Tenk på noe du har lært, det være seg å sykle, å snakke et annet språk flytende, å spille et instrument, eller kanskje en hobby som matlaging eller strikking. I det du har lært å mestre det, tenker du ikke lenger på hvordan du skal gjøre det – du bare gjør det.
Men før du visste at dette var en aktivitet du ønsket å bedrive, var det en ikke-eksisterende del av livet ditt.
Mellom disse to ytterpunktene ligger læringens dramatikk. Det er et drama fullt av forvirring, fortvilelse og frustrasjon, men også begeistring, gledesutbrudd og mestringsfølelse.
Dramaet har fire akter.
[su_quote class=»suquote»]Mellom disse to ytterpunktene ligger læringens dramatikk.[/su_quote]
1. Ubevisst inkompetanse
Første akt heter ubevisst inkompetanse. I denne fasen vet du ikke hva du ikke vet. Du er inkompetent, men du bryr deg ikke. Du vet ikke engang at du er inkompetent, fordi det ikke har noen betydning for deg. Det dukker ikke opp på radaren, og hvorfor skulle det dukke opp?
Mange går gjennom livet uten å ha skrevet en bok, sløyd en fisk eller styrt ei romferge. Det er helt greit, det er nok av andre viktige oppgaver å ta fatt i. På enkelte felter er det like greit å forbli i første akt livet gjennom.
Men på de områdene hvor du må, vil eller bare har lyst til å bli en mester, må du gjennom flere akter før applausen og eventuelle ekstranumre.
2. Bevisst inkompetanse
Andre akt er bevisst inkompetanse. Nå vet du hva du ikke vet. Og jo mer du får vite om det du ikke vet, jo mer overveldende blir perspektivet på alt som gjenstår å lære.
Denne akten starter gjerne i det du setter deg ned på skolebenken for å ta en ny utdanning, eller forsøker å mestre en ny fysisk aktivitet. Det føles overveldende, og kanskje til og med skremmende.
Mange gir opp i denne fasen. Tenk på da du lærte å kjøre bil, for eksempel. Gass, clutch, bremser, gir, alt i riktig rekkefølge, alt mens du må følge med trafikken fra høyre og venstre, foran og bak, samt dødsforaktende fotgjengere og ditto syklister. Du sitter midt i det, og vet så inderlig godt at du er på tynn is.
Men du er på vei, og en dag, før eller siden, merker du at teppet går ned for andre akt, og tredje akt kan begynne.
3. Bevisst kompetanse
I tredje akt vet du hva du vet, og kan puste lettet ut. Du kommer til et punkt hvor du innser at du faktisk har oppnådd en viss grad av mestring, i det minste over deler av det du basker med.
Det er en god følelse, som du skal tillate deg å nyte, kanskje feire.
For snart dukker det opp nye ting du ikke behersker, og vips så er du tilbake i annen akt, der hvor du vet hva du ikke vet, og lurer på hvordan du skal få vite det. I de fleste læringsprosesser vil du stadig svinge mellom disse to stadiene.
Du får kanskje med deg noen skrubbsår på veien, men opplever også øyeblikk av intens tilfredsstillelse, og noen ganger glemmer du til og med hva du vet. Du bare vet det.
Og med det går teppet opp for fjerde akt.
4. Ubevisst kompetanse
Når du har oppnådd det stadiet hvor du ikke lenger er konstant oppmerksom på at du er kompetent, er du i ferd med å bli en mester. Du vet ikke hva du vet, men du vet det likevel.
Noen kaller dette «flytstadiet». Elven tenker ikke på hvor den skal, den bare drar dit. På samme måten som når du har kjørt bil i noen år – du tenker ikke på alle teknikkene du må beherske, du bare setter nøkkelen i tenningen, forteller hjernen hvor du skal, så går resten av seg selv.
Du er så kompetent at du ikke trenger å være i det du gjør mens du gjør det, du og dine handlinger befinner seg på ulike plan.
Noen ganger kan ubevisst kompetanse ha visse ulemper, som når du nettopp har skiftet jobb og jobbadresse, og likevel av gammel vane setter deg i bilen og kjører til den gamle jobben. Eller verre, når du skifter partner, og kommer i skade for å hviske din gamle elskers navn mens dere utfører en annen slags akt.
Men for det meste er det en god, tilfredsstillende følelse du har når du bare mestrer en ting, uten å måtte være bevisst på den hele tiden.
[su_quote class=»suquote»]Elven tenker ikke på hvor den skal, den bare drar dit.[/su_quote]
Stå i det
Det er de to mellomaktene som krever mest av deg, og som skaper mest ubehag og uro. Det er her det gjelder å stå i det, også når du sliter, når du rødmer av skam over dine mangler, når du gjør feil.
Det er da du skal huske hva den tidligere basketstjernen Michael Jordan sa: «Jeg bommer på 100 prosent av skuddene jeg ikke skyter».
Minn deg selv på at det er en læringsprosess og la prisen du må betale være noe du gjør som en del av det å komme videre i livet.
Og du: Hvis du oppdager en liten nisse om sitter på skulderen din og insisterer på at du kommer til å mislykkes, så gi ham en på tygga fra meg.
Opprinnelig publisert 14.03.2007. Oppdatert og republisert 22.10.19.
