Ukebrevet Tirsdag morgen har hatt en pause. Ikke at du har merket det, eller etterlyst det. (Ikke at noen har etterlyst det. Unntatt Anne og Gunn. Takk til dere to. ;))
Årsaken til forsinkelsen er et større oppussingprosjekt. Det har seg slik at Tirsdag morgen faktisk i all hovedsak skrives tirsdag morgen mellom 04:00 og 07:30, og dets arnested er vår en gang så koselige leilighet på Bjølsen.
Men andre uke etter nyttår startet den lenge planlagte oppussingen, og kjøkken, stue og entré ble ribbet ned til sine nakne essensialiteter.
Tirsdag morgener er derfor nå i januar og kanskje februar tider av døgnet hvor jeg – som ellers er relativt godt vant til sivilisasjonens goder – i beste fall kan sitte på en pinnestol i en iskald stue omgitt av plastinnpakkede møbler, men uten enkel tilgang på strøm eller Internett i en form som er praktisk anvendelig.
De eneste rommene med tilnærmet normale forhold er badet og det lille toalettet.
Nå er det slik at jeg i all min klokskap ikke lovet annet i siste ukebrev før jul enn at vi ses igjen i januar. Så det har vært relativt lett å overtale meg selv til å utsette oppstarten av ukebrevet etter som den ene januartirsdagen etter den andre har defilert gjennom tiden mens håndverkerne komprimerer våre liv.
Men i morges kl 03:56 ropte Tommy Emmanuel til meg fra en drøm. Jeg våknet, satte mine nakne ben på det iskalde gulvet i den smale passasjen mellom de to madrassene – som er alt som er igjen av dobbeltsenga som gikk i containeren – og pakkassene fra Ikea som fyller resten av soverommet.
Jeg gikk på do.
Og her er jeg ennå.
Det lukkede dolokket er solid og vikarierer som kontorstol, beina hviler på skittenkøyskurven og varmekablene i gulvet gir en behagelig lunk. Den fremdeles nettløse PC’en som hviler på mine utstrakte lår får strøm fra kontakten til barbermaskinen.
Tirsdag morgen er tilbake.
Og det var altså Tommy Emmanuel som fikk meg i gang.
Stor kunst er nært beslektet med det guddommelige i oss og rundt oss.
Da min venn Rick fredag tok meg med på konsert med den australske gitaristen Tommy Emmanuel ante jeg ikke hva jeg gikk til.
Da jeg gikk derfra var jeg noen meter nærmere min gud.
Mange av oss kan traktere en gitar, og dra i gang noen låter på en fest. Noen av oss gikk hjem og knuste gitaren etter konserten med Tommy Emmanuel. Når du hører og ser australieren og hans gitar, er du ikke sikker på om det er mannen som spiller på gitaren eller gitaren som spiller på mannen. Han spiller ikke bare på alle strenger, han spiller dem på alle steder og med nesten alle tilgjengelige kroppsdeler, og han spiller på hele gitaren, inkludert der hvor det ikke er strenger i det hele tatt.
Jeg gikk fra Konserthuset med en følelse av å ha bevitnet en mann og hans instrument gå opp i en hellig treenighet med musikken, alt formidlet med en misunnelsesverdig perfeksjonistisk lekenhet.
Og det slo meg at vi ser dette symbiotiske samspillet mellom mennesker og deres instrumenter i mange sammenhenger, det være seg på teateret, i film, i malerkunst, i politikken eller i sport. Skuespillere, sportsutøvere, politikere, ledere, programmere, fasilitatorer, PR-folk, du, jeg og folk flest spiller på andre strenger enn Tommy Emmanuel.
Men strenger er det like fullt.
Vi har alle et instrument. For noen er det håndfast og passer i en gitarkasse, for andre er det stemmen, personligheten, ordene, vår karakter.
En Northugs instrument er hans ski, en Ullevålseter sitt instrument hans motorsykkel.
En leders instrument er satt sammen av karakter og strategi, og fungerer ideelt sett som en dirigents taktstokk som lokker det beste ut av orkesteret.
Når det likevel låter så surt og disharmonisk på mange arbeidsplasser, er det dedikasjonen til lederskapets kunst som mangler.
For dessverre sier mange av oss seg fornøyde med å lære de tre grunnleggende akkordene D, A og G.
Da kan man jo spille både Tom Dooley og Blowin’ in the Wind.
Det egner seg fint til hyttebruk.
Men det er ikke seriøst håndverk, langt mindre stor kunst, og fortjener ikke større belønning enn en runde med skåling.
I «Shantaram» sier den filosofiske mafiabossen at spørsmålet du må stille deg for å skille mellom ondt og godt er «hvis alle gjorde dette, ville det gjøre verden til et bedre sted?»
Jeg vet at hvis vi alle behersket våre instrumenter en tiendedel så godt som Tommy Emmanuel, så ville verden definitivt være et bedre sted.
Men det er kanskje godt nok som det er?
God tirsdag.
Dette første Tirsdag morgen-ukebrevet i år skulle egentlig handle om 2019. Men det skriver jo alle om i disse dager. Så jeg venter litt. Kanskje til neste uke?
I stedet starter jeg sesongen med en historie om et oppussingsprosjekt og en supergitarist og hva dette betyr for deg. Artikkelen ble opprinnelig publisert den 17. januar 2012, så oppussingen er ferdig for lengst, og sympatierklæringer er strengt tatt ikke nødvendig.
