Min datter hadde en leselekse som satte noen sammenhenger i livet i perspektiv. Den forklarte faren ved våte joggesko.
Tatt fra hukommelsen var den omtrent slik:
Det er farlig å gå med våte joggesko.
Hvis du går med våte joggesko, blir du forkjølet.
Blir du forkjølet får du vondt i halsen.
Får du vondt i halsen, mister du stemmen.
Mister du stemmen, hvisker du.
Den som hvisker, lyver.
Den som lyver, stjeler.
Og stjeler du, kommer du i fengsel.
Derfor er det farlig å gå med våte joggesko.
Ordene har en enkel klokskap lekt inn i mellom linjene. Man ser plutselig hvor absurd bekymret man kan bli, hvor lett man lager seg katastrofescenarier.
Vi lo litt sammen av dette. Logikken var jo nokså bristende. Så tok vi kvelden; først hun, så etterhvert vi voksne. Høstnatten senket seg over oss.
Mens fornuften sover
Noen timer senere er jeg plutselig lys våken. Klokkeradioen viser 01:21, og fornuften sover. I hodet virvler orkaner av vettløse bekymringer.
All klokskap i den lille humoristiske teksten er som blåst bort. Helt etter oppskriften kverner hodet mitt gjennom alt jeg kanskje gjorde galt i går, og alt som kan gå galt i morgen. Det grubler på hva forskjellige mennesker måtte tenke om meg i sine hoder. Om jeg gjorde for mye, eller for lite. Om jeg sa noe feil, eller noe som var bare nesten riktig.
Innerst inne i et mørkt rom ligger bekymringen for at jeg står rett foran Den Store Avsløringen, hvor alle vil gjennomskue meg og se at jeg egentlig er en bløff.
Når det skjer, forsvinner jobben, kundene, og pengene med. Jeg blir hjemløs, og må sove under en bro ved Akerselva. Der ligger jeg og fryser mens regnet strømmer ned.
Så blir joggeskoene mine våte.
Og vi vet hva det kan føre til.
Brød i vann
«Don’t worry, be happy», mumler jeg ut i natten, uten overbevisning.
Så står jeg heller opp.
Jeg skrur på pc’en og leser mail. Fra en nord-amerikansk kollega ligger det en link til en perle av en artikkel han har skrevet i Vancouver Observer. Alfred DePew heter han, og Alfred skriver om hvordan han nylig fulgte en jødisk tradisjon med å kaste brødbiter i rennende vann. Brødbitene representerer de tingene i livet han ikke vil ta med seg videre.
Først kvitter han seg med misunnelsen. Deretter lar han både frykt, engstelse og bekymring gå i vannet, og jeg ser at vi er flere som glemmer å holde joggeskoene tørre:
«… bekymringene som har latt meg ligge våken mens jeg stirrer i taket lenge etter midnatt og tenker på alt som kan eller ikke kan skje. Jeg tenker på hva folk vil tenke eller gjøre hvis jeg gjør det ene eller det andre, eller hvis jeg ikke gjør ditt og datt. Jeg lager meg historie etter historie, hver med et verre utfall enn den forrige. Så bekymrer jeg meg for søvnen dette koster meg. … Jeg kaster bekymring ut over vannet.»
Universell lidelse
Bekymring er en universell lidelse, og når bekymringene får næring, vokser katastrofebildene frem.
Heldigvis har noen bekymret seg unødig før og laget motgift. (Brødbitmetoden har jeg ikke selv prøvd, men jeg får sikkert sjansen når jeg snart ligger søvnløs og fryser ved Akerselva.)
I de fleste metoder er perspektiv hovedingrediensen. Du kan for eksempel stille deg selv dette enkle spørsmålet: Hva er det verste som kan skje?
Eller (som Alfred DePew også gjør) minne deg selv på Gertrude Steins ord: «tatt i betraktning hvor farlig alt er, så er ingenting egentlig skremmende».
Noen av oss vil rett og slett kunne ha glede av å nynne på den gamle sangen «Om hundre år er allting glemt.»
Hvem vet hva som er godt?
Skal du komme til dybden i dine bekymringer, trenger du kanskje å lene deg mot østlig filosofi, som streber etter å ikke sortere mennesker, ting og hendelser i rett og galt. Ingenting er godt eller dårlig, det bare er hva det er.
En historie som ofte brukes for å illustrere denne holdningen er denne:
En mann vinner en pris for sin hest på et show. Naboen gratulerer ham, men han svarer bare: «Hvem vet hva som er godt og dårlig?».
Hesten blir stjålet, og den kloke mannen svarer det samme til den på hans vegne opprørte naboen: «Hvem vet hva som er godt og dårlig?»
Senere rømmer hesten og kommer hjem med en flokk villhester på slep. Vel og bra, mener naboen, men vismannen svarer som før.
Dagen etter brekker sønnen beinet mens han forsøker å temme en av villhestene. Huff da, sier naboen. Vismannen er like stoisk.
Dagen etter kommer keiserens soldater forbi og tar med seg alle friske unge menn i krigen.
Men ikke vismannens sønn, med sitt brukne bein.
«Hvem vet hva som er godt og dårlig?», tenker naboen med seg selv.
God tirsdag.
Hold joggeskoene tørre og hodet kaldt.
Bruk kommentarfeltet, og del dine bekymringer eller tricks for å uskadeliggjøre dem.
