I juli lagde VG et nummer av at Senterpartiets leder, statsråd Liv Signe Navarsete, bruker en ledercoach, og departementet betaler for det. Det mest sjokkerende var etter alt å dømme at Navarsetes coach har ordet “zen” i sin tittel.

Nyhetsoppslaget ble fulgt opp av et blogginnlegg av Frithjof Jacobsen, og nettavisens (eller nettavizen om du vil) kommentarspalter og bloggsfæren forøvrig rant noen dager over av i hovedsak hoderystende indignasjon over denne bruken av skattepenger. De få mer jordnære røstene druknet i mobbens krav om lynsjing. De eneste vektige motinnleggene kom gjennom Dagens Næringsliv, som både på lederplass og i en større reportasje i lørdagsavisen satte coaching inn i en mer edruelig sammenheng.

Profesjonelle coacher har jobbet i norsk næringsliv i en årrekke, og coaching er så anerkjent at det er viet egne studier på BI og andre høyskoler. Titusenvis av coachingkunder kan fortelle om meget gode erfaringer med coaching. Markedet liker det de får, og vil ha mer av det samme. Det kan etter min mening bare være en grunn til dette: Coaching virker.

Jeg ble derfor litt overrasket over at coaching fremdeles er så fremmed at det av enkelte journalister forbindes med hokus pokus og spiritualisme. (Jeg kan ikke la være å undre meg over hvordan det var for kollegene til de som skrev disse sakene å ta den neste telefonen til sin coach etter dette – for er det noen som trenger coaching, og vet det, så er det nettopp redaksjonelle ledere og medarbeidere i den kriseutsatte mediebransjen.)

Dette forteller meg at vi har en vei å gå når det gjelder å formidle hva coaching er. Snarere enn å hyre inn en PR-rådgiver til 2.400 kroner timen, får jeg trø til selv og enda en gang prøve å forklare hva coaching er. Og siden det ennå er sommer, og hjernene våre går på lavgir, tar jeg den enkle forklaringen, som ganske enkelt sier at:

Coaching er trening

Så enkelt er det. Coachen er din personlige trener, og du trener for å bli bedre. Det betyr ikke at det er noe galt med deg i utgangspunktet, slik mange har mer enn antydet om Liv Signe Navarsetes lederegenskaper. Tvertimot, det betyr at vi vet at vi er gode, men alltid kan bli bedre. Thor Hushovd, Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen bruker ikke en coach fordi de er dårlige på det de gjør, de gjør det fordi de vet at coachen hjelper dem å hente frem de siste innsatsfaktorene – de som sitter i hodet – og være best når det gjelder.

Sammenligningen er relevant. Helt konkret ble ledercoaching inspirert av de gode resultatene man hadde med omlegging av treningsmetoder i amerikansk idrett tidlig på 60-tallet. Kadaverdisiplin måtte da vike for fokus på positivitet og bruk av virkemidler som visualisering av seg selv på seierspallen, gode spørsmål, inspirasjon og motivasjon og forankring i utøverens dypere verdier. Smarte rådgivere tok disse teknikkene med seg inn i næringslivet for å trene ledere til å ta ut det siste ekstra for å nå sine mål.

At Navarsete har brukt sin coach for å bli en bedre leder tolkes slik fanden leser bibelen: så hun hadde altså ikke lederegenskaper i utgangspunktet? Akkurat det kan ikke jeg si noe om, utover det generelle at jeg tror vi alle er ledere på et eller annet nivå. Lederskap er en holdning, en innstilling, mer enn det er teknikk. Det som taler i Navarsetes favør er hun faktisk har valgt å bruke en coach. Det antyder at hun er et bevisst menneske som ser sine begrensninger og har mot til å be om hjelp. Det er kanskje en av de viktigste egenskaper en leder kan ha.

Og det er ikke bare ledere som bruker en coach. Det å ha en personlig støttespiller og utfordrer er noe som mange “vanlige” mennesker også ser nytten av. Og det er ikke store forskjellen på å trene opp sine ledermuskler, mammamuskler eller relasjonsmuskler i samarbeid med en coach enn det er å trene mage- og ryggmuskler i regi av en personlig trener på SATS.

Ny profesjon

Profesjonell coaching er en relativt ny profesjon, med bare noen tiår på baken. Kilden til denne måten å jobbe med prestasjonsutvikling og større innsikt i seg selv og sine omgivelser er imidlertid tusenvis av år gammel. Sokrates nevnes ofte som den første “coach”.

Det finnes i dag titusenvis av coacher på verdensbasis. Bransjen har etablert rigide sertifiseringsordninger, og coaching er i dag like sterkt regulert gjennom selvjustis som tilstøtende fagfelt er gjennom lovgivning og myndighetspålagte reguleringer. At det finnes så mange coacher har sammenheng med at det er etterspørsel. Millioner av mennesker har opplevd nytten av en profesjonell samarbeidspartner i sin personlige og/eller profesjonelle utvikling.

Det er derfor kjedelig at VG indirekte henger ut en sterkt voksende yrkesgruppe med sterk faglig og profesjonell integritet ved å gi inntrykk av at coaching er et slags mystisk voodoo-lignende besvergelsesritual. VG er ikke i takt med folk flest på dette.

Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Meld deg på her. 

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This
%d bloggere liker dette: