I heisen opp til 4. etasje i Majorstuhuset kjente jeg for første gang en liten nervøsitet for prosjektet jeg har gitt meg ut på. Kanskje aller mest fordi jeg har deklarert at dette skal jeg i full offentlighet, hvilket også innebærer at en journalist fra Dagbladet skal følge meg gjennom denne første dagen.
Så finner jeg Caroline sykepleier, som tar i mot meg på en så varm og god og betryggende måte at all uro forsvinner. Mens hun kontinuerlig sjekker inn hvordan jeg har det brytende på en svensk aksent, finner hun frem nålene og samler inn blod. Noe av det skal gå til vanlige blodprøver og noe skal sendes til Amerika for å finne min TrueAge og TrueHealth.
Kroppssammensetting
Deretter plasserer hun meg på maskin merket InBody som ser ut som en rekvisitt fra Star Wars. Nå har Marte Klausen fra Dagbladet kommet inn. Hun lytter, spør og tar masse bilder.
InBody tar meg i mot med åpne armer. Jeg plasserer de nakne beina mine på sensorene og tar et godt grep om hendene til InBody. Den har bare en finger på hver arm, og på den sitter en sensor hvor jeg plasserer tommelen min. Maskinen begynner å jobbe:
Så, sånn er jeg satt sammen. 37 kilo muskler på skjelettet og 15 prosent kroppsfett. Går jeg i detalj, får jeg vite hva hver seksjon av kroppen min veier også. Ganske imponerende, og jeg liker å se tallene, selv om jeg ikke umiddelbart kan argumentere for nytten av det.
Styrke
Etter denne seansen gikk turen inn til Bendik og Hallvard, to unge, spreke og utrolig hyggelige karer. De skal måle hvor sterk jeg er. Det starter med en oppvarming på sykkel. Deretter tester de styrken i beina mine, ett og ett. Det gjør de ved å legge på stadig mer vekt, inntil det stopper opp på 70 kilo. Vi går ned 2,5 kg, og ender på 67,5 kilo på hvert bein.
«Veldig bra at du har lik styrke i begge beina», sier de. «Det er ganske vanlig at det er forskjell på høyre og venstre.»
De kommenterer også at jeg starter med venstre bein. «Er du keivhendt?» «Nei, men jeg liker å gjøre det verste unna først», svarer jeg.
Så er det nedtrekk. Jeg ender igjen på rundt det samme som kroppsvekta mi.
Siste er VO2 max på sykkel. Her ender jeg på 41,4, midt mellom det min Oura (33-36) sier og det min Garmin sier (43-45), og med en toppuls på 137. Gitt min alder er makspulsen min 156 (220 – 64), men det er jeg aldri i nærheten av, og jeg makser best når jeg løper. Da er jeg ferdig rundt 145.
41,4 i VO2 for en mann på min alder er ifølge ChatGPT bra, og det er jo hyggelig å høre. «Med et VO₂-maks på 41,4 ml/kg/min ligger du omtrent i 84. persentil for menn i alderen 60–69 år ifølge Cooper Institute-tabellene. Det betyr at du har bedre kondisjon enn omtrent 84 av 100 jevnaldrende menn.»
Men det er altså fremdeles 16 jevnaldrende jeg trenger å bli bedre enn … 🙂
Dr. Ruth
Siste post på programmet er Dr. Ruth. Vi snakker sammen en times tid, om helsa mi, familie, livsstil, kosthold, søvn, bekymringer, tilskudd. Hun lytter på hjertet mitt og hører den bilyden som innebærer at en av årene der ikke lukker ordentlig, og foreslår at vi senere skal ta en CT for å sjekke halsarteriene, hvor jeg tidligere har fått påvist avleiringer.
Første dag i dette prosjektet har gått helt strålende. Jeg har blitt kjent med mange bra mennesker, både dyktige og hyggelige, og jeg har fått innsikt i hvordan jeg ligger an rent helsemessig. Nå fortsetter det med det regimet jeg har fulgt de siste ukene:
- 16:8-diett
- 6 treningsøkter pr uke
- 3 styrke
- 3 kondisjon
- minimalt med alkohol (men jeg skal ikke ikke ta en fest)
- fokus på søvnkvalitet
Jeg skal tilbake til Epivity den 25. august for å få resultatene av blodprøvene og deretter blant annet snakke med en kostholdsekspert.
De genetiske prøvene kan ta måneder å få i retur, så de får jeg ikke vite resultatet av før om 2-3 måneder.