De vi beundrer mest er de som har gjort flest feil. Vil du beundres og berømmes av dine medmennesker, må du legge deg i trening. Visdom skapes ikke av suksessene, men fiaskoene.
Jeg er blitt fortalt det hundrevis av ganger, og har sagt det til andre tusenvis av ganger: Du er ikke dine feil.
Du kan gjøre feil, men det det betyr ikke at du er feil, verken i entall eller flertall.
Likevel føler jeg meg i blant som et vandrende katastrofeområde.
Som forleden dag. En oppgave jeg skulle utføre viste seg å være noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.
Planen ble lagt til side, og jeg improviserte meg gjennom prosjektet.
Og feilet.
Hurra!
Liksom.
«Jeg har ikke feilet, jeg har funnet ut 10.000 måter som ikke virker», skal Thomas Edison ha sagt så eplekjekt.
Jo, det er et perspektiv.
«Vis meg en mann som ikke har feilet, og jeg skal vise deg en mann som ikke har levd», sa en annen smarting.
Joda, sant nok.
Å feile er en grunnleggende del av det å lære.
Det betinger imidlertid at man er i stand til å se sine feil i øynene.
Det er ikke alltid så lett.
Gjennom et langt liv får vi god trening i å minimalisere, bortforklare og feie under teppet.
Noen av oss har lært og trent på andre teknikker, som å feire våre feil som en kilde til læring, og skifte perspektiv, – som den eplekjekke Edison sitert ovenfor.
Hurra!, liksom.
Alt det der er vanskelig å hente fram når du vasser i dritt til knærne.
Vår evne til å håndtere stress, katastrofer og personlige bommerter har fått et eget ord i psykologien: Resiliens. Det er et begrep som oppsummerer visdommen i de gode, gamle trøstende ordene mange av oss henter fram i blant: «Hvis det ikke tar livet av deg, gjør det deg sterkere.»
En resilient person har gjort så mange feil at han har utviklet motstandsdyktighet, akkurat som når vi utsettes for bakterier og utvikler motstandskraft mot sykdom.
Våre største helter beundres gjerne for sin evne til å reise seg og gå videre. De ville aldri vært der de er uten å ha trent seg på tusenvis av større og mindre katastrofer først.
De vi beundrer mest er derfor de som har gjort flest feil.
Lance Armstrong ble en slik helt for millioner for sin evne til å reise seg fra kreft og bli best i verden. Han har fått god trening i å feile.
De feilene han nå er blitt tatt med sykkelshortsen nede for er muligens verre å reise seg fra enn kreftsykdommen. Men i avdelingen for tildeling av personlige katastrofer kunne de knapt funnet en bedre og mer veltrent kandidat enn nettopp Armstrong.
Jeg er faktisk mer nysgjerrig på neste vending i denne historien enn jeg er indignert over hvordan han har jukset en hel verden. Siste kapittel er ikke skrevet. Det skulle ikke overraske meg om han snart fremstår som en helt igjen, om enn på en annen måte.
Armstrong og andre helter og antihelters teknikker for å håndtere feil kan være noen av disse:
- Kjenn på følelsen og smerten. Når noe gjør vondt har vi en tendens til å skyve det bort. Hent det vonde fram, se på det, kjenn på det, lukt på det. La sinnet, skuffelsen, frustrasjonen, angsten boble opp til overflaten.
- Ta vare på deg selv. Sørg for at du får næring og hvile. Søk støtte fra familie og venner.
- Sett det i perspektiv. Mens jeg skriver dette og tenker på hva andre går gjennom av personlige tragedier, krymper betydningen av det feilslåtte prosjektet mitt minutt for minutt. Det er nesten så jeg rødmer litt over hvor stor vekt jeg tilla det innledningsvis.
- Skriv om det – i en dagbok, eller kanskje på Tirsdag morgen.
- Ikke gi opp. Prøv igjen. Du har mer trening nå. Legg en plan og kjør på. Du er ikke dine feil. Du gjør dem, men du er dem ikke.
Kloke mennesker ble kloke av det de gjorde feil, ikke det de gjorde rett.
Så feir din feil.
Hurra!
Liksom.
God tirsdag.
