Hun står der i stua, intenst opptatt med den engelske setteren.

(Eller er det en springer? Jeg blander dem alltid. Slanke bein, lange ører. Uutgrunnelig, tomt blikk som kan stirre de fleste mennesker i senk.)
«Snurr!», sier hun, med høy, begeistret stemme. Den stemmen voksne mennesker bare bruker på barn og dyr.
Hunden snurrer.
«Sååå flink!»
Hunden får en godbit.
Så skal den på tur. Det er min tur.
Jeg tar på jakka, fester hundebåndet, går ut. Parken er glad. Lufta er klar. Alt ligger til rette for en fin tur.
Det kunne vært en fin tur.
Hadde det ikke vært for at jeg umiddelbart blir dratt rundt av usynlige fortellinger skrevet i lukt.
Murvegg: Lukt. Tiss.
Skilt: Lukt. Tiss.
Søppel i fortauskant: Lukt. Spis. «Nei – spytt ut!»
Bil: Lukt. Tiss. «Nei – ikke der!»
Kafébord: Lukt. Tiss. «Nei – ikke der heller!»
Hunden er hund, og gjør sånt som hunder gjør. Den kan ikke annet.
Men mennesket som stolt går bak med bæsjeposen har tatt et valg.
Var det et godt valg?
På avstand registrerer mitt etter hvert ganske trente blikk en annen hundeeier. En slags speiling. Båndet strammes gradvis inn. I det vi passerer hverandre bestemmer begge våre hunder seg for å kaste seg snerrende og glefsende mot hverandre.
Vi har satt mennesker på månen.
Vi har knekt atomets gåte.
Vi har kartlagt genomet, temmet elektrisiteten, bygget globale nettverk av informasjon.
Og nå går vi her og plukker opp dritt etter hunder.
Som om det var helt normalt.
Hvorfor gjør vi dette?
Jeg forstår ikke konseptet «hund».
God tirsdag.

