She said ‘a good day ain’t got no rain’. She said ‘a bad day is when I lie in bed and think of things that might have been’.Paul Simon - Slip Sliding Away

Jeg så dette programmet på TV – om folk som vier sine liv til å forberede seg på katastrofer. De hamstrer hermetikk og matvarer, skaffer seg våpen og bygger uinntagelige festningsverk.

I tilfelle krise.

Selv merker jeg at jeg ikke helt greier å mobilisere den store, globale krisefølelsen. Til det ser jeg altfor mange lokale kriser. De utspiller seg her og nå, og de rammer oftest der hvor ingen kriseplan finnes.

Jeg har en lang periode fulgt utrullingen av en langsomt eskalerende krise i livet til en ung dame. Hun var Den Spreke Jenta. Det var hun som løp raskere, hoppet høyere og strakk seg lengre enn de andre. Hun var – hun er – et menneske som elsker bevegelse og svette til de grader at det er blitt hennes levevei.

For to år siden ble hun syk.

Et usynlig monster flyttet inn og begynte å herje med den unge, sterke tobarnsmoren.

Hun beskriver det som en reise gjennom sin Lille Labyrint.

«I dag er det to år siden. To år siden noe sparket bena vekk under meg. Ristet meg. Tømte meg for styrke og utholdenhet, stolthet og trygghet i den form jeg kjente det fra før. Dro meg vekk fra den eneste meg jeg visste hvem var […] Nå har veggene i labyrinten vokst seg så høye, og jeg slipper ikke lenger ut. Jeg står på innsiden alene. Stabler vaklende kasser oppå hverandre for å prøve å se hva som skjer der ute, ute i det som er livet. Og noen dager er kassene stødig, og jeg kan hvile hodet på kanten for å se og nyte […] noen dager raser kassene sammen, og det er som om alt det der ute ikke er mitt.»

Hun lever sin egen globale katastrofe. Og hun er ikke alene. Hvis du tar en tur rundt i landet og titter inn bak nedrullede persienner vil du finne utallige mennesker av begge kjønn og i alle aldre som bare ligger der. De er mange, og de lever i blant oss, men de er så stille, så stille. De ligger taust under en dyne i et lyd- og lystett rom.

Vi andre merker knapt at de har gjemt seg bort.

De gjemmes og glemmes.

Usett, uhørt, urørt.

Så tenker vi vårt. At det sitter i hodet. At de kan tenke seg friske. At de bare må endre livsstil, kosthold eller tankesett.

Det vi ikke helt forstår greier vi ikke å ta helt på alvor.

Jeg tror det er på tide vi tar det på alvor.

For jeg aner at det er en lydløs, stillegående epidemi som glir gjennom landet.

En krise er en forferdelig ting å sløse bort. Som når man koker ned en saus til alt som er igjen er en tyktflytende masse av intens smak, slik skreller også krisen bort alt overflødig og etterlater deg som et superkonsentrert ekstrakt av det beste som bor i deg.God tirsdag

En krise i langsomt tempo.

Når jeg spør folk om høydepunkter i livet, nevner de ofte ting de har opplevd i kriser. Kriser bringer frem det beste i oss. De sliper sine ofre ned til kjernen. Som når man koker ned en saus til alt som er igjen er en tyktflytende masse av intens smak, slik skreller også krisen bort alt overflødig og etterlater deg som et superkonsentrert ekstrakt av det beste som bor i deg.

Det svir mens det koker, men skaper også et godt grunnlag å bygge videre på.

Og jo lenger det koker, jo bedre smaker det.

Det kinesiske skrifttegnet for krise er visstnok satt sammen av to andre tegn: Fare og mulighet. For Ann J og andre er det lett å se farene, men ikke så lett å se mulighetene. De overskygges gjerne av skyldfølelse. Så lenge det som river livene deres i filler ikke blir tatt på alvor av oss andre, henger denne tanken igjen:

Er det noe jeg kunne gjort annerledes? Gjør jeg noe feil?

Crisi-tunityKriser gjør også noe med identitet. Ann J. sloss med alle midler for å ta vare på sin. Hun har personifisert sykdommen. I innlegget på toårsdagen for utbruddet skriver hun et brev til «ham».

«Til ME. Du er feig. […] Du har flyttet inn og tatt over, selv uten invitasjon. Du er ikke ønsket her. Du ødelegger i meg. Det er som om du nyter. Leker med meg. [..] Der sitter du og ler, med ondskapsfull latter, mens jeg krølles sammen i smerte og tårer.»

Slik skaper hun en avstand mellom seg selv og det som har rammet henne. For akkurat som vi ikke er våre feil, vi bare gjør dem, så er vi ikke våre sykdommer, vi er bare tvunget til å bo sammen med dem.

Det er ikke din feil at din ubedte leieboer oppfører seg dårlig.

Så hva kan vi lære om kriser denne første tirsdag morgen i februar?

Jo, kanskje disse tre tingene:

  1. La oss først håndtere de krisene som allerede spilles ut i vår nærhet før vi bekymrer oss for de som kanskje vil skje.
  2. Du er ikke dine kriser, de er bare dine omstendigheter.
  3. Kriser gir god saus.

God tirsdag.


Ann J.s historie er gjengitt med tillatelse.


Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach og journalist @ Leveraas AS

Paal Leveraas er 100-dagerscoachen. Med flere tiårs erfaring som kommunikator, leder, gründer og coach fokuserer han nå primært på å støtte ledere gjennom den første kritiske fasen i en ny lederrolle, til beste for virksomheten, lederen selv og de som skal ledes. Les mer om 100-dagersprogrammet på www.leveraas.no.


Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach og journalist @ Leveraas AS

Paal Leveraas er 100-dagerscoachen. Med flere tiårs erfaring som kommunikator, leder, gründer og coach fokuserer han nå primært på å støtte ledere gjennom den første kritiske fasen i en ny lederrolle, til beste for virksomheten, lederen selv og de som skal ledes. Les mer om 100-dagersprogrammet på www.leveraas.no.


Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Meld deg på her. 

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This
%d bloggere liker dette: