimskrams. En av de kjøper en boks med utenlandske mynter. En annen er på jakt etter elefanter. En tredje spør om vi har noen norgesglass inne.

Nonsjalant.

Som om de egentlig ikke bryr seg om svaret.

Men inni øynene brenner det en ild av galskap.

De unge pikene er et kapittel for seg. De kommer alene eller i par, og de fniser og rødmer. Noen har nettopp flyttet på hybel, og skal ha noe fint å henge på veggen eller noe nips å pynte med.

En ung pike løfter kjærlig opp en porselensfigur av en gresk gudinne. Hun snur og vender på den. Lenge. Jeg ser på henne og gudinnen hennes, og tenker at jøss, de ligner hverandre!

Det ramler ut av meg:
«Jeg tror jammen det er en av dine tidligere reinkarnasjoner som er avbildet der.»

Hun ler forfjamset, rødmer, og går raskt videre.

Litt senere kommer hun tilbake og spør om prisen.

Så er det de som bare er rare. En ung mann står lenge og fomler med tre defekte armbåndsur. Han har allerede ei klokke på hvert håndledd, hvorav den ene har en dimensjon som ville kledd en romfarer i full utrustning bedre enn denne spinkle skikkelsen. Etter å ha snudd og vendt på klokkene mange ganger, tar han mot til seg og spør:

«Hva koster denne?»
«Ti kroner», svarer jeg.
«Virker den?»
«Nei, det vet jeg ikke, det er derfor den er så billig.»

Det utløser et internt kaos i gutten. Beslutningsvegringen blir total. Han tripper i fem minutter på stedet hvil, mens kroppen vaier fram og tilbake.

En gammel geværkule ligger på bordet. Den har overlevd minst tre loppemarked. Det går en liten djevel i meg, så jeg bøyer meg frem og hvisker fortrolig til ham: «Se på denne. Dette må du ikke si til noen, men det er faktisk den kula som drepte John F. Kennedy».

Det blir for mye for gutten. Det er rett før det går helt galt, men han (og jeg) reddes av gongongen.  En kvinne, antagelig moren hans, kommer bort til ham, tar ham i hånden og sier bestemt. «Kom. Nå går vi.»

Så er det de som alltid pruter. Hvis jeg ber om ti kroner, sier de fem, ber jeg om fem, sier de tre. Og sagt er sagt – holder jeg på fem, er det ikke tale om å legge to kroner til på bordet for å få den vasen, eller lysestaken, eller den asiatisk utseende figuren.

Jeg viste henne fem fingre. Så tok jeg bort fire. En skygge av et smil gikk over ansiktet.

En eldre pakistansk kvinne plukker opp en drikkeflaske. Hun sier ikke noe, bare ser strengt på meg med blikket som spør:

«Hva skal du ha for denne?»

Jeg viser henne fem fingre, og hun gjør straks tegn til å gå.

Raskt fjerner jeg fire fingre, så det bare er én igjen. En skygge av et smil farer over det gamle ansiktet, og hun finner fram en femhundrelapp å betale med.

Hun får 499 tilbake.

Og slik går dagene på krimskrams. Hundrevis av mennesker vandrer langsomt forbi det ufattelig innholdsrike bordet av nips og unyttigheter. Stemningen er elektrisk. Smil, varme, glede og latter er dominerende.

Og lidenskap.

Glødende lidenskap.

Lidenskap – ikke fornuft – driver verden fremover.

Den gir oss forfall og vekst, krig og fred, drap og fødsler.

Og musikkorps.

Få steder ser man Platons ord om at «lidenskapen overvinner fornuften, gang på gang» tydeligere enn på krimskrams på loppemarkedet.

Det er bra for korpset, og det er bra for oss som får lov å være vitne til denne pasjonsfulle gledesfesten.

Og det gir mye mat for refleksjon. For hvor bor all denne hverdagslidenskapen mandag til fredag mellom 8 og 16? Vel vitende om at alle disse menneskene har all denne lidenskapelige energien boende i seg, hva kan vi gjøre for å vende den også mot andre horisonter enn Gøteborg-turen til musikkorpset? Hva ville vært mulig for Norge, for verden, for deg og meg, dersom vi kunne få tak i denne energikilden og bruke den til nå store, hårete mål på vegne av oss alle?

Jeg har ikke svarene.

Jeg bare spør.

God tirsdag.


Tirsdag Morgen skrives av Paal Leveraas, og for å si det som sant er, så juger han i blant. Vær derfor klar over at enhver likhet med eksisterende personer og hendelser er nokså tilfeldig og antagelig påvirket av hans lidenskapelige trang til å smøre litt på for den gode historiens skyld.

 

Pin It on Pinterest