Hvordan vi skaper avstand til de vi trenger å stå nær

I et juleselskap dreide samtalen inn på pensjon og nedtrapping. Vi over 60 – som var omtrent halvparten av de rundt bordet – snakket om ekstra feriedager og -uker i overflod. Begreper som «seniordager» og «senil-uke» svevde over julematen.

Rundt bordet satt mennesker som statistisk sett er blant de mest stabile arbeidstakerne vi har. Yrkesdeltakelsen blant 60–64-åringer er høyere enn på flere tiår. Likevel tilbys denne gruppen systematisk mindre ansvar og mer fravær.

Rundt bordet er det ufattelig mye ferie som skal tas ut i 2026.

Vi snakker hvor mange måneder, ikke uker.

Er ikke dette ganske absurd?

Rundt bordet sitter spreke, oppegående mennesker. Med kapasitet, erfaring og energi. De fleste er gjeldfrie, har god økonomi – og liker å jobbe. Men de forteller glade om tilbudet om stadig mer ferie. Det er jo generøst. Det er vel fortjent? En gest?

Hvem sier vel nei til en gave?

Utfasing?

Jeg føler meg nesten litt slem når jeg, mellom rødvinen og akevitten, lufter en tanke om at det kanskje ikke er en gave, men en utfasing.

En utfasing hvor du kobles fra ordinære karriereveier. Det signaliserer at du ikke trengs lenger for å holde den daglige driften i gang. Det forventes ikke mer av deg.

Og du vet at det egentlig ikke er sant.

Med alle de nye, unge kollegaene er du faktisk ganske uunnværlig i den daglige driften. Din erfaring og din kunnskap, din stabilitet, din effektivitet. Du har faktisk aldri vært dyktigere i jobben enn du er nå.

Så gir de deg to måneder ferie!?

Det henger ikke på greip.

Du trenger jo egentlig ikke disse «seniordagene». Det er de yngre kollegene dine som gjør det. De som må dra tidlig hver ettermiddag for å rekke barnehagen. De som må ta med en unge eller to på jobb et par ganger i halvåret på grunn av planleggingsdag i barnehagen. De som må finne en måte å kombinere sin egen tre uker lange sommerferie med skolens to måneder lange ferie.

Det er jo de som trenger ferie, ikke du! Det er de som trenger fleksibiliteten man så generøst tildeler deg.

Eldrebølgen

Som bakteppe for dette ganske absurde bildet – utslitte småbarnsforeldre med lite fritid, og energiske seniorer med mer fri enn de har bedt om – går den store samtalen om eldrebølgen.

Levealderen øker. Vi må jobbe lenger. Pensjonssystemene knaker.

Arbeidskraft blir knappere. Erfaring blir mer verdifull.

Vi vet at flere må – og bør – bli værende i arbeid.

Så hvor kommer disse ideene om seniordager og ekstra ferieuker fra?

Fra en fordums tid. Fra en tid hvor arbeidstakere flest slet seg ut gjennom yrkeslivet. Fagforeninger kjempet fram gode ordninger for sine medlemmer. Ordninger som er avlegs, kontraproduktive og bidrar til stigmatisering av deler av arbeidsstyrken.

La det være sagt: Mange yrker er fremdeles tungt belastende, og her er det antagelig på sin plass med mer ferie, mindre forventninger, mindre ansvar.

Men de fleste arbeidstakere over 60 — over 50 — ser jobben som en viktig del av sin identitet, et sted hvor de kan utvikle seg, vokse og realisere seg selv.

De er ikke utslitte. De er fulle av tiltakslyst.

Og de trengs.

Et signal

Å få belønning for lang og tro tjeneste er hyggelig.

Men det er også et signal.

Et signal om at vi ikke lenger regnes med som en del av normalen. At vi er unntakene. At vi er i ferd med å fases ut.

Man regner ikke egentlig med oss – men det er hyggelig om vi leverer litt til, så lenge det ikke er for krevende.

Systemet dobbeltkommuniserer: Vi trenger deg. Men ikke helt på ordentlig. Vi vil ha deg – lat som du ikke merker at vi også har begynt å pakke deg bort.

Hvis vi virkelig mener at vi alle må jobbe lengre, må vi slutte å behandle enkelte grupperinger som særtilfeller med deres alder som utgangspunkt. Så lenge noen behandles annerledes, blir måten disse «noen» ser på seg selv, og måten andre ser på dem, farget.

Men hvis jeg må «skånes» for ting mine kolleger må tåle, syns jeg heller vi skal bli enige om en førtidspensjonering.

Enten er du en i gjengen, eller så er du ute.

Det er én ting å ta hensyn til slitasje. Noe helt annet er å institusjonalisere forventningen om at erfaring er noe man skal skånes fra å bruke fullt ut.

Dette handler om hvordan vi regner med folk – også etter 60.