I en krise går vi gjennom fem faser. Hvilken av dem er vi i nå?
For åtte år siden mistet jeg en av mine brødre i sykdom. Jeg så hvordan han – og vi rundt ham – gikk gjennom ulike perioder. Jeg skrev til og med et dikt om det: Krisens faser.
Hvis du har skilt deg, mistet en nær deg, mistet jobben eller på andre måter er blitt rammet av en krise, vil du kunne kjenne deg igjen i de ulike fasene av krise som Elisabeth Kübler Ross satte ord på for et halvt århundre eller mer siden.
Nå ser vi hvordan ikke bare én person, en familie, eller vennekrets går gjennom de samme fasene.
Det er ikke en by, en nasjon, eller et kontinent.
En hel planet er sendt ut på den vanvittige bølgen som forklarer absolutt alt.
Det er veldig, veldig rart.
Fasene
De fem fasene Elisabeth Kübler Ross identifiserte var opprinnelig knyttet til sorgprosesser. Senere har mange erkjent og brukt hennes bølge for å beskrive mange andre prosesser, inkludert det å starte et selskap, hvordan en teknologi modnes, hvordan det er å starte i en ny jobb.
Elisabeth hadde uten å vite det oppdaget denne bølgen som forklarer absolutt alt.
Hennes versjon bestod av fasene fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept.
Overført til en planetarisk skala kan det kanskje uttrykkes slik:
Fornektelse
De snakket om et virus allerede tidlig i januar. Ja, ja, det er kjipt, men det angår vel ikke meg, tenkte vi. «Bare en kineser som har kommet til landet med en influensa» , sa Donald Trump. «Det går så bra så, vi har full kontroll».
I Kina var de i så intens fornektelse at de arresterte de som hevdet at det som skjedde skjedde.
I Italia danset folk i gatene og klumpet seg sammen til hyggelige måltider med familie og venner, tross advarsler.
I Norge skjøv vi det bort som enda en greie fra Kina, hvor de jaggu meg spiser alt fra rotter til flaggermus via pusekatter og pudler.
Ikke rart de blir sjuke.
Sinne
Hytteeierne nektet å dra hjem. «Vi har betalt skatt, det er vår eiendom, vi har rett til å være her!»
Donald skyldte på kineserne. Og demokratene. Og fake news.
I Nord-Norge innførte de innreiseforbud og karantene for søringer. På Vollsløkka løp de i et slags demonstrasjonstog etter fotballen på kunstsgressbanene.
Forhandlinger
Vi forstår at vi ikke har så mange kort i ermet overfor det vesle, livsfarlige viruset. Så vi forhandler med myndighetene. Vi forhandler med oss selv. Vi forhandler med medarbeiderne, sjefene og de ansatte. I Amerika søker republikanere mot demokrater. I Norge ropes det på en samlingsregjering.
Men vi har dårlige kort. Det er ikke, i det minste på kort sikt, en vinn-vinn-situasjon.
Depresjon
Når forhandlingene med viruset, gud, skjebnen eller Arbeiderpartiet ikke fører frem går vi inn i den store depresjonen. Dette er den vanskeligste perioden. Det som er tapt er tapt. Vi forstår det på en måte, men greier ikke helt å erkjenne at det er sant likevel.
Aksept
Trøsten er at når vi har jobbet oss gjennom depresjonen er vi klare for aksept. Det begynner å lysne i horisonten. Ingenting blir kanskje som det var, men det er noe der fremme som kan være verdt å kjempe for likevel. Vi skjønner at den gamle normalen ikke er normalt lenger. Vi forsøker å finne oss til rette i den nye.
Det er i denne siste fasen vi skaper det som skal komme etter krisen.
Og, for de ordentlige pessimistene: Det som skal rives i fillebiter av den neste.
God tirsdag.
