Skøytebanen var dekket av et tykt teppe snø. Kommunen hadde sviktet sin måkeplikt, og den kollektive skøytegleden hos vinterbarna ble dempet av at hver enkelt måtte måke seg sin egen vei.
I utkanten av skøytebanen lå en bortglemt ismåker. Jeg plukket den opp, og begynte å lage veier og mønstre på isen. Bak meg kom Lisa, 9 år, på skøytene sine.
Etter en stund hadde jeg måket et navn i isen med store, snøfrie bokstaver: L I S A.
Min datter satte pris på oppmerksomheten og gliste bredt og fornøyd.
Så snudde hun seg, og klappet begeistret over hva hun oppdaget: «Se pappa! De bruker de veiene du har lagd! Så gøy!»
For i sporene jeg nettopp hadde laget, fulgte nå mange etter. Barn og voksne gikk glade og fornøyde de veiene jeg hadde staket ut for dem.
Det kjentes forunderlig godt. Hjertet hamret stolt i brystet.
Jeg følte meg som en leder.
For jeg har forstått at skal man lede, må noen følge.
Skal man lede, må noen følge.
Så enkelt kan lederskap beskrives.
Så enkelt er ledelse.
Men hvorfor gjøre ting enkelt når det kan gjøres komplisert? I arbeidslivet omgis ledelse med en aura av mystikk og heksekunst. Man sendes på lederkurs og kommer tilbake med ord som transaksjonsledelse, prestasjonsledelse og transformasjonsledelse på tunga. Man har lært tre nivåer av lytting, forskjellen på anerkjennelse og ros og hvordan man leder generasjon X, Y og Z.
God ledelse betyr mye for gode resultater i en virksomhet. Derfor forskes det mye på hva som skaper gode ledere. På universiteter og forskningsinstitusjoner sitter det forskere som har brukt et helt arbeidsliv på å regne på matematiske modeller for god ledelse.
Spørsmålet er om vi gjør noe som i utgangspunktet er enkelt til astrofysikk og modeller løsrevet fra virkelighetens verden.
Nå gjør heldigvis stadig flere opprør mot forvanskningen av lederfaget. Den svenske psykologen Christer Olsson er en mye brukt ledertrener. Han kaller seg “reisende i sunn fornuft”, og minner oss om at vi først og sist er mennesker som intuitivt vet hva god ledelse er. Vi trenger å ha tillit til våre ledere, og vi trenger å se at de er relativt helstøpte mennesker.
Hvis de i tillegg er i stand til å få oss til å glede oss til fremtiden og stake ut kursen dit, så trenger vi ikke mer.
Skal du lede, må noen følge, og helst skal følgerne drives av begeistring, ikke frykt.
En egenskap som gir lyst til å følge en leder er karakter. Jim Kouzes og Barry Posner har gjennom årene spurt mer enn 75.000 mennesker verden over om hvilke egenskaper de ser etter og beundrer hos gode ledere. Svarene er svært konsistente på tvers av kulturer, religion, geografi og andre skillelinjer. Mer enn 50 prosent av de som har svart har pekt på fire karaktertrekk blant de syv viktigste: Ærlighet, fremsynthet, inspirasjonsevne og kompetanse.
Det enkle er ofte det beste.
Jan Ketil Arnulf, som forsker på ledelse ved Handelshøyskolen BI, har en enkel øvelse som erstatter matematiske modeller og gir svaret på hva god ledelse er umiddelbart. Tenk på en leder som har hatt innflytelse på deg, og sammenhengen det skjedde i. Hva slags egenskaper og handlinger demonstrerte lederen? Hvilken virkning hadde det på deg?
Tom Åge Myhren, tømrer, lydtekniker og tidligere fantasiminister i Lucky Næroset, nå selvutnevnt og selvsertifisert oppmuntringstilsyn, har en befriende folkelig tilnærming til ledelse, hvor sprellende lek med ord er en viktig ingrediens. Ordet “ledelse” er egentlig feilstavet, mener Myhren. Det skulle vært stavet med to bindestreker: Le-del-se.
Ledelse er et tillitsforhold. En leder må alltid spørre seg selv om hvordan hun gjør seg fortjent til å lede mennesker som kan skape resultater for seg selv, virksomheten og samfunnet. Hennes medarbeidere trenger samtidig stadig å spørre seg selv hvordan de gjør seg skikket til ansvaret de gis og friheten de krever.
Tillit er en mikstur hvor blandingsforholdet er viktig. Det består av tre deler etiske dyder og positivt menneskesyn, en del faglig kompetanse og en del andre kompetanser.
Det handler ikke om å være bedre enn folkene dine. Det handler om å le med dem, dele med dem og se dem.
Le-del-se.
Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet «Det gode liv».
