Planeten er i krise. Er demokratiet egnet til å redde den?
Et av ofrene for klimakrisen kan bli demokratiet slik vi kjenner det i dag. Demokratiske systemer er under et betydelig press. En av årsakene er at det først og fremst er demokratiske land som har skapt krisen. På listen over de 20 landene som slipper ut mest CO2 er det 15 demokratier. Det gir autoritære regimer en form for kredibilitet som kan være vanskelig å argumentere mot.
Når det er krise
Det er også et åpent spørsmål om demokratier er egnet til å håndtere krisen vi står ovenfor. For å si det litt banalt enkelt: Når det brenner under føttene, kaller du ikke inn til allmøte for å sikre at alle er enige. Du tar kommandoen, eller følger noen andres tydelige ledelse.
Og det brenner faktisk under føttene våre nå. FNs klimarapport beskriver på en klar og tydelig måte hvordan vi styrer mot en situasjon som er ute av kontroll, og hvor det handler om selve menneskehetens overlevelse.
Skal vi spørre menneskeheten om den vil reddes, eller skal vi bare skjære gjennom og gjøre det som skal til?
Selv sterke internasjonale forkjempere for demokrati stiller spørsmål ved om demokratiet kan klare den store styrkeprøven å få oss gjennom krisen som ligger foran oss. I en artikkel i New Europe skriver generalsekretær Dr. Kevin Casas-Zamora i den intergovernmentale organisasjonen IDEA at:
«The quality of democracy’s response to the climate crisis will also be key for its future viability as a political system. Dealing with climate change will test democracy’s capacities to confront existential issues for humankind, and hence core to its worth as a governing tool. What use is a political system that is unable to protect the survival of human beings?»
Spilleregler til side
I starten av koronapandemien, som tross store konsekvenser for liv, helse og livsførsel, var en fjert i en orkan sammenlignet med klimakrisen, ble demokratiske spilleregler satt til side, også her i Norge. Regjeringen fikk utvidete fullmakter som skulle sikre raskere beslutninger om betydelige inngrep i personlig frihet.
Du kan si mye stygt om menneskeheten, men det er mye bra å si om den også. En ting er vår evne til å agere og koordinere oss i krisesituasjoner. Særlig hvis krisen er akutt. Klimakrisen har ulmet under føttene våre i mange tiår allerede, og selv nå er det «bare» noen ekstra varme sommere, noen orkaner og noen skogbranner her og der. Det berører i svært liten grad vårt hverdagsliv. Det er en akutt krise som ikke føles akutt nok av mange nok til at vi går til handling.
Heldigvis har det skjedd en radikal oppvåkning på tvers av ulike styringssystemer. Næringslivet har også i stadig større grad innsett at de er en del av problemet og derfor også må være en del av løsningen.
Kan vi lære av næringslivet?
Paradoksalt nok er strukturene i de mest vellykkede kommersielle virksomhetene på jorden ikke forankret i demokratiske prinsipper, men i systemer hvor den virkelige beslutningsmakten sitter på relativt få hender og ikke utfordres av «folkemeningen» blant medarbeiderne.
Skal vi kanskje bare parkere demokratiet for en stund, hyre inn de flinkeste folkene til å lede oss med ubegrenset mandat?
Det høres dramatisk ut.
Fermis paradoks
Det berømte «Fermis paradoks» er en tankelek om hvorfor ingen utenomjordiske sivilisasjoner har kontaktet oss. Utgangspunktet er at dersom liv finnes der ute, burde de ha kontaktet oss nå. Refleksjonene peker mot en rekke mulige konklusjoner, hvor et av de mest tankevekkende er at tilstrekkelig avanserte sivilisasjoner før eller siden ødelegger seg selv.
Klimakrisen som utspinner seg nå kan komme til å være det som beviser eller motbeviser denne hypotetiske naturloven.
Må vi sette demokratiet på pause for å komme dit?
God tirsdag.
