Er mangfold lønnsomt? Eller er det bare noe vi driver med av overdreven politisk korrekthet?
En artikkel jeg skrev for mange år siden starter med «Et samfunns fremskritt springer ut av individuelle drømmer. Når norske nordmenn slutter å drømme, overtar drømmene som fraktet nye nordmenn hit fra andre land.»
Vakkert sagt, om jeg skal si det selv. Og fremdeles med store doser sannhet i seg. På få tiår har Norge gått fra å være ekstremt homogent til å være svært mangfoldig. Kjærligheten til Norge brenner ofte med større lidenskap blant de hundretusenvis av relativt nye nordmenn. Ønsket om å bidra, gi tilbake, er en sterk drivkraft.
Greier vi å utnytte denne drivkraften?
Bildet er ikke sort-hvitt, men det er liten tvil om at «vår uutnyttede naturressurs» fremdeles er et potensial vi ikke helt har greid å realisere.
Vårt arbeidsliv speiler ikke samfunnet.
Det til tross for at mangfold er lønnsomt.
Eller er det det?
De siste årene har «mangfold» blitt et honnørord.
Hva står i veien for at vi skal gjøre festtalene til praktisk hverdagsvirkelighet?
Er det markedskreftene som trår til?
Er det ikke lønnsomt likevel?
Svaret er nyansert.
Ukens tema dykker ned i mangfoldsbegrepet fra mange kanter og med mange bidragsytere. Tom Georg Olsen og Walaa Abuelmagd tar for seg mangfold i styret. De kommer til litt ulike konklusjoner. Bjørn Z. Ekelund dissekerer med vennlig, men kritisk blikk de årlige McKinsey-rapportene om mangfold. Atle Øi og Jan-Erik Sandberg introduserer begge litt overraskende anslag på sine mangfoldsbetraktninger.
Skal jeg konkludere fra disse og en lang rekke tidligere artikler om mangfold, tror jeg at jeg gjentar en påstand jeg kom med i en tidligere artikkel:
Det handler ikke om hudfarge, kjønn, alder og funksjonsgrad. Det spiller ingen rolle om du er ung eller gammel, svart eller hvit, utdannet eller udannet, mangler et bein eller løper maraton. Det er bare én ting som betyr noe.
Det eneste som betyr noe for mangfold (er meningsmangfold)
