Den 3. februar i år fikk min samboer en oppringing fra et sykehjem i Bærum, hvor hennes mor hadde vært innlagt noen dager. Hun burde komme, mente de, og det underliggende budskapet var ikke til å misforstå. Hun lå for døden.
Jeg kjørte henne til sykehjemmet, og kjørte inn til Sats på Sandvika storsenter, i tilfelle jeg snart skulle hente henne igjen.
Etter tre minutter på tredemøllen ringte et skjult nummer. Jeg avviste anropet, men det ringte straks igjen. Jeg tok den, og møtte en lege fra Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, AMK. Lege Karine hadde tidligere den morgenen rykket ut til en melding fra hjemmesykepleien angående min far. Hjemmesykepleien hadde funnet ham liggende over tralla han brukte til å støtte seg på.
Død.
Livet, ass
Det absurde i situasjonen gikk ikke helt opp for meg med det samme. Jeg var på Sats på Sandvika storsenter for å vente på dødsbudskapet om min samboers mor, og mens jeg er der ringer de for å fortelle at min far er død. Det virket som en makaber spøk.
Min kjære tilbød seg å bli med meg, og vi kjørte til Sofiemyr og låste oss inn. Oberstløytnant Hans Martin Leveraas lå i senga si, der de hadde lagt ham. Legen hadde rett. Han var død. Veldig død. Min reaksjon overrasket meg. Jeg begynte å hulkegråte, blandet med et uforklarlig raseri. Jeg var rett og slett dritt forbanna på den gamle som hadde tillatt seg å dø.
Tidlig neste morgen døde også hennes mor.
Senere samme uke var vi i barnedåp for mitt andre barnebarn.
To begravelser og en barnedåp.
Livet, ass.
Livet.
Aldringsforskning
De siste årene av våre foreldres liv var stusselig. De hadde skrantende helse, og gjorde lite for å motvirke forfallet som gradvis gjorde seg gjeldende.
Min fars siste år har blitt et slags negativt ideal for meg. Jeg så at selv om alderen tynget, kunne han selv gjort mye, mye mer for å holde seg vital og aktiv.
Han inspirerte meg til å utforske aldring, et fenomen som også min snart 65 år gamle kropp kjenner på.
Jeg oppdaget et forskningsfelt i eksplosiv utvikling, med alt fra farmasøytiske gjennombrudd til livsstilsstudier som peker mot at det faktisk går an å bremse – og kanskje til og med reversere – aldringsprosessen.
Paradigmeskifte
Det ble stadig mer åpenbart at vi står på terskelen til et paradigmeskifte. Aldring er ikke lenger bare en uunngåelig skjebne, men et fenomen vi kan forstå, påvirke – og kanskje til slutt temme.
En dag på forsommeren googlet jeg og oppdaget at det finnes minst en longevity-klinikk i Norge. Jeg fant Epivity Health AS, og på impuls forfattet jeg en epost og sendte avgårde.
Hei Epivity, Dette er nok ikke en henvendelse dere ofte får gjennom kontaktskjemaet deres. Jeg håper likevel den vil fange interessen.
Jeg skriver til dere med et forslag jeg tror kan være av gjensidig verdi. Jeg er i gang med å planlegge en personlig reise innen longevity, og søker en faglig og medisinsk partner til å gjøre dette sammen med – og dokumentere det hele underveis.
Jeg har mer enn 20 års erfaring som journalist, og har i nåværende del av karrieren først og fremst jobbet som individuell og team-coach med fokus på god ledelse. Planen min er å gjennomføre hele prosessen – fra innledende analyser og intervensjoner til resultater og refleksjon – og dokumentere det i mitt nyhetsbrev og (på sikt) i bokform.
Prosjektet er personlig og ærlig, men også faglig forankret og med tanke på gjenkjennelse: Hva skjer når man, i godt voksen alder, begynner å jobbe med aldringsprosessene, for å bremse dem, og kanskje også reversere dem?
Hva betyr dette for dere?
Dere får innsyn i en pasients opplevelse over tid, mulighet til å bruke innholdet som del av formidling og profilering, og et samarbeid med en som både kan skrive, tenke og stille spørsmål. Det er opplagte synergier mellom det arbeidet dere gjør, og det jeg har gjort hele mitt voksne liv: å forstå og formidle hvordan mennesker utvikler seg.
Jeg håper dette vekker nysgjerrigheten deres. Tar gjerne en uformell prat for å se om det er en god match.
Vennlig hilsen,
Paal Leveraas
Epivity
Epivity, ved daglig leder Morten Sandberg og ansvarlig lege Ruth Foseide Thorkildsen, svarte ganske raskt. Vi hadde snart en avtale på plass, og litt senere – helt konkret den 8. august – dro jeg til lokalene deres på Majorstua for en halvdags grundig helsegjennomgang, inkludert blodprøver, epigenetiske prøver, bodyscan, personlige samtaler og styrketester.
Denne dagen, 8. august, er en baseline for prosjektet. Nå vet jeg hvordan kroppen min er skrudd sammen, at blodverdiene mine er veldig gunstige, at jeg er sterkere enn andre på min alder fra hoftene og ned, men heller middelmådig øverst.
Men jeg vet ennå ikke hvor gammel jeg er.
Det vil si, jeg vet jo at jeg er 64 år og blir 65 i november, men jeg er nysgjerrig på min biologiske alder. Det er et av resultatene som etter uker, kanskje måneder, kommer tilbake fra selskapet i USA hvor noen av blodprøvene ble sendt.
Mer enn bare meg
Det slo meg raskt at dette ikke bare handler om meg. Ja, jeg ønsker å holde meg frisk, sterk og nysgjerrig så lenge som mulig. For meg kan konsekvensen bli at jeg får flere gode år. Hvis — eller kanskje når — dette blir mainstream vil det skape dramatiske samfunnsendringer. Formodentlig til det gode, men også med noen negative aspekter.
Gjennom tusenvis av år har mennesket kjempet mot tiden. Først overvant vi tidlig død som følge av at andre arter gjerne ville ha oss til middag. Så overvant vi stadig flere sykdommer. Nå sloss vitenskapen intenst mot kreft, demens og andre sykdommer som ikke var relevante så lenge folk flest døde i 30-årene.
Den neste skansen er aldringen selv.
Dersom sykdommen aldring en gang kureres helt, vil vi i prinsippet kunne leve evig.
Og det er ikke samfunnene våre rigget for.
Nei, 120-åringene vil ikke koste oss mye mer i sykehjemsplasser fordi noe av grunnforutsetningen her handler om at svekkelse som følge av alder reduseres eller elimineres.
Men skal vi la dem være pensjonister i 50 år? Har vi råd til det?
Det reiser også andre vanskelige spørsmål. Hvem får tilgang til teknologiene og behandlingen? Blir «evig ungdom» et privilegium for de få, mens resten overlates til tradisjonell alderdom? Hvordan skal vi tenke om livsløp, utdanning, arbeid, pensjon, når tidshorisonten blir så mye lengre?
Så dette prosjektet gir meg både håp og uro. Håp, fordi det viser at vi kan ta aktivt eierskap til aldring. Uro, fordi det peker mot et samfunn som må endres radikalt for å håndtere konsekvensene.
Så vil du kanskje si, som mange andre, at «jeg har ikke lyst til å bli så gammel».
Langsiktighet
Jeg har coachet ledere og lederteam i mer enn 20 år. I næringslivet, og også i offentlig sektor, er dessverre horisontene ofte korte. Det handler om neste kvartal, eventuelt neste valg, det handler ikke om de neste 100 år. Alle vil vokse og bli større. Men når vi har nådd et visst omfang og en viss alder som mennesker, er det ingen fordel å vokse mer. Da handler det om å vedlikeholde, utvikle, ivareta, motvirke fordfall. Kort sagt: tenke langsiktig.
Og nettopp langsiktighet — longevity — er den mentale holdningen vi trenger for å snu en kritisk situasjon for planeten vi bor på mot større bærekraft.
Jeg tror longevity-forskningen peker mot mer enn bare et medisinsk skifte. Den gir oss et nytt bilde av hva vekst og utvikling kan bety, også etter at vi har passert de aldersgrensene som tradisjonelt har definert «produktive liv». Det utfordrer gamle narrativer om når man er ferdig, og åpner for en mye lengre horisont for læring, kreativitet og ledelse.
Og kanskje er det nettopp der koblingen ligger: å forstå aldring som en prosess vi kan påvirke, ikke bare tåle. For meg som coach betyr det å hjelpe mennesker og grupper til å se at også deres «livsløp» – personlig eller organisatorisk – heller ikke er skjebnebestemt, men i ekstremt stor grad avhengig av hvilke valg man tar.
I longevity-forskningen snakker man ofte om forskjellen mellom lifespan og healthspan. Lifespan er hvor lenge du lever. Healthspan er hvor lenge du lever godt – med energi, funksjon og vitalitet.
«Lifespan» vs «healthspan»
Overført til organisasjoner gir det en interessant linse: Mange virksomheter har et langt «lifespan» – de eksisterer i tiår eller til og med århundrer. Men hvor mange har en lang healthspan? Hvor lenge holder de seg friske, vitale, innovative og attraktive for både ansatte, kunder og samarbeidspartnere?
Det vi ofte ser, er organisasjoner som overlever på papiret, men som på innsiden har stivnet. Prosessene er utdaterte, kulturene bærer preg av tretthet, og ledelsen reagerer mer på symptomer enn på underliggende årsaker. De «lever», men helsen er skrøpelig.
Jeg tror vi kan lære mye av longevity-tankegangen her. På samme måte som vi kartlegger biologisk alder kontra kronologisk alder, kan vi stille spørsmålet: Hva er en organisasjons biologiske alder? Er den egentlig mye eldre – eller yngre – enn kalenderen tilsier?
Å jobbe med organisatorisk healthspan handler om å identifisere hva som holder en virksomhet vital over tid:
- Evnen til å fornye seg uten å miste identitet.
- Kulturell motstandskraft som gjør at folk tåler endring.
- Ledelsespraksiser som bygger kapasitet fremfor å tære på den.
- Måling og feedback som gir tidlige signaler, ikke bare etterrasjonalisering.
Når jeg ser på konsekvensen av forfall i oss mennesker, blir det tydelig for meg at organisasjoner står i samme fare. Uten bevisst arbeid på å bevare og styrke helsen, glir de umerkelig over fra vitalitet til forfall.
Og akkurat som på individnivå er det mulig å snu. Med riktige tiltak, med oppmerksomhet på subtile signaler, og med vilje til å trene opp muskler – både bokstavelige og organisatoriske – kan vi forlenge healthspan, ikke bare lifespan.
God tirsdag.
