Jeg har konti på Facebook, Netvibes, Google, Flickr og Zoho. Min Outlook synker mot Plaxo og LinkedIn. Jeg har egen hjemmeside, opptil flere blogger, og står som den glade eier av noe sånt som 22 domener. Skulle jeg være så dum å gjøre en forbrytelse, vil de elektroniske sporene etter meg være nok til å lyse opp en middelstor norsk by.

Jeg har GPS, pulsklokke, to mp3-spillere, digitalt speilreflekskamera, ditto videokamera, tre PCer med tilsammen 6 gig ram og 1,9 terabyte harddisk. Jeg har to mobiltelefoner, to blåtannhodesett og en kommode full av avlagte duppedingser og ledningene som hører til.

Når jeg er ute og trener, har jeg pulsbelte rundt brystet, pulsklokke på venstre håndledd og GPS på høyre. På skoen har jeg festet en avansert skritteller, og på gaffelen på sykkelen en dings som teller hvor mange ganger hjulet går rundt. Begge er trådløst koblet mot pulsklokka. Når treningen er unnagjort, overfører jeg pulsklokkas observasjoner infrarødt til et program på PCen som kan fortelle meg alle data om treningsøkten og vise fremgangen, eller tilbakegangen min. GPSen lastes også opp slik at jeg kan få plottet inn ruta på et detaljert kart.

Når jeg går på jobben, har jeg verdier tilsvarende en god bruktbil i lommer, rundt halsen og i ryggsekken.

Lenge syntes jeg dette var litt pinlig og snakket ikke for høyt om det. En mann som jobber med mennesker og hjelper dem i deres utvikling og vekst burde kanskje ikke være så opptatt av teknologi og duppeditter. Derfor, når folk snakket om sine gadgets og nyervervelser, lot jeg som om jeg bare var måtelig interessert, og penset gjerne samtalen inn på andre spor.

Men nå er jeg blitt stor gutt og gidder ikke å forstille meg lenger. Jeg innrømmer det glatt: Jeg er en uhelbredelig gadgetfreak.

Det er ikke bare det at det er utrolig morsomt. De siste årene har det faktisk også blitt utrolig nyttig. Da jeg begynte å fomle med teknologi for 20-25 år siden, var det i grunnen bare bortkastet, om enn lærerikt. Men med Internett og ikke minst Web 2.0-baserte løsninger er verden blitt annerledes. Selv om PCen kræsjer, ligger de fleste vitale data jeg trenger for å jobbe videre et eller annet sted ute på nett, det være seg kontaktregisteret, kalenderen eller dokumenter jeg jobber med. Ting funker i dag, og teknologien gjør det mer praktisk å leve her på jorden.

Likevel er det fremdeles hardt for meg å si dette åpent ut. Men jeg vet at jeg ikke er alene.

På en femtiårsdag jeg var gjest i for en tid tilbake, holdt en av jubilantens beste venner en tale hvor han beskrev deres felles lidenskap for nye dingser. Taleren pekte på hvordan mange folk kjekker seg med å gjøre narr av de som leser bruksanvisninger og manualer. De to vennene har helt andre verdier som de ærer og holder i hevd. For det å anskaffe seg en ny dings, det være seg mobiltelefon med innebygd barbermaskin eller gressklipper med internettilkobling, er en hellig handling som krever forberedelse, ro og faste ritualer.

Den største helligbrøde er å begjærlig rive av krympeplasten så snart betalingskortet er dratt gjennom kortleseren, og bare skru den på og håpe på det beste. Bare skitne vantro nedverdiger seg til slikt. Kjennere frakter nyervervelsen hjem med kjærlig og forsiktig hånd. Der tennes stearinlys og røkelse, belysningen dempes, rullegardinene trekkes ned og ektefelle og unger sendes på kjøpesenteret.

Når alt er klart, avkles dingsen lekent og lidenskapelig sin emballasje, slik elskere kler av sin elskede. Og som gode elskere, går man aldri, absolutt aldri rett på selve kjernen for oppmerksomheten. Forspillet er viktig. Dette inkluderer å åpne bruksanvisningen og lese den fra perm til perm og eventuelt installere tilhørende programvare. Først når alt dette er klart, er tiden inne for nærme seg det sentrale objektet og fullføre den hellige akten.

Fremdeles gjøres slike hellige ritualer i ensomhet og skam av mange lidenskapelige og trofaste elektronikkfrelste. Heldigvis er dette i endring. Stadig flere gadgetfreaks kommer nå stolte ut av skapet.

En dag vil vi kanskje sammen paradere dansende, blinkende og pipende nedover Karl Johan i vår egen «Pride Parade».

Tirsdag Morgen har juleferie frem til 4. januar. I mellomtiden henter jeg frem noen klassikere fra arkivene. Denne artikkelen er tidligere publisert på ABC Nyheter og re-publisert på disse sidene den 21. mai 2007.

Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Meld deg på her. 

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This
%d bloggere liker dette: