For ikke lenge siden ble det gjort et gjennombrudd på datamaskinassistert oversetting fra engelsk til kinesisk. Forskerne tastet inn ordtaket «Ute av øye, ute av sinn» (Out of sight, out of mind). Det gnistret i de innerste kretsene i den superintelligente datamaskinen. Oversettelsen var klar nesten med det samme: «Blind idiot».

Den håpløse, men nesten ugjendrivelig logiske oversettelsen har kommet fram fra hukommelsen og plaget meg de siste nettene. Den samme form for dataassistert idiot-logikk har formørket mine siste tre døgn (og jeg mener døgn, ikke arbeidsdager), etter at jeg forleden dag brått bestemte meg for å installere Windows 95 på min strøkne IBM Thinkpad 755CD.

(Ooops, det ordet burde jeg kanskje ikke ha skrevet. Jeg mistenker nemlig Microsoft for å ha programmert inn et sett av uforklarlige problemer dersom programvaren registrerer konstellasjoner og ordsammensettinger hvor trebokstaversforkortelsen «IBM» inngår. Slik har det i hvert fall fortonet seg de tre siste døgnene.)

Denne artikkelen skrives i Word 6.0, under Windows 3.11. Bare så du ikke skal føle deg tvunget til å lese videre bare for å finne ut hvordan Windows 95 installasjonen faktisk endte. For det er dessverre ingen lystig solskinnshistorie jeg kan by deg denne uken.

Jeg husker ikke hvilken impuls det var som fikk meg til å bestemme for en overgang, men det har en sammenheng med behovet for raskt å gjøre meg kjent med Microsoft Network. Jeg har gjort operasjonen en gang før, med en tidlig betakopi av Windows. Det gikk nesten bra den gangen, til en beta å være. Det var problemer med lyden og nettverkstilkoblingene, men noen problemer skal man visstnok måtte regne med i en uferdig versjon. En rask risikovurdering fortalte meg at disse problemene burde være rettet på i perioden fram til ferdigstillingen av den ferdige versjonen av Windows 95.

Der tok jeg altså feil. Mye kan faktisk tyde på at det egentlig er høyst urimelig av meg å forvente at maskinvare som verdens største datamaskinprodusent putter inn i sine sorte chassis uten videre skal bli gjenkjent av et operativsystem utviklet av verdens mest betydningsfulle programvarehus.

Etter tre reformatteringer av harddisken og vel 200 Ctrl-Alt-Del på PC-en, er det klareste minnet som sitter igjen fra mitt møte med Windows 95 representert ved den vesle, tilsynelatende ubetydelige dialogboksen med de to små ordene «Har diskett» som sitt budskap til forventningsfulle Win 95 oppgraderere som måtte streife innom.

Jeg streifet innom akkurat den dialogboksen.

Det var tøft nok å få startet installasjonen av operativsystemet. Jeg måtte låne en ekstern CD-ROM spiller og en boot-diskett som laster inn driverne for denne for å kjøre installasjonsprogrammet fra Microsoft sin CD-ROM. I det programmet er kommet til et visst punkt i installasjonen — et av de hvor det er få eller ingen veier tilbake — får jeg beskjed om at det er «funnet ukjent hardware i maskinen».

Kunne jeg ha lagt igjen en skrutrekker inni der?

Neppe.

I alle fall, jeg ble gitt to muligheter: Fortsette å forsøke å kjenne igjen maskinvaren, eller avslutte. Noen forsøk på å fortsette ga samme resultat, og til slutt var det bare en opsjon igjen: Å avslutte. Deretter lovte maskinen å starte på nytt i «Sikker modus».

Javisst, javel. Jeg hadde startet maskinen med en diskett. Ved å starte opp på nytt fra denne, lastet jeg inn gamle DOS. Gamle DOS visste ingenting om løftene nye Windows 95 hadde gitt meg om å starte opp i sikker modus.

Så fjernet jeg disketten. Da startet Windows opp i sikker modus, men akk o ve: Installasjonsprogrammet ligger på CD-ROM’en, og driverne til CD-ROM’en ligger på disketten.

Det var en «Catch 22». Et helt klart tilfelle av Catch 22.

For deg som ikke har lest Joseph Hellers bok Catch 22, så er det betegnelsen på en regel som visstnok ble praktisert av amerikanske styrker i Middelhavet under den annen verdenskrig. Den fastslo at hvis du er gal, kan du slippe å gå i krigen. Men regelen understreket samtidig at hvis du hevder at du er gal, og således søker beskyttelse under regelen, så kan du per definisjon ikke være gal. Det er nemlig helt normalt.

Nok om det. Etter litt styr fikk jeg flyttet CD-ROM driverne til harddisken slik at de var med på moroa uten å måtte lastes inn via diskettstasjonen. Nå hadde selvsagt også Windows 95 glemt at det hadde lovet meg en oppstart i sikker modus, og hele historien begynte fra begynnelsen. Etter en times tid med intens virksomhet på harddisken, fastslo programmet enda en gang at det var maskinvare av ukjent opprinnelse i tenkepadden min. Denne gangen gikk omstarten inn i sikker modus, og installasjonsprogrammet fortsatte forbi blindsporet. På mystisk vis kraklet det seg helt fram til det punktet hvor kontrollpanelet, hjelpefilene og diverse annen funksjonalitet på øverste nivå skal settes opp.

Da stanset det igjen. Først fortalte maskinen meg at jeg hadde beklagelig mange ikoner i mine ulike mapper fra gamle Windows 3.11, og at det nok kunne være lønnsomt å redusere antallet noe. Dette var noe jeg i første omgang oppfattet som et velmenende råd, ikke som et forvarsel til det som deretter skjedde. For nå ble tenkepadden plutselig ytterst introvent. Uansett hva jeg forsøkte for å oppnå kontakt, tiet den stille. Et forsøk på å stimulere til aktivitet med return-tasten resulterte i at markøren returnerte. Men det var også alt.

«Jeg måtte gi den en kilevink med Ctrl-Alt-Del tastene igjen. Forvirret våknet den langsomt til live, litt ustø til å begynne med …»

Maskinen var gått inn i en tilstand av dyp distraksjon, uten tanke for annet enn sine egne indre aktiviteter. Jeg måtte gi den en kilevink med Ctrl-Alt-Del tastene igjen. Forvirret våknet den langsomt til live, litt ustø til å begynne med, men etter en kjapp gjennomgang av noen interne testpunkter ble den noenlunde tilsnakkendes.

Den virket altså.

Jeg var egentlig ganske forbløffet over hva jeg så, og ikke villig til å ta det for god fisk sånn med en gang. Jeg har lært meg til ikke å stole på noe når det gjelder brukervennlige systemer.

Med skeptisk mine fortsatte jeg på neste steg: Å få maskinen koblet opp i nettverket. Windows 95 har noen ganske snertne rutiner for slikt. Du klikker bare på nettverks-ikonet, og programmet leder deg gjennom prosedyren fra A til U. Ikke fra A til Å riktignok, men i det minste fra A til ca. U.

Et stykke på veien er det på tide å installere drivere for nettverkskortet. Mitt kort står ikke på listen, men jeg har diskett. Windows 95 lister derfor opp alle alternativer, samt presenterer meg for en knapp hvor det står «Har diskett».

Min naturlige impuls, som jeg tror de færreste vil bestride logikken i, er å trykke på denne knappen «Har diskett». Så jeg gjorde det. Windows 95 spurte meg om banen, og jeg sa som sant var at det var «A:».

«Den brutale sannhet stod etterhvert klart for meg: Den hadde overhodet ingen planer om å slutte med å surre.»

Dermed gikk maskinen inn i intetheten igjen. Denne gangen verre enn tidligere. Disketten snurret og gikk og bråkte og ståkte. Jeg gikk ut for å hente meg en kopp kaffe. Da jeg kom tilbake surret den fremdeles. Jeg dro ut i et eksternt møte et par timer. Den surret fremdeles.

Den brutale sannhet stod etterhvert klart for meg: Den hadde overhodet ingen planer om å slutte med å surre.

Hjalp det at jeg kopierte programvaren fra disketten ned på harddisken? Nei. Maskinen skiftet bare fokus og surret rundt på harddisken i stedet. Virket det bedre andre steder hvor denne «Har diskett»-knappen presenterte seg? Nei, maskinen surret hver gang knappen ble aktivert.

Historien kunne sluttet der. For det er ikke mer. Maskinen min er tilbake i Win 3.11s begrensede verden. Der blir den inntil fristelsen igjen blir for stor.

For jeg har hørt et rykte, dessverre formidlet litt for sent av readme-filene i Windows 95, om at et sted der ute på det store, uendelige Internettet har IBM lagt ut oppgraderinger av lydkortdriverne og bios-en til tenkepadden min. Man må altså utrolig nok gjøre et lite hjernekirurgisk inngrep i tenkepadder før man installerer Windows 95. Ellers går det galt.

Synd at man ikke får vite det før etter at man har startet installasjonen av programvaren.


Paal Leveraas, til daglig leder for world wide web-tjenesten Scandinavia Online hos Telepost Communication AS skriver denne spalten for egen regning, uavhengig av Telepost eller redaksjonen i Telecom Revy. Du kan sende ham elektronisk post på paullev@telepost.no.

OBS! Legg merke til at denne saken er datert i 1995, og er gjengitt som den ble publisert den gangen. 


«Alle skal på nett. Aber schnell!»

«Alle skal på nett. Aber schnell!»

I stedet for å bruke 89 milliarder i året på grensekontroll kunne EU brukt noen milliarder ... Les mer
Forenklingsåret

Forenklingsåret «Keep it simple, stupid»

De sier at et barns personlighet er der fra fødselen av. Så også for et nytt ... Les mer
Hvordan verdens beste akustiske gitarist fikk Tirsdag morgen igang igjen etter jul

Hvordan verdens beste akustiske gitarist fikk Tirsdag morgen igang igjen etter jul

Vi har alle fått utdelt et instrument, men ikke alle har ambisjoner om å spille mer ... Les mer
Barry Flack: —  Slutt å snakke om fremtidens arbeidsliv. Det er her nå

Barry Flack: —  Slutt å snakke om fremtidens arbeidsliv. Det er her nå

—  Vi små slutte å snakke om «arbeidslivet i fremtiden», sier Barry Flack, en av verdens ... Les mer
Stresset mann - foto: Pixabay

Stressede datafolk viktigste årsak til datatap

Stresset og overarbeidet? Du er ikke alene. En tysk undersøkelse bekrefter at de fleste feil som ... Les mer
Når HR-tiltakene blir en del av nasjonens agenda

Når HR-tiltakene blir en del av nasjonens agenda

HR-tiltak pleier ikke å få særlig oppmerksomhet i media. Et unntak er rokkeringer i ledelsen i ... Les mer
4 av 5

4 av 5

HR Norge har publisert en liste over de fem mest leste sakene de har publisert i ... Les mer
Olav Hypher: Bærekraft, IS og (veldig) Sterk strøm

Olav Hypher: Bærekraft, IS og (veldig) Sterk strøm En HR-direktørs eventyrlige liv

Som student tok han ekstrajobb i Telenor. Snart var han globalt ansvarlig for samfunnsansvar. Senere drev ... Les mer
Slik blir menneskehetens fremtid

Slik blir menneskehetens fremtid

Mens mange som speiler seg i nåtiden føler seg maktesløse og pessimistiske med tanke på fremtiden, ... Les mer
Mangfoldsjefen på Sotra

Mangfoldsjefen på Sotra

Tone Polden Lunde er sjef for mangfold i oljebransjen. Dette intervjuet er gjort for HR Norges ... Les mer
Team: Når starten er god blir allting godt

Team: Når starten er god blir allting godt

2+2 blir ikke automatisk 5 hvis du bare lager et team. Ofte blir 2+2 lik 3 ... Les mer
Loading...

Litt klokere hver tirsdag

Jeg er Paal. Paal Leveraas. Jeg ønsker å gå til sengs hver kveld litt klokere enn jeg våknet om morgenen. Hver dag. Og hver tirsdag sender jeg ut Tirsdag morgen med det viktigste jeg har lært til abonnentene. Du kan bli en av dem.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Her kan du melde deg på. Dette vil kun bli brukt til å sende deg ukebrevet.

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This