To viktige nyheter omtalt i digi.no forrige uke:
Vi er inne i julebordsesongen. Ved slike festlige anledninger vil nesten alltid en eller flere deltakere starte altfor tidlig og altfor hardt, og dermed også være ferdig før festen begynner. I beste fall blir han sendt med drosje hjem før ribba serveres. I verste fall må natten tilbringes på glattcelle.
Uansett blir det en tøff dag i morgen.
Det er noe urnorsk over dette, og det kan overføres til langt mer edruelige og edle gjøremål enn å gå på julebord. Store deler av norsk industribygging er tuftet på de samme grunnleggende verdiene som kan beskues i Oslo sentrum i siste halvdel av november.
Hvis historien om hvordan menneskeheten gjennom hundrevis av år bygget voksende, stadig større, til slutt globale selskapsstrukturer grunnlagt på i utgangspunktet geniale oppfinnelser parret med et sunt forretningsinstinkt skulle kokes ned til en helaftens spillefilm, ville den norske IT-industrialist representeres av ham de bærer ut i det filmen skal til å begynne.
[su_pullquote align=»right» class=»supullquote»]«Vi (nordmenn) kommer aldri for sent til festen. Vi kommer altfor tidlig.»[/su_pullquote]
Vi kommer aldri for sent til festen. Vi kommer altfor tidlig.
Det begynte med at vi oppdaget Amerika. For tidlig. Mer enn 500 år senere kom en italiener seilende inn fra sidelinjen. Leiv Eriksson var forlengst gjemt og glemt i århundrenes tåke. Columbus tok over både festen og æren.
Slik har det fortsatt. Ingen av de smarte oppfinnelsene som gjøres her til lands synes vi i stand til å gjøre noe stort ut av. Hvilken norsk familieformue ble fundert på inntektene av ostehøvelen? Hvor er det norske sprayboksimperiet som Erik Rotheims oppfinnelse av sprayboksen i 1926 kunne skapt? Hvorfor har ikke vi – som var et foregangsland for mobiltelefoni – en egen mobiltelefonprodusent, slik både Sverige og Finland har? Hvor er Simonsen? Hvor er Magcom? Hvor er verdiene som er skapt i kjølvannet av norske vitenskapsmenns oppfinnelse av objektorientert programmering?
Eksemplene er mange, unntakene få.
Et av dem var Kværner, et selskap hvis teknologi vi med rette var stolte av.
Nostrovje, Kværner.
Nordmannen har alltid vært flink til å se mulighetene. Full av entusiasme kjører han på. Når de innledende rundene er slutt, og den egentlige kampen skal begynne, sier bartenderen stopp. Han har allerede fått for mye.
For det er ikke bare et spørsmål om å være til rett sted på rett tid, men også evnen til å stå løpet ut.
Stamina, heter det. Finnene kaller det sisu.
De to nyhetene fra forrige uke nevnt innledningsvis illustrerer derfor norsk dataindustris dilemma nummer én siden Fredrik Rosing Bull flagget ut til den franske stat. Screen Media har holdt på lenge og vært forutseende med det som digi.no tidligere har omtalt som «sofa-PC’er». Idéene og konseptene Carl Henrik Janson vant en pris for av herværende avis for snart et år siden ble lansert lenge før Ericsson og Sony hadde signalisert tilsvarende idéer.
Nå følger også Bill Gates opp på Comdex og spår en fremtid full av sofa-PCer. Samtidig skriver digi.no at Screen Medias investorer har sluppet opp for sisu. Selskapet kan i verste fall skli utmattet i retning skifteretten. Sofa-PC-en slokner i det festen skal til å starte.
Leiv Erikssons forbannelse slår til igjen.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i digi.no i november 2001.
