Har du kjent på den følelsen? Når tjue motvillige kursdeltakere kommer trampende inn i et lokale, til en dag de ikke har bestilt, og et kurs de er pålagt å delta på?
Selv er du innleid kursholder og merker hvordan velkomstsmilet stivner i munnvikene, og stemmen er i ferd med å svikte. Du er nemlig den materialiserte årsaken til at alle disse menneskene akkurat nå opplever at de er på feil sted til feil tid, og snart må lytte til noe de absolutt ikke har bruk for.
Er dette et «lost case»? En kamp du er dømt til å tape? Ikke nødvendigvis.
Kast agendaen!
Jeg har vært i situasjonen flere ganger. Det er ikke det beste utgangspunktet jeg vet om, men sett fra et annet perspektiv: Herfra kan det bare gå oppover, og det beste rådet jeg kan gi, er å kaste agendaen, sette seg ned, og lytte med oppriktig interesse.
Hvem er disse menneskene? Hvor kommer motviljen fra? Og ikke minst, hva er de opptatt av? Får du tak i de behovene som utløser atferden, kan dagen bli riktig så spennende.
Sliter de med dårlig kommunikasjon på avdelingen? Er bestillingen en del av en omstilling de ikke er klare for? Kanskje er de redde for ikke å mestre nye systemer/nye krav som denne oppæringen er en del av? Er det egentlig et interessant tema, men det brenner av ugjorte oppgaver på kontoret?
«Har du noen gang vært arbeidsledig?»
Som ung rådgiver ble jeg kastet inn som vikar på et jobbsøkekurs for folk som hadde vært i tiltak noen år, og nå skulle ut i ordinært arbeidsliv.
Motstanden jeg møtte var i overkant skremmende for en fersk kursholder, men hun som hadde drevet med dette ei stund, tok meg til side og sa: «Nå går vi ut, kommer inn igjen og begynner på nytt.»
Tilbake i kurslokalet stilte vi oss opp foran en skog av korslagte armer, før hun ga følgende beskjed:
«Dere lurer sikkert på hvem vi er, så nå kan dere spørre oss om hva som helst. Blir det for privat, kan vi velge å ikke svare, men ellers er det fritt fram!» Det første spørsmålet vi fikk, var om vi noen gang hadde vært arbeidsledige.
Da vi kunne svare et bekreftende «JA» på dette begge to, forsvant spenningen i rommet. At vi forsto det de sto i, var den bekreftelsen de trengte for å slippe oss innenfor.
Jeg vet ikke om det var de eller jeg som lærte mest i de to ukene som fulgte. Stemningen var det ihvertfall ingenting å si på.
Hva skal til for å kaste agendaen?
Å planlegge for det uplanlagte fordrer en annen type grundighet enn detaljplanlegging. Det handler mer om at vi er forberedt på ulike scenarioer, og pakker verktøykassa med dette i bakhodet.
Å lese rommet og ta grep ut ifra det vi ser, forutsetter tre ferdigheter:
- Evnen til å lytte, og å møte folk med oppriktig interesse. Hvem har vi foran oss nå? Hva trenger de fra oss?
- Trygghet på at vi har det handlingsrommet som trengs, og, hvis vi er to kursholdere som står for snuoperasjonen sammen: Gjensidig tillit til hverandres vurderingsevne og kreativitet.
- Erfaring og ei rikholdig verktøykasse som gjør at vi evner å snu opp ned på den opprinnelige planen. Da vil det alltid finnes et verktøy som virker.
Med disse tre ferdighetene i sekken kan vi når som helst kaste agendaen, by kursdeltakerne opp til dans og skape magi sammen. Som da vi våren 2022 dukket opp på et hotell for å kjøre kick off før sommersesong, og ble ønsket velkommen av direktøren som kunne fortelle: «Styret signerte en avtale i går om at vi blir karantenehotell det nærmeste halve året».
Det ble en konstruktiv og god workshop, nettopp fordi vi rev agendaen i stykker og begynte på nytt. Behovene hadde endret seg over natta.
Kunsten å fasilitere en vellykket workshop
I en nyutviklet workshop vil de erfarne fasilitatorene Hedvig Rognerud, Bjørn Z. Ekelund og Paal Leveraas dele sine erfaringer og beste verktøy for å skape en workshop som gir varig læringsutbytte. Du kan lese mer om workshopen her.
