På veien mellom Tønsberg og Sem ble vi vinket inn til siden av politiet. Vi kjørte inn på en parkeringsplass, hvor en politimann ventet. Han ba vennlig om å få se førerkortet.
Jeg var totalt i villrede om hva dette dreide seg om, og spurte «Har jeg gjort noe galt?»
«Nei, galt og galt», svarte han. «Du har kjørt for fort. Du ble målt til 83 i 70-sonen. Men vi trekker fra litt, og setter det til 80, så du får ingen prikker i førerkortet og litt mindre bot.»
Jeg hadde virkelig ikke hatt den minste ide om at jeg hadde kjørt for fort, men gjorde ikke noe forsøk på å beklage min skjebne, utover et «å nei, det var skikkelig dumt».
Politimannen var usedvanlig hyggelig. Spurte hvem som eier bilen, tok bilde av registreringsnummeret, og begynte å prosessere boten i mobilen sin etter å ha tastet inn fødselsnummeret mitt. Det gikk visst ikke. Etter litt fomling ba han om å se førerkortet på nytt, og tastet igjen inn mine data.
Det gikk fremdeles ikke.
«Vet du hva, Paal, teknologien er ikke med meg her, så du kan kjøre videre. Da kan du bruke de 3.250 kronene du akkurat har spart på en bedre middag eller noe. God tur videre!»
Så kjørte vi.
Jeg var litt skjelven.
Men først og fremst kjente jeg meg glad.
Politimannen var ekstremt hyggelig. Den korte passiaren var preget av høflighet, gjensidig respekt og til og med noen doser humor.
Jeg hadde uansett fått en lærepenge, selv om jeg verken fikk prikker eller måtte ut med penger.
Men i tillegg fikk episoden meg til å tenke på hvordan dette gjenspeiler kvaliteter i samfunnet vårt vi lett tar for gitt.
De fleste steder i verden er et møte med politiet noe du absolutt vil unngå. I noen land er det forbundet med livsfare å bli stoppet i trafikken. I USA kan det innebære at du blir beordret ut av bilen fra en megafon og bedt om å legge begge hendene på taket før offiseren nærmer seg deg med en hånd på pistolen i beltet.
Andre steder kan den eneste måten å komme videre på være å stikke til politimannen en sum penger.
Slike tanker streifet meg ikke et øyeblikk da jeg ble vinket inn og konfrontert med min forseelse. Det falt meg ikke et øyeblikk inn at makten den unge politimannen er gitt i kraft av sin rolle skulle bli misbrukt.
Stikkordet her er selvsagt «tillit». I Norge er vi i verdenstoppen hva gjelder å ha tillit til hverandre og til våre institusjoner og myndigheter.
Om tillit er det sagt mye klokt. Min favoritt er at «tillit er som luft, du merker det ikke når det er tilstede, men blir det borte, dør du.»
I det jeg kjørte videre og inn i 110-sonen på E18, kjente jeg på en overraskende følelse av takknemlighet, til tross for, eller kanskje på grunn av, dette møtet med politiet.
Verden er i ulage, men ennå ikke så mye i ulage at den skjøre, men viktige tilliten er blitt borte.
La oss gjøre hva vi kan for at tillit fortsatt blir en del av infrastrukturen i samfunnet vårt.
Det gjør alt så mye enklere.
God tirsdag.
