Jeg skal lede en workshop om og med DISK denne uken. I den anledning har jeg gjenlest Thomas Eriksons utmerkede bok «Omgitt av idioter». Mine intense forberedelser, samt påvirkningen fra den vanvittig gode spissingen av de ulike fargene i DISK som Thomas Erikson gjør, har fått meg til å se verden i et forvirrende spekter av farger.
Jeg er rett og slett litt fargeforvirret. Overalt ser jeg farger. Ikke minst i nyhetene.
Nyheter i farger
I Aftenposten skriver Andreas Slettholm om Eirik Jensen-saken. Kommentatorens budskap er at lover og regler må følges, uansett, og at de som har laget reglene, nok har lagd dem med en hensikt. «Oi, oi, du er jammen meg blå i dag, Andreas», tenker jeg.
I samme avis skriver en fortvilet kvinne om hvordan hun ble trakassert av sin sjef, og endte med lav selvtillit og uten jobb. «Rød sjef kræsjer med grønn medarbeider», tenker jeg.
Klassisk.
VG skriver om «gjenåpningsfesting i Oslo» sist helg. Tusener på tusener av glade mennesker samlet seg i Oslos parker for å feste og feire at byen åpner igjen og at sommeren endelig er kommet. Mange av disse har gjennom mange, lange mørke pandemi-måneder undertrykt den gule og sosiale delen av sin personlighet.
Han som snakket og snakket og snakket i 68,3 prosent av taletiden på nettmøtet i forrige uke var nok en av dem. De gule iblant oss er blitt holdt nede så lenge at skravlebehovet tyter over.
(Og hun som noterte at den gule brukte 68,3 prosent av taletiden var en blå person.)
DISK
DISK er en selvvurderingsmetode som plasserer deg i en eller flere av fire hovedtyper atferd, basert på hvilke preferanser du har for kommunikasjon med omverdenen.
De dominante D-ene, de røde, er sjefstypene, utålmodige, oppfarende, konkurrerende. De er drevet av resultater.
De inspirerende, I-ene, de gule, er de kreative, sosiale, «se på meg!»-typene. De drives av anerkjennelse og applaus.
De stabile, S-ene, de grønne, er de jordnære, stødige, tause hverdagsheltene som, gitt at de er sikre på at alle andre har det bra, traust og noen ganger litt tregt sørger for at hjulene holdes i gang.
De konforme, K-ene, de blå, er spesialistene. De er, for å bruke en klisjé, de som – når den røde har sagt at det viktigste er å gjøre de rette tingene, svarer at nei, det viktigste er å gjøre tingene på rett måte.
Dynamitt i farger
Sammen er disse fire typene dynamitt, på godt og vondt. I de rette omgivelsene kan en god kombinasjon av kvalitetene de ulike typene representerer skape fantastiske resultater. Men dynamitt kan også brukes til å ødelegge.
De kaller det den gyldne regel: «Gjør mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg.» Det er en regel med sterke modifikasjoner. For de fleste andre er ikke som deg. Som klok leder eller medarbeider gjør du heller mot andre hva de vil at du skal gjøre mot dem, ikke hva du ville likt at de gjorde mot deg.
Uavhengig av hva du selv måtte ønske.
Denne innsikten håper jeg deltagerne på ukens samling tar med seg.
Ønsk meg lykke til!
God tirsdag.
