Vi hadde gått langt og lenger enn langt. Nå var skiltet ved Trommenatten i sikte, og derfra er det bare en herlig parademarsj av lange nedoverbakker hjem til hytta. Rene triumfferden. Jeg gledet meg.
En liten gruppe mennesker stod ved skiltet. Blant dem oppdaget jeg en hyttenabo og bekjent.
Vi vekslet noen ord.
Så spurte jeg hvordan det går med «bisnissen».
«Det går utrolig bra, og det er takket være deg», svarte han.
Den så jeg ikke komme.
«Hæ, meg?»
«Ja, husker du ikke at du hjalp meg og kompanjongen min?»
Jo, jeg husket det nå. Flere år siden, 2014, antagelig. To partnere som startet et entreprenørselskap på 80 eller 90-tallet. 50:50 hele veien, både i eierandeler og lønn. Det hadde gått bra i mange år, så surnet det langsomt. Ubalanse i innsats, en følelse av urettferdighet, med påfølgende sviktende motivasjon og omsetning.
Jeg møtte dem to ganger, og etter den andre samtalen gikk de ut med en avtale om refordeling.
Det føltes ikke som om jeg hadde gjort noe særlig. Effekten var stor likevel.
«Det snudde en negativ trend», sa han. «I fjor hadde vi det beste året noensinne.»
Omsetningen har vokst fra 110 til 180 millioner i året.
Investeringen i coaching var noen tusenlapper.
Så skal selvsagt ikke jeg ta æren for omsetningsveksten. Markedet, konjunkturene og andre faktorer betyr utvilsomt mer.
Men det gir en pekepinn om verdien av coaching.
Siden jeg begynte med coaching i 2004 har profesjonen hatt en langsomt voksende anerkjennelse. Heldigvis. For kundene har det ikke alltid vært lett. Sett utenfra må den fremvoksende coaching-bransjen ha sett underlig ut.
Sjamaner og engler marsjerer frem side om side med gråhårede kvinner og menn med jordnær livsvisdom, solid erfaring og enkle, men effektive tricks i ermet.
Men kundene er ikke dumme. De skiller klinten fra hveten. Sherpa Coaching har kjørt en årlig internasjonal coaching-undersøkelse siden coachingens barndom og ungdom, tidlig på 2000-tallet. I starten var opplevelsen av verdi og troverdighet av coaching-profesjonen lav. I dag ligger begge over 90 prosent.
Men fremdeles er det noen som fnyser av deg om du gjerne vil bruke en coach.
En leder ringte meg og ville høre om jeg kunne hjelpe ham.
Han ville betale selv. Det siste han ville var at arbeidsgiveren skulle høre at han hadde en coach.
Det kan ha vært berettiget. Jeg vet om ledere som har fått sparken fordi de brukte en coach.
Så noen fordommer lever ennå.
Men når en jordnær, traust håndverker og bedriftsleder beskriver timene han investerte i for noen år siden som «det beste trekket jeg har gjort i min tid» så kjenner jeg at det er greit.
Helt greit.
God tirsdag.
