Et foredrag om generasjon Y fikk meg til å ane hva radiolyttere i USA følte da de ble utsatt for «The War of the Worlds».
Da H.G. Wells’ «The War of the Worlds» ble sendt som radioteater i USA i 1938 ble de første 40 minuttene av det timelange hørespillet presentert som en serie nyhetsmeldinger som beskrev en pågående invasjon av marsboere.
Det brøt ut panikk i befolkningen.
En ulmende følelse av panikk var også hva jeg satt igjen med etter å ha lyttet til 22 år gamle Even Sandvold Roland i forrige uke. Han fortalte besøkende på Mediaplus sin Minimediamesse om generasjon Y.
Ulike generasjoner har åpenbare særtrekk som gjør at man kan sette en slags merkelapper på dem. I dagens samfunn lever baby boomere, generasjon X og generasjon Y side om side, mens generasjon Z (også kalt iGenerasjonen – muligens fordi de er født med en iPod i øret) er i ferd med å vokse opp.
Akkurat som etterkrigsgenerasjonen fødte og spant myter om sine egne barn, og baby boomerne gjorde det samme med X-generasjonen, lager vi nå myter om generasjon Y.
Det er myter som i blant får meg til å lure på om denne generasjonen egentlig er en ny, fremmed art som er i ferd med å invadere planeten vår.
Even Sandvold Roland er bare en av mange budbringere om den nye generasjonen, og han forteller bedre enn de fleste og med overbevisning om hvordan og hvorfor generasjon Y – oppvokst som de er med internett som en like naturlig del av hverdagen som vann i krana – vil måtte få oss til å tenke helt på nytt.
Det er en «generasjon drittunger» som står der og krever sine selvsagte rettigheter, forteller han.
Det er tankevekkende, men stemmer ikke helt overens med min virkelighet.
- Der mytene varsler om en generasjon bortskjemte, selvsentrerte «meg-meg-meg» mennesker, er ungdom jeg kjenner ansvarlige, ambisiøse, hardt arbeidende og langt mer opptatt av tradisjoner enn deres foreldre.
- Der mytene forteller om en generasjon som ikke er opptatt av samfunn og politikk, inneholder min virkelighet nysgjerrige, faktasøkende, samvittighetsfulle og reflekterte unge mennesker som byr på spennende og tankevekkende diskusjoner.
- Der mytene forteller om en generasjon som krever å få jobbe hvor og når de vil med det siste av teknologi, viser virkeligheten meg en generasjon som søker mot eldre, erfarne kolleger for anerkjennelse og læring. (Problemet er bare at de eldre sjelden er til stede, for de jobber hvor og når de vil.)
- Der mytene forteller om mennesker som lever sitt sosiale liv kun på Facebook, forteller virkeligheten om en generasjon som gjennom nettet har fått et større perspektiv og toleranse for andre kulturer og levesett.
Jeg påstår ikke at generasjon Y ikke finnes, men jeg vil påstå at de unge som passer til trendspotternes beskrivelser er en marginal gruppe på verdensbasis, som først og fremst består av barn av hvite middelklasseforeldre i den vestlige verden.
Selv blant disse er de et mindretall som før eller siden vil bli stilt overfor noen ubehagelige valg.
Det store flertallet tror jeg vil vise seg å bli den fineste generasjonen vi har hatt på hundre år.
Selv om det slett ikke er sikkert at fremtidens norske ledere er fra Norge.
Dommedagsprofetier er fristende lett å formidle. På midten av 90-tallet gjorde jeg selv noen stunt i så måte, da jeg og et lite knippe andre varslet en snarlig og total revolusjon av praktisk talt alt på grunn av nettet, – som omtrent på den tiden ble oppgradert fra 300 bps til 2.400.
Mye av det vi spådde den gangen er virkelighet i dag.
Men det tok halvannet tiår lenger enn vi trodde.
Jeg lærte at det er lett å overvurdere utviklingen i et toårsperspektiv, og lett å undervurdere den i et tiårsperspektiv.
Joda, verden endrer seg, og takk for det, men like mye som verden skal tilpasse seg generasjon Y, skal generasjon Y tilpasse seg verden.
Og enten vi snakker om generasjon X, Y eller Z:
Folk er folk.
Og ting tar tid.
God tirsdag.
