Å holde barnehjerter i hendene

Å holde barnehjerter i hendene

«Hva jobber du med?», spurte Inger Marie mens hun stakk nålen inn i armen min.

«Jeg lever av å stille folk spørsmål», svarte jeg.

«Ingen svar?»

«Ingen svar. Bare spørsmål. Hva med din jobb? Hvordan er det egentlig å leve av å tappe blod av folk? Har du gjort det lenge?»

«Siden desember», svarte hun. «Jeg liker det godt. Det er flere interessante mennesker å snakke med her i blodbanken enn på nyfødtavdelingen hvor jeg var før.»

Det kunne jeg forstå.

«Hva snakker du med dem om?»

«Som regel spør jeg hva de jobber med», svarte hun. «Folk har så mange rare jobber. Som din.»

Vi snakket om noen av de rare yrkene vi har møtt. Det var han som levde av å reise rundt i landet for å besøke pølsemakere med det siste innen lekre pølsekrydderier. En annen solgte munnstykker til bensinpumpeslanger. Han visste hvilke bensinstasjoner som har de raskeste pumpene. Nyttig kunnskap å ha en hustrig vinterdag.

Inger Marie gikk for å sjekke blodprosenten, og jeg gled inn i tanker om mangfold i yrkeslivet. Jeg tenkte på rom-tiggeren på Vulkan som hver dag fra 7-17 i lang, lang tid satt ved innkjøringen til Westerdals. Det var jobben hans: Nikke og smile til de som går forbi. En hederlig jobb med lange, utakknemlige arbeidsdager og dårlig lønn. Nå er han ikke der lenger. Lurer på hvor han er.

Jeg tenkte også på hun som gikk foran meg i regnet gjennom Ullevål Hageby og slepte på en Elkjøp-pose med en diger Wilfa kjøkkenmaskin. Den var nesten like stor som henne. Da hun stoppet for å skifte grep på posen kom jeg opp på siden av henne. Jeg tilbød en hjelpende hånd, og snart bar vi posen i hver vår hank mens jeg prøvde å balansere min paraply over oss begge i det sildrende regnet.

«Hva lever du av?», spurte jeg.

«Jeg holder barnehjerter i hendene mine», sa hun på en syngende langt-inni-fjordane-dialekt.

Svaret satte meg litt ut.

«Du mener…bokstavlig talt?»

«Bokstavlig talt. Jeg er perfusjonist med spesialisering i barnehjerter. Hver dag passer jeg på at hjertesyke barns hjerter får det de trenger under operasjonen.»

Det var rent poetisk i all sin gru.

«Blodprosenten er 14,3», sa Inger Marie. «Nå kan du slappe av til klokka ringer. Husk å drikke godt. Skal jeg hente mer vann til deg?»

Jeg lente meg tilbake og lot tankene flyte inn over meg igjen. Mangfold. Det er fint med mangfold. Alle de rare folka. Alle de hardtarbeidende menneskene som gjør så godt de kan. De selger krydder og munnstykker til bensinpumper, de holder barnehjerter, og de er profesjonelle nikkere og smilere med et kaffekrus som lommebok. Noen lever av å tappe blod av oss andre mens de lytter til historier fra livene våre. Noen lever av å gi svar. Andre lever av å stille spørsmål.

Her bor vi sammen på en smal kyststripe på en liten jord i et uendelig verdensrom og gjør det vi kan så godt vi kan. Det gjør meg varm om hjertet.

I det norske mangfoldet er det høyt under taket. Vi har til og med mennesker her som får mangfoldets støtte til å advare mot mangfold, og andre som får betalt for å drive dialog gjemt i en nikab.

Og jeg tenker at sånn skal det også være. Vi skal ha plass til alle. Alle skal med.

Det finnes tross alt bare ett alternativ til mangfold.

Enfold.

God tirsdag.

PS. Likte du dette? Del gjerne i dine sosiale medier, og kommentarer settes også stor pris på.


Oppslagsfoto: Pixabay (CC0)

 

Prisen for det vakreste vi vet

Prisen for det vakreste vi vet

«Det som ligner oss selv er det tryggeste av alt», skriver dagens gjesteskribent Even Bolstad. «Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet.  Det er ikke sikkert det bringer verden fremover.»

Funksjonshemmede sliter med å finne sin plass i arbeidslivet. Det koster dyrt. Bedre integrering ville gitt enorme gevinster – for samfunnet, virksomhetene og den enkelte.

Integrering tar tid. Det som for i dag fremstår som latterlig og forkastelig, var faktisk helt greit for noen år siden. Våre grunnlovsfedre stengte jødene ute av riket og inntil for noen tiår siden kunne man faktisk lese annonser i hovedstadpressen om at rom var til leie – men ikke for nordlendinger.

Kvinner har jobbet seg inn til sin rettmessige plass i arbeidslivet, mens seniorene blir stadig mer etterspurt etter hvert som underskuddet på arbeidskraft plager virksomhetene mer og mer. Innvandrere sliter fortsatt. Selv andre generasjon godt integrerte mennesker som vil og kan stenges ute fordi de ikke heter Ola eller Kari og ikke går i kirken hver julaften.

Det er dumskap satt i system.

Noen sårbare grupper er omfattet av den såkalte IA-avtalen; samarbeidet som skal gi et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen har imidlertid feilet på særlig ett område og i forhold til en gruppe:

«Funkisene» står fortsatt utenfor.

Ikke alle kan bidra fullt og helt eller tre rett inn i alle roller. Men mange kan bidra mye; langt mer enn hva mange virksomheter tar inn over ser og handler i forhold til.

Skjønt «virksomheter» er kanskje gal benevnelse på hvor utfordringen sitter. Det handler om enkeltindivider som hele tiden tar avgjørelser om ansettelser og avslag: beslutninger som lett tipper i disfavør av de funksjonshemmede.

«det som ligner oss selv er jo det tryggeste av alt»
I rekruttering foretrekker vi det trygge. Og det som ligner oss selv er jo det tryggeste av alt. Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet – oss selv og dem som står oss nær.  Men det er ikke sikkert det bringer verden særlig fremover.

Det handler om diskriminering. Ikke nødvendigvis i vond mening, men fordi vi som rekrutterer ikke gjør modige valg i den risikosporten ansettelser vitterlig er. Vi tror og mener mye om ting vi ikke vet særlig mye om. Slik formes handlinger. På samme måte som våre forfedre faktisk visste lite om kvinner i arbeidslivet – og tok feil – er det mange som ruller forbi dagens rekrutterere uten å få vist hva de går glipp av.

Alt snakket om diskriminering og at «det ikke nytter» gjør noe med de fleste av oss, i flere av livets situasjoner. Det skaper tillært hjelpeløshet.  Å få en jobb handler i bunn og grunn om å selge egen arbeidskraft.

Det er vanskelig å selge et produkt man ikke tror på selv. Det gjelder å vite hva man kan bidra med, fremføre sitt budskap med troverdighet og fokusere på hva man faktisk kan og forklare hvordan man kan og vil bidra.

Når man først er ansatt møter man krav om prestasjoner. Mange vokser på dette og er flinke til å stille krav til seg selv. Andre sliter også der.

Norge har et høyt antall uføretrygdede. Alt for høyt. Mange må dele skylden – mange kan gjøre noe for å rette på situasjonen. Både virksomheter, leger, myndigheter og noen av de enkeltindivider som har forlatt arbeidslivet kan og bør ta tak. Antall uføretrygdede ganget opp med ytelser pr trygdet utgjør enorme beløp.

I tillegg kommer alternativkosten; det vi kunne skapt av verdier om ressursene var tatt i bruk. Over tid er det et økonomisk samfunnssløseri som selv ikke Norge kan bære.

Virksomhetene sliter med høy turnover og mangel på arbeidskraft. Vi kunne skapt større verdier om flere hadde hatt mot til å ansette og klarte å tilrettelegge for restarbeidsevne.

Sist men ikke minst er det den enkelte «funkis» som betaler en pris for utestengelsen. Ikke bare økonomisk, men også i forhold til verdien av å bidra i samfunnet og gleden av å være del av et sosialt fellesskap.

Denne gjesteartikkelen fra Even Bolstad i HR Norge er tidligere trykket som gjesteartikkel i bladet KABBnytt

Even Bolstad on EmailEven Bolstad on FacebookEven Bolstad on Linkedin
Even Bolstad
Daglig leder @ HR Norge
Even Bolstad er daglig leder i HR Norge.
Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Seks ting jeg lærte da jeg fikk jobb etter 50

Folk over 50 får ikke jobb, konstaterte Aftenposten på søndag. Bra min nye sjef ikke leste den før han signerte ansettelsesavtalen min. Jeg er 51 år, og begynte fredag i den første jobben på mer enn 16 år som jeg ikke har skapt selv. Her er seks ting jeg lærte underveis.

Den 1. juni 1995 var forrige gang jeg tok en jobb hvor lønn var en selvfølge. På dagen 17 år etter, 1. juni 2012, begynte jeg i fast jobb igjen.

Det er virkelig ingen selvfølge å få jobb etter fylte 50. Allerede ved passerte 40 begynner man å filtreres ut av søkerbunkene, og etter 50 er du i det store og det hele sjanseløs i ordinære ansettelsesprosesser. Arbeidsgivere – og ikke minst rekrutterings-firmaene – går på autopilot: (mer…)

Mangfold som forretningsstrategi

Mangfold som forretningsstrategi

Han snakker svensk, men regner seg ikke som svensk. Ikke som norsk heller. Eller amerikaner, belgier, franskmann, engelskmann eller sveitser. Håkan Hallén tilhører den tredje kultur.

Yaras HR-direktør representerer en usynlig, men voksende og viktig gruppe arbeidstakere: De har hele verden som sin arbeidsplass. Kosmopolitter, globale nomader, den tredje kultur – alt dette er begreper som er blitt brukt til å beskrive arbeidstakere av denne typen. Det er noe eventyrlig og eksotisk over det, og med globaliseringen og den voksende etterspørselen på talent og kompetanse, åpner det seg mange muligheter for deg som ønsker å bli en verdensborger, profesjonelt sett.

Men medaljen har en bakside.

(mer…)

Overlevelsesstrategi for kjipe jobber

Overlevelsesstrategi for kjipe jobber

Mistrives du på jobben? Sliter du med å finne en annen jobb? Noen ganger kan det være nødvendig å stå i det inntil tidene blir bedre og antallet potensielle nye muligheter for din kompetanseprofil går rett vei.

Her er noen tips som kan gjøre arbeidshverdagen enklere:

  1. Anerkjenn dine egne følelser. Ikke prøv å overbevise deg selv om at du er lykkelig hvis du ikke er det. Aksepter at det er som det er inntil videre, og vit at det ikke vil vare evig.
  2. Planlegg for endring. Hvis det ikke er mulig å slutte nå, start forberedelsene i alle fall. Lær deg noe nytt eller ta på deg noen store utfordringer. Fokuser på områder hvor du må strekke deg litt, men hvor sjansen for at du vil mestre det likevel er god. Det bygger opp din selvtillit, og selvtillit er halve søknadsprosessen når du skal ut i jobbmarkedet.
  3. Unngå offerrollen. Klaging og klandring tar fokus bort fra det du kan gjøre noe med til det du skulle ønske andre ville gjøre noe med.
  4. Fokuser på det positive. Knytt deg nærmere til en kollega som gir deg energi. Vær nysgjerrig og lyttende i forhold dine omgivelser, også de som gjør livet surt for deg.

I en slik uavklart situasjon er det lett å bli drevet inn i en negativ spiral. Pass deg for maurene – ants – eller automatiske negative tanker. Hvis du først gir dem mat, vil de raskt overta hele buffeten.

Pin It on Pinterest