«Har du litt tid i morgen til å bare heie litt på meg. Gjenopprette troen på – ikke menneskeheten – men meg selv.»
Ordene lå i e-posten min da jeg våknet i morges.
Jeg tenkte, det er egentlig et beskjedent ønske.
Sist jeg så henne satt hun i sofaen og smilte. Det så ut som hun koste seg.
Hun sa etterpå at hun hadde tatt på seg beskyttelsesmasken sin. Men jeg husker smilet hennes, og det var kokt på ekte begeistring, og det var krydret med et snev av overraskelse.
Hun koste seg, rett og slett.
Vi tre som var der da snakket ikke om sykdom, ikke med et ord.
Vi snakket om jobb, vi sladret litt, muligheter, begrensninger, duster og helter og kolleger som ikke lenger er der. Den syke, unge kvinnen virket nesten frisk da hun igjen fikk kjenne på, bruke, og dele sin erfaring og kunnskap.
Og hun gjorde noe viktig den ettermiddagen. De spirende frøene i en ung manns fremtid fikk et solgløtt og litt næring, og det var hun som var gartneren.
«Bare si sånn at jeg ikke er ubrukelig og at det ikke er min skyld og sånt som jeg egentlig vet, men som bare forsvinner når jeg krymper.»
Jeg har lagt merke til hvordan hun beveger seg.
Hun går ikke, hun driver.
Dovne, bølgeaktige bevegelser.
To ord roper taust gjennom rommet.
Smerte.
Og verdighet.
Det er noe uendelig vakkert og vemodig og desperat og fortvilt i stoltheten hennes.
Det er selvbebreidelsen i ei jente mishandlet og sperret inne av og i en kropp hun trodde skulle beskytte henne og være hennes venn.
Det er sårheten og frykten og raseriet i hjertet til en løvemor fanget i en snare, ute av stand til å beskytte sine barn.
Det er en kjempe tvunget inn i et bur som ikke bare er alt for lite, men i tillegg hyppig trekker seg enda mer sammen, i krampaktige, vilkårlige uforutsigbare rykninger.
Hvordan skulle hun vite at det er verden som krymper, ikke hun?
«Jeg trenger liksom bare en liten klapp på skulderen og noen trygge ord så jeg kommer igjennom de dustedagene her.»
Hvorfor hun har fått den rollen på livets scene hun har fått, det vet bare Den Store Regissøren i det blå.
Det eneste jeg vet er han ikke ville gitt den til en han ikke var trygg på kunne bære den.
Med smerte.
Og verdighet.
God tirsdag.
[sexy_author_bio]
