«Det er den beste gaven jeg har fått på det jeg kan huske», sa hun. «Men jeg skjønner at dette ikke ser helt greit ut.»
Det så ikke greit ut. Hun satt bøyd over en sykkellås med en tang og strevde med å klippe den. Den satt på en fin Yosemite damesykkel med en solid kodelås på.
Hun var tynn og spe og ustø. Åpenbart påvirket. De ungdommelige trekkene i ansiktet var ennå ikke fortrengt av det herjede uttrykket de får etter noen år. En svart jakke, under den ei skjorte åpen i halsen. Et lite skjørt stakk ut under jakka og dongeribuksa. På hodet hadde hun satt et par solbriller.
«Jeg fikk den i gave i dag. Det er den fineste gaven jeg har fått. Men jeg husker bare ikke koden, og jeg er helt desperat etter en sykkel akkurat nå.»
Situasjonen virket ikke overbevisende, men på et eller annet vis virket jenta troverdig likevel. Jeg spurte om lov til å ta et bilde av henne, og fulgte deretter min datter til Oslo S. Vi hadde vært på Eldorado kino og sett Batman. Jeg hadde akkurat hentet med min egen sykkel ved siden av Yosemite’n i sykkelstativet hun jobbet så ivrig med.
Jeg var i tvil, men min datter var helt overbevist. Ikke om hennes uskyld, men hennes skyld. «Vi vet begge to hva hun holdt på med», sa hun kjølig.
Etter å ha sagt hadet til min datter syklet jeg tilbake til Torggata. Hun satt der ennå.
«Er du ikke ferdig med å stjele sykkelen ennå», spurte jeg. «Jeg stjeler den ikke», sa hun. «Den er min.»
Hun var ikke nervøs, ikke irritert, men litt oppgitt. «Det var en annen her i stad som jeg viste ID’en min til. Du kan gjerne få se den du også.»
De neste fem minuttene lette hun etter ID’en. Innerlommer, ytterlommer, en veske som syntes å romme et halvt liv. Hun fant den ikke.
«Sånne som meg blir alltid mistenkt», sa hun. «Jo, jeg skjønner at det ser gæernt ut, men jeg selger =Oslo og er ærlig og stjeler ikke selv om jeg er en ‘sånn’.»
«Hva heter du?»
«Ida.»
En politibil kom, og to kvinnelige og en mannlig politibetjent kom ut. Fyren som hadde bedt om ID’en hadde antagelig ringt.
Jeg overlot Ida til dem. «Lykke til, Ida», sa jeg i det jeg syklet videre.
På veien hjem tenkte jeg hvordan liv og fiksjon sammenfaller.
Batman og kampen Bruce Wayne nettopp hadde tatt for å redde en by full av dekadente drittsekker og kriminelle — superskurkenes trang til å ødelegge byen for enhver pris minner om Guds straffedom over oldtidsbyene Sodoma og Gomorra.
Den par og tjue år gamle jenta i regnet som prøvde å gjenvinne retten til sykkelen sin var mer i slekt med noe fra H.C. Andersen.
Piken med avbitertangen.
