Ditt publikum har deg på «hallo»

Ditt publikum har deg på «hallo»

«You had me at ‘hello’», sier René Zellweger alias Dorothy til Tom Cruise i filmen «Jerry Maguire» fra 1996.

Senere har forskere vist at «hallo» faktisk er alt vi trenger å høre før vi gjør oss opp en mening om personen bak stemmen. Phil McAleer ved University of Glasgow og kolleger lagde 64 opptak med folk som leste en tekst. De strippet opptaket ned til ett ord, «hallo», og ba 320 mennesker rangere stemmen på 10 personlighetstrekk, inkludert troverdighet, dominans og attraktivitet.

Resultatene viste at vi i løpet av tiden det tar å si «hallo» gjør oss opp en forbløffende treffsikker mening om personen bak stemmen. 

En annen forsker, Dr. Nalini Ambady, lanserte i sin tid uttrykket «thin slicing». Det handler om vår evne til øyeblikkelig å gjøre oss opp en mening om andre. I et berømt forsøk lot hun studenter se ti sekunders lydløse videoopptak med ukjente professorer. Vurderingene var forbløffende overensstemmende med vurderinger fra studenter som hadde sett og hørt professorene gjennom et helt semester.

Ambadys forsøk er gjort kjent blant annet gjennom Malcolm Gladwells bok Blink: The power of thinking without thinking, og er godt kjent. Hvor mye informasjon måten vi snakker på avslører er for mange mer overraskende.

En av de som ikke er overrasket er min venn og partner Rick Salmon. Etter gjennom mange år med coaching av ledere på hvordan de fremstår har han utviklet seg til en ekspert på stemmebruk.

På et tidspunkt begynte Rick å lure på om kanskje teknologi, big data og kunstig intelligens kunne gjøre hele eller deler av jobben han gjorde for lederne.

Masse research, markedsanalyse og utvikling senere lanserer Rick og selskapet Technology of Influence AS (TOI) denne uken appen Voiceable (iOS-versjon nå, Android-versjon 1. november). Om du skal pitche eller holde foredrag (først og fremst på engelsk) kan du bruke Voiceable til å gjøre et opptak av litt av det du har tenkt å si. Opptaket analyseres og du får en pekepinn om hvilket inntrykk du vil skape hos ditt publikum om du snakker på denne måten. Samtidig får du tips om hva du kan justere for å skape den effekten du ønsker.

Innslagene av kunstig intelligens og big data er foreløpig begrenset. Analysene er basert på ekspertkompetanse. Men i senere versjoner er intensjonen at brukeres egne vurderinger av ulike kvaliteter ved talere de lytter til skal fôres inn i en database som blir analysert av maskinlæringsalgoritmer.

Full transparens: Jeg er minoritetsaksjonær og styreleder i gründerselskapet Technology of Influence. Jeg er stolt av det Rick og teamet av programmerere og lingvister har fått til. (Min egen praktiske involvering har vært minimal.)

Nå ønsker jeg at du, som leser av Tirsdag morgen skal klikke deg avsted til Appstore og laste ned appen, og aller helst gi den en strålende omtale. 

Jeg har også lyst til å høre fra deg som selv driver med presentasjons- eller pitch-coaching. Vi har en plan om å lage en tilpasset versjon som kan bli en del av din verktøykasse overfor kundene. Om du tenker at det er interessant å høre mer om, gi lyd fra deg.

Og jeg har lyst til å høre fra deg i større eller mindre virksomheter som driver med lederutvikling, salgstrening eller annet hvor fremferd og troverdighet betyr noe. Spesielt der folkene dine ikke har engelsk som morsmål, men kommunikasjonen likevel må skje på engelsk.

Hvordan kan vi hjelpe deg og dine kolleger med en «corporate» versjon av Voiceable?

Og om du ikke gjør noe av dette er det en fantastisk hjelp om du deler denne artikkelen i dine sosiale medier og kanskje sender den videre til andre du tror vil ha interesse av den.

Som takk for din feedback og støtte får du her den berømte «You had me at ‘hello’»-scenen fra Jerry Maguire. 🙂

 

God tirsdag.

 

Det koster å snakke norsk på jobben

Det koster å snakke norsk på jobben

Tidligere i vinter tok jeg taxi for å rekke en avtale på Grev Wedels Plass.

– Grev Wedels Plass, sa jeg. Men sjåføren var ikke fra Oslo eller Norge, og adressen var helt ukjent.
– Steen & Strøm, prøvde jeg. Det hjalp ikke mye.
– Akershus Festning, You know Akershus Festning, the Castle?
– No……
– Just drive…..

Og vi kom fram, faktisk nesten helt til døra, med litt peking og dirigering. Det meste lar seg gjøre hvis man er innstilt på å få det til.

Det er nesten forunderlig å se at innvandrere har erobret en næring med jobber som krever ekstremt mye publikumskontakt og lokalkunnskap. Mange av Oslos taxisjåfører kjenner verken norsk språk eller gatekartet i Oslo spesielt godt, men de klarer seg. Det er sikkert ikke lett bestandig, men de får det til.

Da er det verre med it-næringen. Her slipper ikke utlendinger til i samme grad.

– Det offentlige vil jo bare ha norskspråklige konsulenter, var det en leder som nylig uttalte til Computerworld.

Hvorfor er det slik? En erfaren systemutvikler med mastergrad fra Polen, som snakker godt engelsk, bør vel ha like gode forutsetninger for å skape verdi i it-bransjen i Oslo som en asiatisk taxisjåfør har for å finne fram i sentrum. Eller? Jo, det tror jeg sikkert. De fleste nordmenn som jobber med it snakker selv brukbart engelsk, så de vil kommunisere greit med en polsk kollega.

Så hvorfor er det likevel slik at ”det offentlige bare vil ha norskspråklige konsulenter”? For en økonom er det naturlig å tenke at det er markedet som regulerer dette. Så lenge det er tilstrekkelig tilgang på norskspråklige it-eksperter, så tar man de først. Kanskje det ikke er så stor mangel på it-kompetanse og ingeniører som det en kan få inntrykk av i media? Hvis offentlige prosjekteiere hadde opplevd en prekær ressursmangel, ville de trolig akseptert engelskspråklige kollegaer.

En annen forklaring er muligens at ”det offentlige har penger nok”. Det koster vesentlig mer å leie inn norske ressurser enn engelskspråklige, men den kostnaden er man villig til å ta. Det har vi tross alt råd til. Og konsulentprisene er jo ikke spesielt høye i Norge.

Flere private selskaper har åpnet opp for engelskspråklige ressurser. Det er neppe fordi lokalt ansatte i disse selskapene snakker bedre engelsk enn ansatte i offentlig virksomhet i Norge. Når de private har åpnet for engelskspråklige, så er det for å spare penger. Utenlandske konkurrenter kommer på banen, og økt konkurranse gir enda lavere kostnader.

Så mens det offentlige støvsuger markedet for norskspråklige it-eksperter, tar private bedrifter i mot engelskspråklige konkurrenter og benytter anledningen til å kutte kostnadene ytterligere.

Vel, kanskje vi som skriver og snakker norsk skal være glade for at noen i bransjen fortsatt hegner om oss. Det kan være tøft nok likevel. Vi får kose oss litt, så lenge vi kan.


Ukens Tirsdag morgen er skrevet av gjesteskribent Rolf Nævra, som driver et rekrutteringsbyrå med fokus på IT-eksperter. Er du interessert i å være gjesteskribent i Tirsdag morgen? Send meg dine tanker.

Relasjonshviskerne

Relasjonshviskerne

Hollywood har gitt oss hestehviskere, hundehviskere, elefanthviskere og til og med spøkelseshviskere. Men ennå ingen relasjonshviskere.

Den villeste, mest ukontrollerbare og samtidig mest potente skapningen på jorden er mennesket, – og spesielt mennesket i flokk. Gi meg ti ville hester, 20 elefanter, 18 bikkjer, åtte flodhester og fire krokodiller: å hviske dem på plass er barnemat i forhold til å håndtere en gruppe mennesker. (mer…)

Krimskrams og lidenskap

Krimskrams og lidenskap

Advarsel: Denne artikkelen inneholder enkelte sterke scener.

Jeg har aldri sett så mye lidenskap på en gang som fra mitt unike utsiktspunkt bak krimskramsbordet på loppemarkedet til Bjølsen skoles musikkorps.

Jeg er heldig. Jeg er far til ei jente som spiller i korps. Derfor blir jeg to ganger i året rekruttert til å selge lopper fra et slitent lagerrom på Vollsløkka.

Etter to dager bak krimskramsdisken er jeg mer utkjørt enn Birken og Vasaloppet til sammen.

Sliten, men lykkelig.

Sett fra en selgers perspektiv er det noe helt vanvittig sterkt over et loppemarked.

Det er en arena hvor noen av våre mest grunnleggende drifter får utløp.

Den første voldsomme erobringen er et høydepunkt i seg selv. I det loppegeneralen klipper båndet som skiller de elskende og målet for deres begjær, starter stormløpet. De første kundene bokstavlig talt spurter inn i lokalet.

Det går fort.

Luften vibrerer av galskap.

Etter den første timen roer det seg noe. Stemningen går i bølger utover dagen. Dype, stille daler veksler med nye bølger av lidenskap i det flere puljer av kunder kommer inn med syltetøy på haken og en halvspist vaffel i hånden.

Noen er der bare for å titte, men en stor andel er gjengangere. De kommer inn om morgenen, parkerer det de har kjøpt bak disken, ringer en kjenning som kan komme og hente dem, og etter lunsj er de tilbake for nye runder.

De kommer i alle slags former og fasonger. Noen er på jakt etter pent brukte klær, og haster forbi krimskrams. Andre bygger rede, og kommer parvis: Hun med kul på magen, han med sekk på ryggen. Så er det mor og datter, på jakt etter noe fint til hybelen hennes. Og de middelaldrende parene; ofte litt slitne og forsofne. Det er de som kjøper de harry krusene og smakløse vasene.

Så er det de eldre herrene. De går som om de nettopp har kommet og bare titter innom, og tror at vi ikke har sett at det er ellevte gang de «tilfeldigvis» går forbi krimskrams. En av de kjøper en boks med utenlandske mynter. En annen er på jakt etter elefanter. En tredje spør om vi har noen norgesglass inne.

Nonsjalant.

Som om de egentlig ikke bryr seg om svaret.

Men inni øynene brenner det en ild av galskap.

De unge pikene er et kapittel for seg. De kommer alene eller i par, og de fniser og rødmer. Noen har nettopp flyttet på hybel, og skal ha noe fint å henge på veggen eller noe nips å pynte med.

En ung pike løfter kjærlig opp en porselensfigur av en gresk gudinne. Hun snur og vender på den. Lenge. Jeg ser på henne og gudinnen hennes, og tenker at jøss, de ligner hverandre!

Det ramler ut av meg:
«Jeg tror jammen det er en av dine tidligere reinkarnasjoner som er avbildet der.»

Hun ler forfjamset, rødmer, og går raskt videre.

Litt senere kommer hun tilbake og spør om prisen.

Så er det de som bare er rare. En ung mann står lenge og fomler med tre defekte armbåndsur. Han har allerede ei klokke på hvert håndledd, hvorav den ene har en dimensjon som ville kledd en romfarer i full utrustning bedre enn denne spinkle skikkelsen. Etter å ha snudd og vendt på klokkene mange ganger, tar han mot til seg og spør:

«Hva koster denne?»
«Ti kroner», svarer jeg.
«Virker den?»
«Nei, det vet jeg ikke, det er derfor den er så billig.»

Det utløser et internt kaos i gutten. Beslutningsvegringen blir total. Han tripper i fem minutter på stedet hvil, mens kroppen vaier fram og tilbake.

En gammel geværkule ligger på bordet. Den har overlevd minst tre loppemarked. Det går en liten djevel i meg, så jeg bøyer meg frem og hvisker fortrolig til ham: «Se på denne. Dette må du ikke si til noen, men det er faktisk den kula som drepte John F. Kennedy».

Det blir for mye for gutten. Det er rett før det går helt galt, men han (og jeg) reddes av gongongen.  En kvinne, antagelig moren hans, kommer bort til ham, tar ham i hånden og sier bestemt. «Kom. Nå går vi.»

Så er det de som alltid pruter. Hvis jeg ber om ti kroner, sier de fem, ber jeg om fem, sier de tre. Og sagt er sagt – holder jeg på fem, er det ikke tale om å legge to kroner til på bordet for å få den vasen, eller lysestaken, eller den asiatisk utseende figuren.

Jeg viste henne fem fingre. Så tok jeg bort fire. En skygge av et smil gikk over ansiktet.

En eldre pakistansk kvinne plukker opp en drikkeflaske. Hun sier ikke noe, bare ser strengt på meg med blikket som spør:

«Hva skal du ha for denne?»

Jeg viser henne fem fingre, og hun gjør straks tegn til å gå.

Raskt fjerner jeg fire fingre, så det bare er én igjen. En skygge av et smil farer over det gamle ansiktet, og hun finner fram en femhundrelapp å betale med.

Hun får 499 tilbake.

Og slik går dagene på krimskrams. Hundrevis av mennesker vandrer langsomt forbi det ufattelig innholdsrike bordet av nips og unyttigheter. Stemningen er elektrisk. Smil, varme, glede og latter er dominerende.

Og lidenskap.

Glødende lidenskap.

Lidenskap – ikke fornuft – driver verden fremover.

Den gir oss forfall og vekst, krig og fred, drap og fødsler.

Og musikkorps.

Få steder ser man Platons ord om at «lidenskapen overvinner fornuften, gang på gang» tydeligere enn på krimskrams på loppemarkedet.

Det er bra for korpset, og det er bra for oss som får lov å være vitne til denne pasjonsfulle gledesfesten.

Og det gir mye mat for refleksjon. For hvor bor all denne hverdagslidenskapen mandag til fredag mellom 8 og 16? Vel vitende om at alle disse menneskene har all denne lidenskapelige energien boende i seg, hva kan vi gjøre for å vende den også mot andre horisonter enn Gøteborg-turen til musikkorpset? Hva ville vært mulig for Norge, for verden, for deg og meg, dersom vi kunne få tak i denne energikilden og bruke den til nå store, hårete mål på vegne av oss alle?

Jeg har ikke svarene.

Jeg bare spør.

God tirsdag.


Tirsdag Morgen skrives av Paal Leveraas, og for å si det som sant er, så juger han i blant. Vær derfor klar over at enhver likhet med eksisterende personer og hendelser er nokså tilfeldig og antagelig påvirket av hans lidenskapelige trang til å smøre litt på for den gode historiens skyld.

 

Pin It on Pinterest