Teknologiens verste fiender

Teknologiens verste fiender

Hva kommer det av at vi som lever og ånder for teknologi noen ganger blir teknologiens verste fiender?

Natt til 1. juni 2004 slukket den siste lovlig konsumerte sigarett på et norsk serveringssted. Brorparten av befolkningen var imot forbudet. Det var store protester, grensende til opprør. Håndhevelsen av forbudet ble spådd å være umulig. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten var den store skurken.

I dag er det mange som ikke kan forestille seg at det en gang i tiden var lov å røyke innomhus på offentlige steder, og langt mindre at det få år tidligere var egne røykeseksjoner på fly.

For enda lengre siden, i årene 1811-1814, drev maskerte menn hærverk på tekstilmaskiner i England. De fikk navn etter sin mystiske leder, Ned Ludd.

Fremdeles brukes ofte ordet «ludditter» som en betegnelse på mennesker som sloss med nebb og klør mot endringer som følge av teknologisk utvikling.

Jeg har en følelse av at vi om få år kommer til å snakke om røykeloven, de britiske maskinhaterne og kampen mot DAB-radio i samme åndedrag.

Vi kommer til å undre oss over at oppegående mennesker, mange av dem teknologer, med stor tyngde, et rasende, brennende engasjement og mange bitre ord brukte så store ressurser på å bekjempe digitalradio.

Kritikken mot NRKs innføring av DAB-radio slik den høres i dag er først og fremst at vi i Norge ikke gjør det samme som alle andre. Argumentene er som hentet fra middagsbordet i en familie med tenåringer. «Det er ingen andre som må hjem klokken 12», sier tenåringen. «Det er ingen andre land som slukker FM-nettet», sier DAB-luddittene.

«Nei vel, men sånn gjør vi det her», svarer foreldrene.

(Noen av dem.)

Personlig har jeg strengt tatt ingen mening om DAB er den rette eller gale løsningen, selv om jeg tillater meg å tvile på at det er galt. Men jeg stusser over at det er lagt så mye prestisje i å bekjempe det fra organisasjoner som burde ha viktigere ting å tenke på. Jeg tenker spesielt på IKT Norge som lenge fremstod som en innbitt ludditt med tidligere generalsekretær Per Morten Hoff i spissen.

Hadde det vært en offentlig institusjon som hadde sporet av så totalt, ville folkeopinionen reist seg – kanskje med IKT Norge som fanebærer – og krevd granskning.

Overgangen til DAB er forståelig nok irriterende for de som ikke lenger får inn signaler. Men det går over, det ordner seg, vi overlever, akkurat som vi overlever barnesykdommene i det nye operativsystemet.

Kostnaden vi påføres som følge av dette er dessuten marginale sammenlignet med endringskostnadene ved en ny mobiltelefon eller PC eller – som jeg har irritert meg sterkt over, de stadig nye Fitbit-modellene som hver og en har sin egen ladeenhet.

Sånn sett syns jeg IKT Norges krefter kunne vært bedre brukt til å få medlemmene deres til å slutte den urimelige melkingen av kundene sine.

Jeg vet som sagt ikke om DAB er rett eller galt, jeg greier rett og slett ikke å bry meg så mye, men det motet NRK og dets støttespillere blant politikerne har utvist ved å tvinge gjennom en totalovergang til DAB syns jeg det står respekt av.

Bare det at de har gjort det tross motstanden forteller meg at det sannsynligvis er fornuftig.

Og hvis det ikke er det, får vi bare finne frem bløtkake og champagne og – i innovasjonens ånd – feire feilene og lære av dem.

«Dette var bare helt feiltastisk! Skål!»


Denne kommentaren ble opprinnelig publisert i Computerworld Norge.

Fjesbok eller fjestid?

Fjesbok eller fjestid?

I fjesbok-alderen er fjestid i ferd med å bli undervurdert. Men fjestid er fremdeles det viktigste suksesskriteriet, enten du søker suksess i arbeidslivet eller i private relasjoner.

Daglig leser vi i aviser, blader og på nett om hvordan vi kan få mer suksess ved å bruke sosiale nettverk som Facebook, LinkedIn og Twitter. Søker du på «facebook tips» får du 224 millioner tilslag. Søker du på «fjestid tips» får du to. Det er en forskjell på 223 millioner 998 tusen og 98. Og går du inn på de to fjestidtreffene, viser det seg at det faktisk er tips om hvordan du skal slippe unna for mye fjestid.

Dette groteske misforholdet er det på tide at noen gjør noe med. Og i likhet med når «noen» skal handle mat eller gå ut med søpla hjemme hos oss, så er det vel bare å erkjenne at «noen», det er meg.

I en tid hvor det er mulig å ha 2.500 venner man aldri har møtt, skal man ikke glemme at kommunikasjon først og fremst handler om å møtes ansikt til ansikt. Ikke-verbal kommunikasjon har en enorm innflytelse på folks følelser og handlinger. Denne formen for kommunikasjon får du lite eller ingenting av gjennom sosiale medier. Det er først når du møter mennesker ansikt til ansikt at du kan kommunisere via mimikk, berøring, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og øyekontakt.

Tiden du tilbringer ansikt til ansikt med andre mennesker er «fjestid». Der fjesboka gir bredde og overfladiskhet, gir fjestida dybde og mening. Gjennom Facebook kan du spre minimale informasjonsbiter til et maksimalt antall «venner». I fjestida formidler og mottar du maksimalt av informasjon fra et minimalt antall mennesker.

Organisasjoner som Business Network International (BNI), Rotary og utallige andre er skapt ut fra erkjennelsen av at fjestid – mye fjestid – er det som er viktig for langsiktig utvikling av nettverk og karriére. BNIs frokost- og lunsjgrupper tiltrekker seg ukentlig titusenvis av mennesker som står opp grytidlig for å slepe seg av gårde til et møte. At disse betaler tusenvis av kroner i året for å få lov til å bruke sin verdifulle tid sammen med andre indikerer i seg selv noe av verdien av fjestid versus fjesboktid.

Fjestid er komplekst, men lønnsomt. Forskere har vist at det er mulig å peke ut vinnere kun basert på hvilke sosiale signaler de sender ut. Ved å tilrettelegge arbeidsplassen fysisk slik at kolleger får mer omgang med hverandre kan produktiviteten øke med så mye som 10 prosent.

Du vet du får for lite fjestid hvis du får en impuls om å klikke på nesa til henne som sitter vis a vis deg på bussen for å invitere henne ut. Hvis dette er i nærheten av å minne deg om noe, så plugg ut øretelefonene, fang et blikk, åpne munnen og begynn å snakke.


Denne artikkelen er tidligere publisert i Computerworld IT-karriére.

Vår uutnyttede naturressurs

Vår uutnyttede naturressurs

Vel 10 prosent av de som lever i Norge har en etnisk og kulturell bakgrunn som ikke inkluderer brunost og langrennski. I jakten på kompetanse er dette blitt en ettertraktet gruppe.

I det siste har jeg intervjuet medlemsbedriftene i Alarga, blant dem virksomheter som Telenor, Statkraft, Yara, Orkla, IM Skaugen og Statoil. Fokus for samtalene har vært arbeidsintegrering av de 10 prosentene av Norges befolkning som ikke er opprinnelig norske.

Felles for de store norske virksomhetene jeg har snakket med er at de åpenbart har oppdaget en skatt, en gullskimrende uutnyttet ressurs. Det er nesten så de hvisker for at ikke konkurrentene skal oppdage at det er et nytt gullrush på gang.

«Oppsiktsvekkende kompetente», var ordene konserndirektør Jørgen Kildahl i Statkraft brukte for å beskrive stipendiatene fra Alarga.

Alarga er en organisasjon som gir stipender til norske studenter med foreldre som kommer fra ikke-vestlige kulturer.

Det er studenter på dr eller mastergradnivå, og det er mennesker som kjenner den norske kulturen godt, samtidig som de bærer med seg kunnskap om andre kulturer og andre tenkesett.

De kjennetegnes gjerne ved to ting: Toppkarakterer og fremmedklingende navn.

Fremdeles er det siste momentet viktigere for mange arbeisgivere enn det første. Bærer du navn med særlig mer eksotisk klang enn Ola eller Kari kan du åpenbart ta så mange doktorgrader du vil, søknaden din havner likevel i søpla.

Dette er jo en ganske tåpelig situasjon, og i et arbeidsmarked som skriker etter kompetanse er det regelrett idiotisk.

Men det er altså i ferd med å endre seg, og Alarga en av mange viktige pådrivere. De største går foran, og det er minst fire gode grunner til å følge eksemplene til disse ledende aktørene.

  1. Mangfold: Globaliseringen gjør det stadig mer nødvendig å forstå hvordan det tenkes i andre markeder. Ansatte i den norske IT-bransjen kan i dag like gjerne være plassert i Baltikum, Slovenia eller India som i Nydalen, Oslo. Friksjon og konflikt kan oppstå når man ikke forstår hverandres verdier og kultur. Ved å bygge denne tverrkulturelle kompetansen så å si inn i veggene i bedriften kan mange misforståelser unngås, samtidig som kreativiteten stimuleres av de nye perspektivene som bringes inn.
  2. Internasjonalisering: Når virksomheten skal etablere seg i nye markeder, er det nødvendig med ledere som forstår og tilpasser seg den lokale kulturen uten å gå på akkord med grunnleggende verdier som respekt for den enkelte, egalitet, ærlighet og redelighet.
  3. Nye markeder: 10 prosent av Norges befolkning og bortimot en fjerdedel av hovedstadens befolkning overses i det store og det hele i dag når virksomheter gjør sine markedsfremstøt. Speiler du befolkningsstrukturen i landet i bedriften din, vil bedriften kunne oppdage helt nye markeder og forretningsmuligheter.
  4. Mobilitet: Arbeidstakere med utferdstrang er sjelden kost. «Når nordmenn snakker om mobilitet, mener de innenfor ring 3», sa et av mine intervjuobjekter med et skjevt smil. Viljen og lysten til en internasjonal karriére, med alt det fører med seg på godt og vondt, er gjerne større hos folk som har en mer tverrkulturell ballast.

Denne kommentaren er opprinnelig publisert i Computerworld Norge.

Ingen – det er meg

Ingen – det er meg

Nå vil «ingen» være coach skriver Ukeavisen Ledelse.

«Ingen», det er vel meg det.

Tittelen «coach» er ikke alltid en hedersbetegnelse. Som det ofte skjer i en voksende industri, gikk det inflasjon i begrepet. De som året før hadde «salgstrener» på visittkortet, ble plutselig «salgscoacher». Alle drev med coaching. Healere coachet kroppen, prester coachet sjelen, psykologer coachet hodet, illusjonister coachet magien i livet ditt, og sjamaner coachet resten av universet. Som forøvrig ga deg alt du ville ha, bare du kjente hemmeligheten.

Som alle hype-kurver, måtte coach-hypen også nå toppen. Nå rømmer profesjonelle coacher inn i nye benevnelser, som fasilitator, ledertrener, sparringspartner og kommunikolog, skriver avisen.

Kvasi-coachene følger etter.

Selv blir jeg her. Hype-kurver har nemlig det til felles at de tar deg på en fantastisk bølge i starten. Denne kræsjer med et smell, og rister av seg de fleste. De som blir igjen og henger med på veien videre blir imidlertid med på fremveksten av den neste fasen, en langt mer rolig og stødig vekst- og modningsfase.

Det er der vi skal nå.

Er bloggere i tabloid troverdige?

En forskningsrapport viser at den fjerde og femte statsmakt er i ferd med å bli gode venner. Men er journalistikk, integritet, uavhengighet og vennskap kompatible størrelser?

Og er bloggere i tabloid-drakt troverdige?

Olav Anders Øvrebø er en av de som har fordypet seg mest i fenomenet blogging her i Norge. I en forskningsrapport finansiert av Rådet for anvendt medieforskning tar han opp forholdet mellom bloggere og journalister.

I den anledning intervjuet han fire mennesker, to fra pressens organisasjoner (Nils Øy fra Norsk Redaktørforening og Ann-Magrit Austenå fra Journalistlaget), en bloggende journalist (Hans Rustad, document.no) og en bloggende programmerer (Bjørn Stærk).
(mer…)

Pin It on Pinterest