Det fortelles en historie om da president John F. Kennedy besøkte NASA. Det var mens USA sprengjobbet for å vinne kappløpet om å være den første nasjon til å sette et menneske på månen.
Kennedy ble vist de imponerende fasilitetene. I en korridor stod en kar, hvis jobb åpenbart var å vaske gulvene, stramt oppstilt, vaskekosten nesten som et gevær mellom føttene hans.
Kennedy ble nysgjerrig og stoppet. «God morgen, mister», sa han. «Hva er det du driver med her på NASA?»
«Sir!», nesten ropte mannen. “Sir! Jeg jobber med å sette den første mann på månen!”
Fra jobb til kall
Den søte, kanskje oppdiktede historien, illustrerer forskjellen mellom en jobb, en karriére og et kall.
En jobb er noe du utholder fordi du må. Test deg selv: Hvis du hadde penger nok til å leve et godt liv uavhengig av lønna di, ville du fortsatt i jobben? Hvis svaret er nei, har du en jobb.
En karriére trives du muligens med, men din mentale tilstand er som en som har kommet til en mellomstasjon. Du vet at for å komme videre må du prestere og kanskje utkonkurrere noen av dine kolleger.
Et kall er det du gjør fordi du elsker å gjøre det, og at noen faktisk betaler deg for å gjøre det er en bonus. Et kall er en del av din identitet, og du vil antagelig fortsette å gjøre det om ingen lenger betaler deg, eller den dagen du pensjonerer deg.
Kallet til å jobbe
Å ha en jobb som føles som et kall høres sannsynligvis mest fristende ut for de fleste av oss. Det er mange gode grunner til å tro at medarbeidere som opplever jobben som et kall også er de mest attraktive medarbeiderne, for trivsel, for lønnsomhet for kontinuitet.
Samtidig er det lett å tenke at de som har en slik jobb er høyt utdannede eller spesielt priviligerte mennesker. En nobelprisvinner føler seg sannsynligvis kallet. En kunstner likeså.
Men hva med vaskehjelpen på NASA? Hva med selgeren som ikke ser seg som en selger, men en som bidrar til å gjøre livet litt lettere for kundene sine? Hva er forskjellen på kassebetjenten som fikk deg til å gå smilende ut av Rema 1000 og han som fikk deg til å fråde av irritasjon?
Mye handler om personlighet, hvordan den enkelte går inn i sin egen hverdag, sitt eget liv. Hvis du velger å se de aktivitetene du får betalt for som meningsløse så blir de meningsløse. Og omvendt.
Men selv om du er en sånn person som ser en høyere mening i det du gjør, enten du vasker gulv eller forsker på alzheimer, er din mulighet til å leve ut ditt kall avhengig av den konteksten du befinner deg i.
Gnistrende energi kan ikke gnistre uten oksygen. Gnistrende personer kan ikke gnistre uten at miljøet de befinner seg i tillater det.
Hva skjedde?
Det handler — igjen — om ledelse.
Har du opplevd ledelse som begrenser eller muliggjør at jobben blir mer enn en jobb og en karriére, men også et kall?
Hva skjedde?
Send meg en mail og del.
God tirsdag.
