3 idéer om gode idéer Byoriginaler, Seinfeld, Segway og idéers fysiologi

3 idéer om gode idéer Byoriginaler, Seinfeld, Segway og idéers fysiologi

Det fins to typer mennesker: de som skaper og de som ivaretar. Vi trenger begge. Men her skal det handle om de første.

I 1993 døde Oslos siste byoriginal, advokat Hermansen. «Man kan være gal uten å være sinnssyk», pleide den eksotisk kledde høyesterettsadvokaten som gjerne forlystet sine medpassasjerer ved å turne i bøylene på T-banen å si.

Etter Hermansen har originalitet fått trangere kår, ikke minst i arbeidslivet. Det er ikke det at originalitet ikke er lov, det er at de med originale tilbøyeligheter siles bort allerede i rekrutteringsprosessen. Kandidatene tilpasser seg markedet. Den smule originalitet som overlevde 20 år i utdanningssystemet undertrykker de så godt de kan i intervjuet, med mindre de er så dyktige at de får primadonna-alibi. Skal du slippe gjennom som original bør du også være genial.

«Skal du slippe gjennom som original bør du også være genial.»

Få HR-personer ville ansatt en Hermansen i dag, verken til juridisk avdeling (han var faktisk advokat) eller i kantina.

Det til tross for at virksomhetene skriker og tørster etter nye tanker, perspektiver og idéer.

Etterspørselen etter nye idéer er blitt så stor at det vokser frem en ny industri. Idé-industrien, kan vi kalle den. På scener og i møterom over hele landet kjøres ideation workshops med team desperate etter nye tanker. De brainstormer, evaluerer, tester, forkaster. De killer sine darlings.

Selv er jeg flere ganger blitt bedt om å fortelle hvordan jeg får idéer og hjelpe andre med å finne dem. I den prosessen har jeg måttet gå i meg selv og andre for å utforske idéers vekstvilkår.

Her er tre ting jeg tenker det er verdt å fokusere på når du skal tilrettelegge for at nye idéer kan vokse og gro.

Originalitet: Skal det være plass til nye tanker, må det også ryddes plass til bærerne av de nye tankene. Du trenger folk som stiller spørsmålstegn ved etablerte sannheter. For å få til det må du ikke hale inn folk i fargerike klær fra Karl Johan. Et godt hint får du allerede ved å se hva slags nettleser kandidatene bruker. I Adam Grants «Originals: How non-conformists change the world» refereres en undersøkelse av metadata fra 50.000 mennesker som gjorde en jobb-test online. Analyseselskapet Cornerstone OnDemand fant at hvilken nettleser som ble brukt i besvarelsen sa mer om den enkelte kandidaten enn mye annet det ble spurt om.

Årsaken, spekuleres det, er at de som ikke bruker de forhåndsinstallerte nettleserne Internet Explorer og Safari også er de som stiller spørsmålstegn ved andre etablerte sannheter. De tar ikke uten videre «default»-løsningen som god fisk. De forsøker å forme verden etter egne preferanser heller enn å akseptere standardversjonen.

Resultatet i denne undersøkelsen var 15% lenger ansettelsestid, 19% mindre fravær og bedre salg blant kandidatene som ikke valgte standarden, men lastet ned alternativet.

Å vurdere originalitet opp mot konformitet allerede i rekrutteringen kan altså være lønnsomt og smart.

Dårlige idéer:  «Less is more», sier noen. «Den beste måten å få en god idé er å få mange idéer», sa Linus Pauling. For mindre er ikke mer. Mer er mer.

For å skape et mesterverk må du skape mange middelmådigheter. Da London Philharmonic Orchestra skulle velge de 50 beste klassiske stykkene gjennom alle tider, valgte de 6 av Mozart sine mer enn 600 komposisjoner, 5 av Beethovens 650 og 3 av Bachs mer enn 1000.

Hadde komponistene bare skrevet 10-20 komposisjoner hver ville ingen visst hvem de var i dag.

«For å skape et mesterverk må du skape mange middelmådigheter»

Arroganse: Husker du Segway? Før lanseringen gikk ryktene om en revolusjonær ny innretning over hele kloden. Steve Jobs hadde fått et glimt inn i planene og tilbød umiddelbart oppfinneren 63 millioner dollar for 10 prosent av selskapet, Han fikk nei, og tilbød seg i stedet å være gratis rådgiver for Dean Kamen. Amazons Jeff Bezos var like ivrig som Jobs.

Noen av de smarteste hodene på planeten trodde oppriktig at dette var den største oppfinnelsen siden PCen. Prognosene tilsa salg på 10.000 enheter i uka. Seks år senere hadde de solgt 30.000 enheter. Totalt.

Husker du Seinfeld? Verdens desidert mest populære TV-show gjennom tidene ble presentert av to som aldri hadde lagd TV før. De hadde ikke noe særlig å skrive om, så de lagde et show om ingenting. Showet ble dømt nedenom og hjem både av folkene i TV-selskapene og pilotgrupper av publikum. Det var på hengende håret at det i det hele tatt ble noe av Seinfeld. Ti år senere hadde det spilt inn mer enn en milliard dollar for NBC.

Adam Grant omtaler disse som en falsk positiv og en falsk negativ. Han argumenterer for at de beste dommerne når det skal vurderes om et nytt produkt vil lykkes ikke er toppsjefene, ikke publikum, aller minst deg selv. Det er dine faglige likesinnede. En historie fra Cirque de Soleil illustrerer hvordan både direksjonen, klovnene, løvetemmerne og sirkuspublikummet gjorde det dårligere enn de andre akrobatene i vurderingen av om et nytt show ville lykkes.

Henry Ford sa at «hadde du spurt folk hva de ønsker seg, ville de sagt ‘raskere hester’». Som redaktør har jeg ofte praktisert en lignende arroganse. For lesere vet ikke hva de vil ha før de får det servert. Det krever mot å være arrogant nok til å ignorere fokusgrupper og markedsundersøkelse. Men noen ganger er det motet nødvendig.

God tirsdag.

PS. En «Ideation Bootcamp» i regi av Founder Institute arrangeres hos Selmer på Tjuvholmen i Oslo i kveld 9.01.17 kl 17:30. Jeg er der. Er du?


Oppslagsfoto: Pixabay

Hvordan er det å ri på en lysstråle? Spørsmål forandrer din verden. Ikke svar

Hvordan er det å ri på en lysstråle? Spørsmål forandrer din verden. Ikke svar

Hvor ville menneskeheten vært i dag om ikke Albert Einstein hadde spurt seg selv hvordan det er å ri på en lysstråle?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men i blant har jeg et forklaringsbehov for karrieren min. Veien fra journalist til coach er ikke alltid like innlysende. Men det fins en rød tråd, og det er spørsmålene. Jeg har alltid fått betalt for å stille spørsmål, og overlate til andre å gi svar.

Det har vært ment halvveis som fleip, men jeg ser at det er noe viktig i den observasjonen.

Gode svar er det nok av.

Det er mye lengre mellom de gode spørsmålene.

I boken «The Inevitable» reflekterer forfatteren Kevin Kelly over hva spørsmålene betyr for vitenskapen.

«Hvis vår kunnskap vokser eksponentielt på grunn av nye vitenskapelige verktøy burde vi snart slippe opp for gåter», skrive han og påpeker at det ikke er sånn det er. Tvert i mot. Hvert nytt svar åpner for en flom av nye spørsmål og synliggjør områder vi ikke en gang visste at det var noe å vite om.

«Med andre ord er vitenskap en metode som først og fremst utvider vår uvitenhet, ikke vår kunnskap», skriver han.

Da Einstein som guttunge lurte på hvordan verden ser ut når du rir på en lysstråle var vi i starten av et århundre hvor menneskeheten skrelte lag på lag av en løk av stadig nye spørsmål. Det ga oss relativitetsteorien og atomfysikk og mye mer jeg ikke er kompetent til å gi svar på.

Men en ting forstår jeg: vi er ennå langt fra kjernen av den løken.

Og det startet med et skikkelig nerdete spørsmål.

I arbeidslivet belønnes i første omgang din evne til å gi svar. Jo bedre svar du greier å finne, jo raskere rykker du opp i gradene. Gitt, selvfølgelig, at du har et par andre kvaliteter også.

Men på et visst tidspunkt på karriérestigen blir din evne til å gi svar en utfordring. For plutselig en dag sitter du der som leder av en haug andre dyktige svarprodusenter.

Det krever for mange en mental kraftanstrengelse, spesielt hvis du ser at svarene du får har en lavere kvalitet eller en annen lukt og farge enn du selv som fagperson ville produsert.

Men hver gang du overkjører en av dine ambisiøse medarbeidere med et svar som er bedre enn de selv har funnet, så dreper du også litt av deres motivasjon.

Derfor handler ofte overgangen til en ny lederrolle om en overgang fra å være han som har alle de gode svarene til han som har alle de gode spørsmålene.

Det kan være skikkelig tøft.

God tirsdag.

Kilder og inspirasjon

I boken The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future (anbefales!) reflekterer Kevin Kelly over verdien av gode spørsmål. Det har vært en inspirasjon for dette ukebrevet. Han har en liste over hva som gjør et spørsmål til et godt spørsmål, og den er slik:

Et godt spørsmål …

  • bekymrer seg ikke over om svaret er korrekt
  • kan ikke besvares øyeblikkelig
  • utfordrer eksisterende svar
  • er et spørsmål du desperat ønsker svar på straks det er blitt stilt, men du hadde ingen anelse om at du brydde deg før det ble spurt
  • krever nye territorier for tenkning
  • gir nye rammer til egne svar
  • er frøet til innovasjon i vitenskap, teknologi, kunst, politikk og næringsliv’
  • er en sonde, et hva-hvis-scenario
  • balanserer på kanten av det kjente og det ukjente, er verken dumt eller åpenbart
  • kan ikke forutses
  • er et tegn på utdannelse
  • genererer mange andre gode spørsmål
  • kan bli den siste jobben en maskin lærer å utføre
  • er hva mennesker er her for

 

Fra databransjen til menneskebransjen

Fra databransjen til menneskebransjen

digi.no slik Wayback Machine fant nettstedet den 14. april 1997.

Tidlig i august for femten år siden gikk digi.no i «beta». Et par uker senere, den 26. august, gikk «Europas første rendyrkede Internett-avis» live.

Jeg var der.

Det er en av de tingene jeg er ordentlig stolt av å ha vært med på.

Redaktør Sigvald Sveinbjørnsson (nå ansvarlig redaktør i BA), ba meg skrive en jubileumsartikkel. Det gjorde jeg, og den ble publisert med den spennende tittelen (mer…)

Endring er bra. Værsågod, stig på

Endring er bra. Værsågod, stig på

«Endring er bra», sto det på døren. Den galante herren holdt den åpen for de som kom bak: «Værsågod, gå først du.» Dagens Tirsdag Morgen gir deg gjesteskribent Truls Bergs fem beste tips for endring.

I en verden hvor det meste er i kontinuerlig endring hangler tusenvis av medarbeidere gjennom dagen ved hjelp av verktøy og hjelpemidler de slett ikke behersker. Illusjonen er at dagens medarbeidere er så travle at de ikke har tid til videreutdanning, men realiteten er jo at nettopp opplæring og god support gir motivasjon og trygghet til å møte en hektisk hverdag.

(mer…)

Keiserens nye kalender

Keiserens nye kalender

Scott Flansburg

Innovasjon er å se det alle har sett og tenke det ingen har tenkt. Scott Flansburg tenker radikalt nytt om en helt grunnleggende del av vår tilværelse: Kalenderen.

Som mange vil ha registrert denne våren, er Scott Flansburg en mann med et usedvanlig talent for å regne. Han regner raskere enn du kan bruke en kalkulator. Evnene sine demonstrerte han for norske barn på en flere uker lang turné i vår, i regi av Inspirator.

Han er opptatt av å vinne niåringene. Hans misjon er å få alle klodens niåringer til å forstå at matematikk ikke er pugging, det er naturens eget språk, det viktigste språket av dem alle.

De må bare forstå hemmeligheten.

Og da må de løsrive seg fra to tusen år gammelt tankegods forankret i romertall I, V og X.

Hemmeligheten hans starter med tallet ni. Han var ni år da han oppdaget at han hadde et spesielt talent for å regne. Det var den 9.9.99 kl 9.09 ved det niende hullet på golfbanen han og kompisen Alice Cooper befant seg da det gikk opp for ham at alt går mot ni.

At vi er opphengt i å telle til 10 i stedet for 9 skylder han på romerne. De overså ingenting, og hadde derfor ingen null i sitt tallsystem.

I tillegg lagde de en kalender som ikke henger på greip.

– Tenk deg at du måler dette bordet her og finner ut at det er 12 tommer. Så oppdager du at den første tommen er lengre enn den andre, men like lang som den tredje. De varierer i størrelse hele tiden. Hvordan kan du måle noe som helst med en slik tommestokk?

Likevel er det slik vi måler tiden. Året måler vi i måneder, men lengden av månedene er ganske tilfeldig. August er like lang som juli fordi Augustus Cæsar ikke ville ha en kortere måned enn Julius Cæsar. Og navngivingen er like hyrten og styrten. Etter august begynner man plutselig å telle på latin. Septem, okto, novem og decem er utgangspunktet. Men måned nummer syv (septem) er egentlig nummer ni.

Og slik fortsetter det.

– Tiden er den viktigste gaven Gud har gitt oss, sier han. – Likevel måler vi den etter et system oppfunnet for å tekkes keisere som trodde at jorda var flat.

Mens jeg prater med Scott Flansburg, tenker jeg at denne mannen demonstrerer viktige kvaliteter i lederskap.

  • Han har en visjon, og han er i stand til å inspirere andre til å dele den.
  • Han har evnen til å tenke utenfor boksen.
  • Han har sine overbevisninger, og han står i dem med rak rygg.

Samtidig er han på mange måter selv som en niåring – som niåringen som ropte at keiseren ikke har klær på seg.

Han ser noe som ligger så opp i dagen at ingen har kommet på å nevne det.

Dette er nærmest definisjonen på innovasjon: Å tenke noe ingen har tenkt om noe alle har sett.

Scott tenker at vi trenger en ny kalender.

Den skal ha tretten måneder som nummereres fra 0-12. Hver måned har 28 dager. Dag 1, 8, 15 og 22 er søndag, uansett hvilken måned det er.

Siden året har 365 dager, og 13 ganger 28 er 364, blir det en dag til overs.

Det er dag null.

Zero day.

Det er en fin dag å feire, for den faller alltid på en lørdag.

Med en slik kalender vil du alltid vite når det er tid for mensen, hvor mange dager det er til jul og hvilken ukedag du har bursdag.

Og datamaskinene vil få det enklere.

Den 9.9.99 trodde mange at sivilisasjonen ville bryte sammen fordi mange datasystemer var programmert til å slå seg selv av i det datofeltet bare bestod av 9-tall.

Scotts misjon er å sørge for at denne type kalenderrelaterte utfordringer kan unngås når vi om mindre enn tusen år skal inn i år 3000.

Store ledere og ekte innovatører tenker langsiktig.

God tirsdag.

Pin It on Pinterest

Shares
Share This