I helgen var jeg assistent for et kurs jeg selv tok i 2004. Co-active coaching fundamentals var mitt første skritt inn i en ny måte å jobbe, tenke og være på. Det forandret – svulstig sagt, men sant – mitt liv.
Nesten 20 år etter tror jeg nok en «coachende væremåte» har blitt en del av mitt DNA. Det er blitt en ubevisst kompetanse, like integrert i meg som å kjøre bil, sykle og pusse tennene.
Kurset i helgen ble en slags «reverse engineering», en oppdagelsesferd i brikkene i et puslespill.
På en måte puslespillet meg.
Coachende ledelse
Min coaching-reise har ledet meg i retning ledelse; både i å støtte ledere i deres lederskap, men også pekt meg i retning eget lederskap, formelt og uformelt, versus andre, og versus meg selv.
I Co-Active coaching snakker man om en rekke ferdigheter som kan brukes i coaching. Mange av de er like mye lederferdigheter og livsferdigheter som coaching-ferdigheter. Jeg har lyst til å dele noen av de med deg og utfordre deg til å undersøke om de er anvendelige i ditt liv, og kanskje lederskap.
Ansvarliggjøring
I coaching-språket tar ansvarliggjøring (accountability) utgangspunkt i at kunden (coachee) er ansvarlig for å følge opp forpliktelser man blir enige om. Ansvarliggjøring er en konkretisering av dette. «Du sier du skal … Hvordan vil du at jeg skal holde deg ansvarlig for at det blir gjort?»
Svaret vi ser etter er tidfestet og etterprøvbart.
Det som er viktig her er at den som forplikter seg skal eie sin egen forpliktelse. Det må komme fra et sted inni den andre, ikke som en instruks fra coachen. Eller lederen, hvis du skal bruke dette i din ledelse.
Anerkjennelse
Anerkjennelse (acknowledgement) er sterkere enn ros. Ros er et klapp på skulderen og et «bra jobba». Anerkjennelse anerkjenner hva det krevde. Det er «Du var flink som leste denne artikkelen» versus «jeg ser hvor lidenskapelig opptatt du er av å lære når du bruker verdifull tid en morgenstund for å lese denne artikkelen».
Les: A for anerkjennelse
Sette ord på det som skjer
På det overfladiske nivået vi som regel er innstilt til å lytte til hverandre (nivå 1) registrerer vi i beste fall det som blir sagt, ikke det som blir følt, ment eller ikke sagt. Noen lytter automatisk dypere og bedre, og effekten for den som blir lyttet til er formidabel.
Den gode lytter ikke bare oppleves som lyttende, men tar sats og setter ord på det hen hører eller ser eller føler. «Når du snakker om dette aner jeg en usikkerhet i stemmen din. Hva er den usikkerheten?»
Les: Kunsten å lytte
Bunnlinjering
Bunnlinjering. Et rart ord jeg fant på akkurat nå, men originalen er «bottom-lining». Når den andre tar av og ordflommen truer med å drukne all mening fram til lunsj, stopp ham eller henne høflig med et «hva er essensen i dette?»
Championering
Enda et rart ord, hvor originalen er «championing».
Coachende ledelse er drivhusledelse. Du skal være en gartner. Du skal stelle med folka rundt deg som du ville stelt planter i et drivhus.
I dette ligger også en viktig erkjennelse: Som leder skal du tilrettelegge for vekst, men voksinga må de ta seg av selv. Du kan ikke beordre en plante til å blomstre, like lite som du kan instruere en medarbeider til personlig utvikling.
Men du kan hjelpe dem ved å vise dem bilder av seg selv de ikke greier å se selv, det være seg fordi de ikke tror nok på seg selv, eller fordi de mister perspektivet slik vi ofte gjør når detaljer tar fra oss fugleperspektivet på oppgaver og eget liv.
Dette er championering.
Når den andre strekker seg mot nye mål, men ikke helt tør å ta sats, kan et «jeg kan virkelig se for meg deg som leder for den avdelingen» være det som skal til.
Les: Drivhusledelse
Omramming
Den siste ferdigheten jeg har lyst til å ta med i denne omgang er omramming (reframing). Det handler om å hjelpe den andre til å se ulike perspektiver; å innta ståsted fra hvor som helst i alle fire dimensjoner, tid inkludert.
«Hvordan ser dette ut for deg om fem år?»
«Hva ville ditt råd til deg selv vært om du allerede hadde oppnådd dette målet?»
Utsjekk
Denne fordypningen i coaching-ferdigheter som vil være nyttig for ledere er første skritt i det jeg ble utfordret til av medstudent Sara i helgen: Å endelig lansere et kurs i coachende ledelse, slik jeg har mumlet og snakket og utsatt i mange år.
Sara spurte meg – helt i tråd med første ferdighet nevnt over – om når jeg ville gjøre det og hvordan jeg ville holdes ansvarlig for at det ble gjort.
Jeg svarte at jeg lanserer kurset i mai, og at jeg i oppkjøringen til det jevnlig skal preppe meg selv og deg som leser Tirsdag morgen (som nå inkluderer Sara, – og Sara, nå har jeg gjort det) på dette spennende og viktige temaet i ukene og månedene som kommer.
Så nå står jeg ansvarlig overfor deg også.
God tirsdag.
[gravityform id=»45″ title=»false»]
