«Jeg kan jo gå 42 kilometer», sa Øyvind Hammer til seg selv. «Resten er bare trening.»
Så løp han New York maraton, tok sort belte i karate, og løp Canadian Death Race.
«Jeg var ingen idrettsmann, men for 3-4 år siden tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg spurte meg hva kan jeg få til dersom jeg virkelig går inn for det», fortalte han begeistrede tilhørere på Innovasjonsforum nylig.
Han fikk til mye. Etter maraton utfordret han seg selv til å endre på sine manglende koordinasjonsevner.
«Jeg hadde ikke koordinative evner. Jeg stokket beina og snublet over fotballer.»
Det ultimate beviset på kroppsbeherskelse fant han ut må være svart belte i karate. Øyvind leide inn Norges beste karatetrener, og bestilte svart belte innen et år.
«Det går ikke», svarte treneren. «Det tar minimum fem år å få svart belte.»
Ti måneder senere gikk Øyvind opp til eksamen, og fikk svart belte.
Øyvind Hammer har en fascinerende historie og en smittende entusiasme i sin formidling av den.
Viktigst er at han utforder sine tilhørere, ikke ved å fortelle dem hva de skal gjøre, men ved å fortelle dem hva han selv har gjort.
Det handler om å sette seg klare mål og gjøre det som kreves for å nå målene.
Det handler også om å leve det man lærer.
Øyvind er idrettscoach. Han hjelper folk med å bli verdensmestre. At han selv er en fremragende idrettsutøver gir troverdighet.
Mahatma Gandhi utfordret sine tilhørere til «å være den forskjellen du ønsker å se i verden».
Øyvind Hammer utfordrer sine tilhørere ved å være den forskjellen.
Måten han fortalte det på skapte entusiasme og begeistring på Innovasjonsforum.
Under entusiasmen lurte noe mer: En følelse av noe kolossalt ugjort.
Det uuttalte spørsmålet: I hvilken grad er vi selv gode eksponenter for det vi lærer?
150 middelaldrende herremenn i dress og slips på Innovasjonsforum? Er dette mennesker som lever sin lære?
Hvordan er det med deg, som leser dette? Lever du hva du lærer?
Og hva med ledercoach Leveraas som trener sine kunder til å få hverdagen til å gå rundt og finne balansen i livet?
Lever jeg hva jeg lærer?
Listene over ugjorte oppgaver er lenger enn de fleste av mine kunders, og bare dumsnille ignoranter vil kalle meg et ordensmenneske. Selv ville jeg inntil for noen år siden antagelig oppfattet det som en fornærmelse.
Man er da kreativ, ikke sant? Kreativitet og kaos går hånd i hånd, ikke sant?
Nei, det er ikke sant.
Kan jeg bli et ordensmenneske hvis jeg virkelig går inn for det?
Hva med deg? Kan du klare å nå et eller flere av målene dine hvis du virkelig går inn for det?
Du vet jo hvordan du gjør det.
Resten er bare trening.
God tirsdag.
