Det var dugnad i borettslaget i helgen. Vi rakte løv og ryddet etter høstens herjinger. Til slutt fikk jeg et siste oppdrag av dugnadssjefen. Jeg ble bedt om å plante noen blomsterløker.
Jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte akkurat det. Et lite hull i bakken, løken ned, jord over. Så, i mars-april, når de blomstrer, kommer belønningen.
Det kildret av en uvant begeistring i en blasert gammel sjel.
Det er noe med dette å plante et frø og la naturen gå sin gang.
Så tenker jeg: det er vel nettopp dette jeg holder på med hele tiden, er det ikke?
Plante frø og la naturen gå sin gang.
Forleden ble jeg spurt om hvordan jeg får oppdrag. Da kom også frømetaforen tilbake til meg. Jeg husket en historie jeg leste som barn, og som gjorde et sterkt inntrykk. Det var historien om Johnny Appleseed, som vandret gjennom pionérenes Amerika og drysset frø over alt hvor han gikk. Den historien tror jeg formet meg. Mannen som ruslet gjennom villmarken og etterlot seg et spor av blomstrende epletrær har vandret ved min side siden den gang.
Johnny var mindre opptatt av å høste enn å så. Han ga uten å forvente noe tilbake. Han var en såmann, men ikke en gartner. Frøene i hans spor fikk leve sitt eget liv. Noen falt på stengrunn, andre vokste opp.
Jeg, og de mange andre som i dag loffer omkring i det norske arbeidslivet har mange likhetstrekk med Johnny Eplefrø. Vi flyr fra blomst til blomst, får med oss noen dråper nektar og når vi drar videre tar vi med oss litt pollen til neste blomst.
Det er en tøff jobb, men noen må gjøre den.
Og helt ærlig: jeg liker det.
Så når jeg skal svare på hvordan jeg får oppdrag, så handler det nesten alltid om frø som ble sådd en gang, noen for mange år siden. Alle frø vokser ikke like fort.
Møter med mennesker, som skip i natten, som skygger i skogen. En vindstille natt på Oslofjorden. En samtalepartner på en fest. En meddeltaker på et kurs. En kopp kaffe med en smart, men arbeidsløs og frustrert utenlandsk jente.
Det er frøene og løkene som ble plantet i fjor. Eller i forrige århundre. Frøet vokser opp, og står plutselig der som en vakker blomst av en kunde.
Det er ikke så rart. Det er bare så fint.
I dag har vi litt flere muligheter til å spre budskapet enn på Johnny Eplefrøs tid. Selv har jeg lagd min egen løvetann som hver Tirsdag morgen står klar med nye frø båret frem på digitale vinger. De lander på steder jeg aner lite eller ingenting om. Noen av dem faller på stengrunn, noen av dem spirer og skaper kanskje en liten «ripe i universet». Atter andre kommer tilbake til meg og ber meg hjelpe dem å modnes.
Og det kan jeg jo alltids.
God tirsdag.
Les også: Å selge uten å selge
