For ikke lenge siden ble det gjort et gjennombrudd på datamaskinassistert oversetting fra engelsk til kinesisk. Forskerne tastet inn ordtaket «Ute av øye, ute av sinn» (Out of sight, out of mind). Det gnistret i de innerste kretsene i den superintelligente datamaskinen. Oversettelsen var klar nesten med det samme: «Blind idiot».

Den håpløse, men nesten ugjendrivelig logiske oversettelsen har kommet fram fra hukommelsen og plaget meg de siste nettene. Den samme form for dataassistert idiot-logikk har formørket mine siste tre døgn (og jeg mener døgn, ikke arbeidsdager), etter at jeg forleden dag brått bestemte meg for å installere Windows 95 på min strøkne IBM Thinkpad 755CD.

(Ooops, det ordet burde jeg kanskje ikke ha skrevet. Jeg mistenker nemlig Microsoft for å ha programmert inn et sett av uforklarlige problemer dersom programvaren registrerer konstellasjoner og ordsammensettinger hvor trebokstaversforkortelsen «IBM» inngår. Slik har det i hvert fall fortonet seg de tre siste døgnene.)

Denne artikkelen skrives i Word 6.0, under Windows 3.11. Bare så du ikke skal føle deg tvunget til å lese videre bare for å finne ut hvordan Windows 95 installasjonen faktisk endte. For det er dessverre ingen lystig solskinnshistorie jeg kan by deg denne uken.

Jeg husker ikke hvilken impuls det var som fikk meg til å bestemme for en overgang, men det har en sammenheng med behovet for raskt å gjøre meg kjent med Microsoft Network. Jeg har gjort operasjonen en gang før, med en tidlig betakopi av Windows. Det gikk nesten bra den gangen, til en beta å være. Det var problemer med lyden og nettverkstilkoblingene, men noen problemer skal man visstnok måtte regne med i en uferdig versjon. En rask risikovurdering fortalte meg at disse problemene burde være rettet på i perioden fram til ferdigstillingen av den ferdige versjonen av Windows 95.

Der tok jeg altså feil. Mye kan faktisk tyde på at det egentlig er høyst urimelig av meg å forvente at maskinvare som verdens største datamaskinprodusent putter inn i sine sorte chassis uten videre skal bli gjenkjent av et operativsystem utviklet av verdens mest betydningsfulle programvarehus.

Etter tre reformatteringer av harddisken og vel 200 Ctrl-Alt-Del på PC-en, er det klareste minnet som sitter igjen fra mitt møte med Windows 95 representert ved den vesle, tilsynelatende ubetydelige dialogboksen med de to små ordene «Har diskett» som sitt budskap til forventningsfulle Win 95 oppgraderere som måtte streife innom.

Jeg streifet innom akkurat den dialogboksen.

Det var tøft nok å få startet installasjonen av operativsystemet. Jeg måtte låne en ekstern CD-ROM spiller og en boot-diskett som laster inn driverne for denne for å kjøre installasjonsprogrammet fra Microsoft sin CD-ROM. I det programmet er kommet til et visst punkt i installasjonen — et av de hvor det er få eller ingen veier tilbake — får jeg beskjed om at det er «funnet ukjent hardware i maskinen».

Kunne jeg ha lagt igjen en skrutrekker inni der?

Neppe.

I alle fall, jeg ble gitt to muligheter: Fortsette å forsøke å kjenne igjen maskinvaren, eller avslutte. Noen forsøk på å fortsette ga samme resultat, og til slutt var det bare en opsjon igjen: Å avslutte. Deretter lovte maskinen å starte på nytt i «Sikker modus».

Javisst, javel. Jeg hadde startet maskinen med en diskett. Ved å starte opp på nytt fra denne, lastet jeg inn gamle DOS. Gamle DOS visste ingenting om løftene nye Windows 95 hadde gitt meg om å starte opp i sikker modus.

Så fjernet jeg disketten. Da startet Windows opp i sikker modus, men akk o ve: Installasjonsprogrammet ligger på CD-ROM’en, og driverne til CD-ROM’en ligger på disketten.

Det var en «Catch 22». Et helt klart tilfelle av Catch 22.

For deg som ikke har lest Joseph Hellers bok Catch 22, så er det betegnelsen på en regel som visstnok ble praktisert av amerikanske styrker i Middelhavet under den annen verdenskrig. Den fastslo at hvis du er gal, kan du slippe å gå i krigen. Men regelen understreket samtidig at hvis du hevder at du er gal, og således søker beskyttelse under regelen, så kan du per definisjon ikke være gal. Det er nemlig helt normalt.

Nok om det. Etter litt styr fikk jeg flyttet CD-ROM driverne til harddisken slik at de var med på moroa uten å måtte lastes inn via diskettstasjonen. Nå hadde selvsagt også Windows 95 glemt at det hadde lovet meg en oppstart i sikker modus, og hele historien begynte fra begynnelsen. Etter en times tid med intens virksomhet på harddisken, fastslo programmet enda en gang at det var maskinvare av ukjent opprinnelse i tenkepadden min. Denne gangen gikk omstarten inn i sikker modus, og installasjonsprogrammet fortsatte forbi blindsporet. På mystisk vis kraklet det seg helt fram til det punktet hvor kontrollpanelet, hjelpefilene og diverse annen funksjonalitet på øverste nivå skal settes opp.

Da stanset det igjen. Først fortalte maskinen meg at jeg hadde beklagelig mange ikoner i mine ulike mapper fra gamle Windows 3.11, og at det nok kunne være lønnsomt å redusere antallet noe. Dette var noe jeg i første omgang oppfattet som et velmenende råd, ikke som et forvarsel til det som deretter skjedde. For nå ble tenkepadden plutselig ytterst introvent. Uansett hva jeg forsøkte for å oppnå kontakt, tiet den stille. Et forsøk på å stimulere til aktivitet med return-tasten resulterte i at markøren returnerte. Men det var også alt.

«Jeg måtte gi den en kilevink med Ctrl-Alt-Del tastene igjen. Forvirret våknet den langsomt til live, litt ustø til å begynne med …»

Maskinen var gått inn i en tilstand av dyp distraksjon, uten tanke for annet enn sine egne indre aktiviteter. Jeg måtte gi den en kilevink med Ctrl-Alt-Del tastene igjen. Forvirret våknet den langsomt til live, litt ustø til å begynne med, men etter en kjapp gjennomgang av noen interne testpunkter ble den noenlunde tilsnakkendes.

Den virket altså.

Jeg var egentlig ganske forbløffet over hva jeg så, og ikke villig til å ta det for god fisk sånn med en gang. Jeg har lært meg til ikke å stole på noe når det gjelder brukervennlige systemer.

Med skeptisk mine fortsatte jeg på neste steg: Å få maskinen koblet opp i nettverket. Windows 95 har noen ganske snertne rutiner for slikt. Du klikker bare på nettverks-ikonet, og programmet leder deg gjennom prosedyren fra A til U. Ikke fra A til Å riktignok, men i det minste fra A til ca. U.

Et stykke på veien er det på tide å installere drivere for nettverkskortet. Mitt kort står ikke på listen, men jeg har diskett. Windows 95 lister derfor opp alle alternativer, samt presenterer meg for en knapp hvor det står «Har diskett».

Min naturlige impuls, som jeg tror de færreste vil bestride logikken i, er å trykke på denne knappen «Har diskett». Så jeg gjorde det. Windows 95 spurte meg om banen, og jeg sa som sant var at det var «A:».

«Den brutale sannhet stod etterhvert klart for meg: Den hadde overhodet ingen planer om å slutte med å surre.»

Dermed gikk maskinen inn i intetheten igjen. Denne gangen verre enn tidligere. Disketten snurret og gikk og bråkte og ståkte. Jeg gikk ut for å hente meg en kopp kaffe. Da jeg kom tilbake surret den fremdeles. Jeg dro ut i et eksternt møte et par timer. Den surret fremdeles.

Den brutale sannhet stod etterhvert klart for meg: Den hadde overhodet ingen planer om å slutte med å surre.

Hjalp det at jeg kopierte programvaren fra disketten ned på harddisken? Nei. Maskinen skiftet bare fokus og surret rundt på harddisken i stedet. Virket det bedre andre steder hvor denne «Har diskett»-knappen presenterte seg? Nei, maskinen surret hver gang knappen ble aktivert.

Historien kunne sluttet der. For det er ikke mer. Maskinen min er tilbake i Win 3.11s begrensede verden. Der blir den inntil fristelsen igjen blir for stor.

For jeg har hørt et rykte, dessverre formidlet litt for sent av readme-filene i Windows 95, om at et sted der ute på det store, uendelige Internettet har IBM lagt ut oppgraderinger av lydkortdriverne og bios-en til tenkepadden min. Man må altså utrolig nok gjøre et lite hjernekirurgisk inngrep i tenkepadder før man installerer Windows 95. Ellers går det galt.

Synd at man ikke får vite det før etter at man har startet installasjonen av programvaren.


Paal Leveraas, til daglig leder for world wide web-tjenesten Scandinavia Online hos Telepost Communication AS skriver denne spalten for egen regning, uavhengig av Telepost eller redaksjonen i Telecom Revy. Du kan sende ham elektronisk post på paullev@telepost.no.

OBS! Legg merke til at denne saken er datert i 1995, og er gjengitt som den ble publisert den gangen. 


«Alt dette startet med en mus»

«Alt dette startet med en mus» Lidenskap, drømmer og hindringer du lager for deg selv

«Stay foolish. Stay hungry.», rådet Steve Jobs ungdommen. «Du skal ikke tro du er noe», mumlet ... Les mer
Plant et frø og la naturen gå sin gang

Plant et frø og la naturen gå sin gang

«Hvordan får du oppdrag?», spurte hun. Spørsmålet fikk meg til å tenke på en underlig figur ... Les mer
Katastrofevarsel

Katastrofevarsel Kunsten å tenke seg det verste som kan skje

Mange inviterer daglig katastrofer inn i sitt liv. Absurde scenarier og kjappe regnestykker kan være god ... Les mer
Er det BI eller AI som får Stena Line trygt i havn?

Er det BI eller AI som får Stena Line trygt i havn? Fagfolk gjør opp status og ser fremover

Er det «bi, bi, captain!», eller er det «ai, ai, captain»? BI og AI nærmer seg ... Les mer
Svetas 3 juleønsker om universell utforming

Svetas 3 juleønsker om universell utforming Døve Svetlana Kouznetsova har ingen stemme, men høres godt likevel

Hun kommer opprinnelig fra Nizhniy Novgorod i Russland, men har bodd i USA det meste av ... Les mer
Helten og hans G-punkt

Helten og hans G-punkt Hvordan være gründer uten å være selve grunnmuren?

Vinden blåser i håret. En silhuett tegner seg mot himmelen. Helten når sitt g-punkt. Gründerpunktet. Så ... Les mer
Alex Edmans (foto fra Youtube / TEDx)

— Det lønner seg å være god Fornøyde ansatte gir høyere avkastning på investeringer

Alex Edmans slår 28 år med harde data i bordet, og gjør det helt klart: det ... Les mer
Makt og slakt

Makt og slakt Hvordan snakke om det unevnelige?

En pågående maktkamp i media fikk meg til å reflektere litt over hvordan makt og begjær ... Les mer
Jacob Schrams drøm, verdens største rebranding og en fersken

Jacob Schrams drøm, verdens største rebranding og en fersken Essensen i business er en frukt

Essensen i business er en frukt, nærmere bestemt en fersken, oppsummerer eks-toppleder i Circle K sine ... Les mer
Sjøforklart HR-topp på verdens tak

Sjøforklart HR-topp på verdens tak Benedicte Teigen Gude, Wilhelmsen Group

Hun har mastergrad i statsvitenskap med spesialfokus på terror som kommunikasjonsverktøy. Hun har jobbet i etterretningen ... Les mer
Når fagfolk blir ledere

Når fagfolk blir ledere Glem alt du har lært. Ledelse er et helt annet fag.

De er best blant likemenn, og belønnes med en lederstilling. Så begynner den store nedturen. Låter ... Les mer
Kjell Rusti (foto: Paal Leveraas)

Fyrtårnet på toppen av Oslo og arven etter Rosing

— Vi lever av kunnskap, og kunnskap er en av de tingene det ikke blir mindre, ... Les mer
Loading...

Litt klokere hver tirsdag

Jeg er Paal. Paal Leveraas. Jeg ønsker å gå til sengs hver kveld litt klokere enn jeg våknet om morgenen. Hver dag. Og hver tirsdag sender jeg ut Tirsdag morgen med det viktigste jeg har lært til abonnentene. Du kan bli en av dem.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Her kan du melde deg på. Dette vil kun bli brukt til å sende deg ukebrevet.

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This